Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har «skarve» 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island

Misjonærtørke?

Misjonærtørke?

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Denne artikkelen er på trykk i dagens Vårt Land og Dagen