Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Lederskifter i kristen-Norge

Flere kristne organisasjoner og større menigheter har de siste årene gjennomført lederskifter. Vi står også overfor noen lederskifter i 2015. Det er alltid spennende å se hvordan organisasjoner velge ledere, hvem som tar jobbene og hvordan organisasjonene preges av lederskifter.

Lederskifter er noe av det mest krevende som finnes. Faller ting sammen? Fortsetter ting som før? Eller kommer det ny vekst? Også Ungdom i Oppdrag gjennomførte lederskifte for noen år siden. I januar 2009 avsluttet Alv Magnus sitt oppdrag som leder for Ungdom i Oppdrag, et lederoppdrag som varte i nesten 25 år. Da lederskiftet skjedde, forstod vi at dette markerte mer enn at Ungdom i Oppdrags lederstol skulle bytte bruker. I realiteten ville dette medføre et bredere generasjonsskifte på lederplan i UIO.

Nå er det gått seks år siden jeg overtok Alv Magnus’ rolle. Kanskje det mest gledelige har vært at vi har lykkes med å gjennomføre et bredt generasjonsskifte, hvor flere yngre ledere nå har funnet sin plass, samtidig som at organisasjonen vokser og nye arbeidsgrener utvikles.

Det siste året har jeg reflektert over om vi i for stor grad har tilpasset oss en modell fra businessverden, hvor vi som kristne ledere operer på samme premisser som «i verden»? Prinsippene fra Det nye testamentet viser oss at lederskap handler om åndelige fedre, eldstetanken, kall, disippelskap og relasjonell overføring av verdier og karakter, mer enn bare en profesjonell tilnærming med fokus på evner og kompetanse.

For at lederskifter skal være gode, tror jeg det er nyttig at tidligere ledere ikke bare pensjoneres eller tilbys et lite kontor nederst i gangen med et skilt på døren som sier «seniorkonsulent». Sikrer vi overføring av kall, arv og verdier i lederskiftene? I hvilken grad spiller tidligere ledere fremdeles en rolle i organisasjoner og kirkeliv, selv om de ikke bærer linjeansvar? Mange steder skjer dette uformelt, men hva om vi i større grad kan formalisere dette for å sikre videreføring av organisasjonens eller kirkens åndelig arv og kall? Jeg besitter ikke noe fasit på disse spørsmålene, men jeg tror vi vil gjøre oss nytte av å utvikle modeller hvor ulike generasjoner kan stå sammen i lederskap, med ulike oppgaver og ansvar.

Det har vist seg at det ikke alltid er like lett å rekruttere mennesker til lederansvar, hverken i menigheter eller organisasjoner. Jeg tror en av årsakene er at yngre mennesker tenker annerledes om kallstanken enn før, hvor dette forstås bredere enn å gjelde bare tjenesten. Som kristne tjener vi flere ulike kall, både til familie, forvaltning, relasjoner og personlig gudsliv. Den kristne tjenesten blir slik bare ett av flere kall, hvor yngre ledere gjerne vil leve integrert i disse ulike kallene. Samtidig ønsker yngre ledere i større grad enn før å arbeide i team, hvor man deler på lederansvar. Og det er nettopp i dette siste jeg tror vi trenger å legge til rette for at generasjoner kan lede sammen. Dette gjør at byrden ikke blir for stor, samtidig som at kompetanse, erfaring og arv videreføres, både relasjonelt og formelt.

I dag starter Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud Gård. 412 personer er forhåndspåmeldt, noe som gjør årets arbeidermøte til tidenes største. Ett av områdene vi skal berøre handler om hvordan vi kan la Bibelens prinsipper være bærende for vårt arbeid i årene som kommer. En del av dette handler nettopp om lederskap og generasjoner sammen.

Er Jesus og Gud den samme?

I Spjelkavik Kyrkje var det for noen få år siden en lengre debatt om man skulle godta Håkon Blekens glassmaleri i kirken. Kunstneren hadde nemlig malt Abrahams kniv som var løftet for å drepe sin sønn Isak. Biskop Odd Bondevik gav etter hvert etter for lokalt press, og glassmaleriet fikk sin plass i kirken. Dette var på mange måter en tidstypisk diskusjon. 


Utfordring: Vi mennesker kan aldri fullt ut kan forstå hvem Gud er. Han er vår himmelske far, men han er også et mysterium. Av og til hører jeg kristne si at gudsbilde i Det gamle testamentet er krevende. Det kan jeg forstå. Isolert gir enkelte tekster oss utfordringer. Dette skal vi som forkynnere og sjelesørgere møte med varsomhet. Som en annen respons til denne utfordringen hører jeg dessverre av og til mennesker ta snarveier, og hopper bukk over de store linjene i Bibelen. Det hevdes at Gud i GT ikke er den samme som Jesus i NT. Slik slipper man å forholde seg til bibeltekster som kan oppleves krevende. Da bærer det galt av sted.

Intet nytt under solen: Disse tankene er ikke av ny dato. Allerede bare noen tiår etter Jesu død, hevdet Markion det samme. Han var en rik mann, og hadde donert enorme pengesummer til kirken. Markion hevdet at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer. På grunn av dette ble han erklært som kjetter, og kirken betalte tilbake pengesummene han hadde gitt. Omkring 200 år senere hevdet Arius at Faderen og Sønnen ikke var ett. Med Arius gikk det som med Markion, og kirkemøtet i Nikea bekjente i år 325 at Faderen og Sønnen er av samme vesen, som vi bekjenner i den nikenske trosbekjennelse. Hva sier så Jesus selv om dette spørsmålet? Hevdet apostlene at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer?

Johannes: Dersom vi skal trekke en rød tråd gjennom Johannes evangelium, ser vi raskt at enheten og relasjonen mellom Faderen og Sønnen står sentralt. Prologen setter tonen, og bekjenner at Logos som ble sarx, er Gud fra evighet. I vers 18 skriver Johannes at ingen noensinne har sett Gud, men at Jesus har forklaret ham for oss. Slik bekrefter Johannes enheten mellom Gud i GT og Jesus i NT.

Johannes fortsetter sitt evangelium med å flere ganger referere til konfliktlinjen mellom fariseerne og Jesus.  Denne diskusjonen handlet nettopp om Jesu natur, hvor fariseerne mente Jesus bedrev blasfemi i høyeste potens, da han hevdet å være Gud.

Senere ser vi hvordan konflikten eskalerer, og fariseerne forsøker å stille Jesus til veggs med å ironisk spørre hvordan det er mulig at han har sett Abraham, han som enda ikke har feiret sin femtiende bursdag. Jesus begår så den største tenkelige «synden» som finnes; han hevder han selv er Gud. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Joh. 8:58)

Det var med navnet YHWH Gud åpenbarte seg for Abraham. Dette ordet har sin rot i verbet å være, og uttrykker den Gud som alltid har vært (han som er, var og være skal, som vi bekjenner i Lille gloria). Jesus erklærer med dette at han er himmelens og jordens skaper. Han er selvtilstrekkelig, og trenger intet annet for å eksistere. Som en respons til dette forsøker fariseerne å steine Jesus.

Syv ganger (Guds tall) i Johannes’ evangelium bruker Jesus denne tittelen om seg selv. Han proklamerer at Jeg er porten, Jeg er veien, sannheten og livet, Jeg er det sanne vintre, Jeg er verdens lys, Jeg er oppstandelsen og livet, Jeg er den gode gjeteren og Jeg er livets brød. Jødene som hørte dette, forstod veldig godt hva dette betydde; Jesus gjorde seg lik YHWH.

Da Jesus åpenbarer seg for disiplene for andre gang etter sin oppstandelse, er det Tomas som får Jesu oppmerksomhet. Etter å ha stukket hendene sine i sårene til Jesus, faller han ned på kne og bekjenner den første kristne bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20:28). Dersom Tomas tok feil, ville Jesus ha korrigert sin gode venn, og kanskje sagt noe slikt: «Jeg kan kanskje være rabbien din, men Gud? Jeg har også oppstått fra de døde, men Gud? Nei, det er bare én Gud, og det er ikke meg».  Derimot tar Jesus i mot tilbedelsen fra Tomas, og slik bekrefter han sin egen guddommelighet.

Innåndet: Jeg tror vi lett havner på ville veier dersom vi begynner å lefle med tankene om at Gud i GT og Jesus i NT ikke er lik eller er ett. Å hevde denne ulikheten tar egentlig bort hele grunnen for Bibelens autoritet, siden NT flere steder erklærer at hele skriften (GT) er innåndet av Gud. Dersom Jesus ikke er ett med Gud, forsvinner også hele inkarnasjonens og forsoningens kraft, siden det da ikke var Skaperen selv som døde på korset og slik forsonte verden med seg selv. På denne måten mister vårt budskap sin legitimitet. Det er jo nettopp dette Lukas skriver, da han siterer den oppstandne Jesus: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.» (Luk 24:47-48) Jesus sier her at både forsoningen, evangeliets sentrale innhold og misjonens imperativ er bevitnet i Det gamle testamentet.

Skrift og tradisjon: Med bakgrunn i Skriften selv, kan vi ikke gjøre samme feil som både Markion og Arius, nemlig å avvise Jesu guddommelige natur, eller enheten mellom Faderen og Sønnen. Det vi av og til hører i dag, er nemlig ikke nye tanker. Det er gamle tanker som Kirken tidligere har avvist. La oss også i dag, med røtter i både Skriften og tradisjonen, gjøre det samme som kirkefedrene har gjort før oss.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet!

 

Æres den som æres bør. Til dette innlegget har jeg hentet inspirasjon fra tre av mine helter: Først fra en bibeltime tidligere leder i Ungdom i Oppdrag, Alv Magnus holdt under Ungdom i Oppdrags Lederforum i Ålesund, 18. april. Pastor emeritus Reidar Paulsen i Bergen har også skrevet om dette på sin blogg: http://basileia.no/2012/04/22/det-gamle-testamente-foreldet-og-utdatert/ I formiddag hadde jeg en spennende samtale med Forlagssjef Asle Dingstad i Luther, om blant annet dette emnet.

Vennskap og bønn

Det er et stort privilegium å jobbe i Ungdom i Oppdrag. Vi sier ofte at byggeklossene i Ungdom i Oppdrag er felles verdier og visjon, mens bindemiddelet i organisasjonen vår er relasjoner. Derfor ynder vi å si om oss selv at relasjoner er viktigere for oss enn strukturer.

Da Alv Magnus overtok som leder for Ungdom i Oppdrag for 25 år siden, ble han leder for en organisasjon som er annerledes enn slik den er i dag. Den var betydelig mindre, i tillegg til at den var preget av noen turbulente år. Alv forteller at han høsten 1987 deltok på et lederkurs i Amsterdam. En kveld mens han vandret langs kanalene, opplevde han Gud minne ham på å bygge Ungdom i Oppdrag på to enkle prinsipper. Disse to har fulgt oss som bevegelse siden den gang. Disse to nøkkelordene er vennskap og bønn. Noe av det første jeg la merke til, etter at jeg fikk lederansvar i Ungdom i Oppdrag, var de gode vennskapene lederne i mellom. Vi sier ofte om oss selv at mennesker begynner å jobbe i Ungdom i Oppdrag å grunn av visjon, mens man fortsetter sitt engasjement på grunn av relasjon.

Jeg overtok som leder for Ungdom i Oppdrag etter Alv for snart tre år siden. Omtrent samtidig med Alv var det flere ledere som avsluttet sitt engasjement etter mange år med trofast arbeid. I løpet av de siste fire fem årene har vi derfor jobbet strategisk med å gjennomføre dette generasjonskiftet som bevegelsen har vært gjennom, og det ser ut som om vi har kommet godt ut av det. Mange av de gamle lederne er fortsatt med som aktive seniorer, mens det er mange ferske ledere på min egen alder – og litt yngre og litt eldre – som nå bærer linjeansvar. Min kanskje største utfordring som leder for UIO er å videreføre prinsippene som Alv bygget Ungdom i Oppdrag på; vennskap og bønn.

Jeg gleder meg veldig til dagene som kommer. I kveld (mandag) møtes vi som Nasjonalt Lederforum her på Grimerud, hvor 49 ledere kommer til vårt halvårige strategimøte. Det er mange saker som står på sakskartet denne uken. Særlig er det to saker som får mye oppmerksomhet. Den første er «UIO2020». Her skal vi fortsette å snakke om hvordan vi som organisasjon skal se ut i år 2020. Denne prosessen ble startet på vårt forrige Nasjonalt Lederforum i april, og arbeidet skal avsluttes med et dokument som legges frem i juli neste år. Til nå har vi definert ti områder vi skal utvikle, og målet er at disse dette skal munne ut i fire til seks bilder av Ungdom i Oppdrag, slik vi ønsker vi skal se ut i år 2020.

Den andre saken vi skal bruke mye tid på er vårt engasjement under OL i England til neste sommer. Dette blir en av de største satsningene til Ungdom i Oppdrag gjennom tidene, kanskje den største, ihvertfall når vi ser på kompleksiteten og alle elementene som skal inkluderes. Det begynner med sommerens GOfest i Stavern, hvor vi planlegger å kunne ta i mot bortimot 2000 deltagere. 1000 av disse skal etter festivalen reise til England for å jobbe sammen med lokale menigheter i Newcastle under OL. Som en viktig del av dette, skal Vikingskipet Gaia seile over Nordsjøen for å være med på en markering midt i Newcastle 28. juli.

Slik skal vi sammen fortsette å utføre «verdens viktigste arbeid».