Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Verdens viktigste bok

Millioner: Bibelen er verdens mest oversatte, solgte og leste bok. Vi mener den er verdens viktigste bok. Bibelen har forandret nasjoner og enkeltmennesker. Hver dag leses den av millioner av mennesker på alle kontinenter. Av verdens nesten 7000 språk er hele eller deler av Bibelen er oversatt til cirka 3700 språk, mens det er påbegynt oversettelser på nærmere 2200 språk.

Guds historie: Bibelen forteller oss først og fremst Guds historie. Den gir oss bakgrunnen for skapelsen – jordens og menneskets opphav – og formidler Guds tanker for menneskets og definerer dets verdi, den forteller om hvordan det onde kom inn i verden og hvordan Gud forsonet hele skaperverket med seg selv. Bibelen tegner også et fremtidsbilde av en kommende verden, der det ikke skal være ondskap. Slik rammer Bibelen inn menneskeslektens historie og hensikt. Bibelen forteller oss hvordan Skaperen mener vi skal leve våre liv og gir oss prinsipper for hvordan vi kan leve sammen.

Guds ord: Bibelen er Bøkenes Bok, skrevet av ulike personer med ulik etnisk bakgrunn over en periode på cirka 1500 år. Er dette Guds Ord? Vi mener Bibelen gir oss Guds ord til alle mennesker til alle tider. Det er likevel ikke slik at Gud dikterte Bibelen ord for ord til de som skrev. Bibelen er skrevet av mennesker, og de ulike bøkene preges av forfatternes ulike personligheter, livssituasjon, tid og kultur. I Det nye testamentet beskriver for eksempel ulike personer de samme hendelsene på forskjellige måter. Men Bibelens eget vitnesbyrd er at Gud inspirerte forfatterne: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud», sier Paulus i 2. Tim 3,16.

Troverdig: Gir Det nye testamentet oss fortellingen om den historiske Jesus? Ja, vi tror det. Det eldste håndskrevne delen av Det nye testamentet er en liten bit av kapittel 18 i Johannes’ evangelium. Dette fragmentet er datert til år 120-130 e.Kr. Dermed er det bare noen få tiår mellom tidspunktet evangeliet ble skrevet og denne avskriften. Det finnes flere hundre avskrifter fra evangeliene og andre deler av Det nye testamentet som er skrevet tidligere enn år 300. Det er med andre ord et stort historisk vitnegrunnlag av Det nye testamentets skrifter. Dette gjør Det nye testamentet til de desidert best dokumenterte skriftene fra oldtiden.

Sum: Men hva med motsetningene i Bibelen? Ja, det finnes tilsynelatende motsetninger i Bibelen. Derfor må vi la Bibelen forklare seg selv. «Skriften skal fortolke Skriften», heter det fra reformatorenes prinsipper. Salme 119,160 sier at «summen av ditt ord er sannhet». Det er i Bibelens helhet at bildet av Gud og hans vilje stiger frem.

Levende: Millioner av mennesker vitner om at Bibelen er en levende bok. Den har forandret og forandrer menneskeliv over hele verden, og gir mennesket identitet, verdighet og hensikt.

Bibelen til Alle: Nå skal Ungdom i Oppdrag dele ut Bibelen til alle husstander i Finnmark. I den forbindelse var det en ung jente som skrev i et kommentarfelt på nettet at hun skulle ønske at vi heller kunne dele ut en bok som ville lære henne om livet og hvordan hun skal leve livet sitt. Hennes kommentar fikk meg til å tenke at det nettopp er for slike som henne at vi deler ut Bibelen.

 

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2014

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.

Når vi ikke forstår Gud

I flere uker har jeg lest Jobs bok. Her er noen uferdige tanker jeg har tenkt om bokens første kapittel. Enjoy!

Jobs bok er en av Bibelens mest innholdsmettede bøker. Scenene i boken skifter fra samtaler mellom Gud og Djevelen i himmelen, og det som skjer på jorden med Job. Som lesere ser vi både det som skjer i det synlig og det som skjer «bak scenen» i samtalene mellom Gud og Satan. Dette gir oss bakgrunnskunnskap som Job selv ikke har, bokens hovedperson. Job visste ikke at han var en brikke i et maktspill mellom Gud og Satan.

Jobs bok gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor lidelse skjer. Derimot formidler den et håp om at vi en dag skal forstå hvorfor lidelse skjer. Den bekrefter det ondes problem, og dermed et av livets store spørsmål, nemlig lidelsen som tilsynelatende ikke lar seg forklare.

Jeg har hørt det er sagt at lidelsen Job gjennomgikk var med å gjøre ham fullkommen. Dette er galt. Boken forteller jo at Job var fullkommen allerede før han selv erfarte den dypeste smerte.

Historien om Job bærer med seg både naturlige og overnaturlige forutsetninger. De naturlige forutsetningene ser vi i det som skjer med Job, møtet med hans venner, hvordan han takler lidelsen og hans respons til Gud. Den overnaturlige forutsetningen er det som Bibelen åpenbarer bak scenen, det som vår forstand ikke har forutsetninger til å vite noe om, så lenge det ikke er åpenbart for oss. Bokens første kapittel forteller om dette, og integrerer på denne måten det naturlige og overnaturlige. Dette forklarer bakgrunnen for Jobs lidelser, selv om mange vil si at dette ikke rettferdiggjør lidelsene Job måtte gjennomgå.

Djevelen har siden skapelsen vært i konstant strid med Gud om herredømmet over menneskene. I bokens første kapitel siteres samtalen mellom Gud og Satan. Satans egentlige anklage handler om at menneskene ikke elsker Gud for hans egen skyld. Satan mener at dette aldri har skjedd og at mennesker aldri kommer til å gjøre dette. Som et bevis for sin påstand, trekker han frem Job som et eksempel på en mann som Satan mener elsker Gud fordi han er velsignet av Gud. Guds velsignelser vises gjennom materiell velstand, fremgang, familie og helse. Satan hevder at straks Gud vil legge hånd på hans eiendom, så vil Job vende seg bort fra Gud.

Hva tenkte Job om Gud? Tekstene viser oss at han trodde at Gud hadde velsignet ham, og at Jobs rikdom hadde sin kilde i Gud. Jobs enkle konklusjon var at så lenge et menneske stolte på Gud og levde i rettferdighet, så ville Gud belønne og velsigne i form av materiell velstand.

Når ulykken så rammer, smadres Jobs gudsbilde. Det som Job hadde trodd om Gud, blir bevist som løgn, da han på tross av sin egen rettferdighet og moralske livsførsel likevel mister alt han eier.

Dette gudsbilde er vanlig også i dag. Jeg møter mennesker som indirekte, men også noen som direkte, hevder at deres rikdom skyldes Guds inngripen. Når krisen så rammer, rokker dette dermed deres gudsbilde. Når dette skjer, forlater noen troen, mens andre ikke klarer å tro på Guds godhet og allmakt, selv om de ønsker det. Mennesker som har forstått at det finnes en tydelig «lidelsesteologi» i Bibelen, vil lettere erfare at deres gudsrelasjon vil gå dypere i møte med lidelse.

Gud handler med oss mennesker på måter vi ikke uten videre kan forklare. Omstendighetene rundt våre liv preger gjerne vårt gudsbilde. Dette er naturlig. Jeg tror dette skjer gjerne mer nå enn før, da den postmodernistiske tanke gjerne har en mer emosjonell tilnærming til sannhet, enn hva man hadde i tidligere tider.

I Norge opplever folk flest en materiell velstand og velferd som er enestående i verdenshistorien. Men kan det være slik at dette vanskeliggjør det for oss å fatte det bibelske menneskesyn og bibelske verdensbilde? Både Bibelen og summen av menneskenes erfaring i verden og i historien, viser oss nemlig at menneskelivet i grunnen er tragisk. Denne spenningen spissformuleres i Jobs bok. Job sier for eksempel at Han vil drepe meg, jeg har intet håp, likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt. (Job 13,15) Dette utsagnet viser oss en mann som mange vil karakterisere som i ubalanse. Hvordan kan en mann som tror at Gud vil drepe ham, likevel kunne forsvare ham? Hvilken person med vettet i behold, forsvarer sin bøddel? Dette viser oss at selv om Job har mistet «forstanden», har han ikke mistet taket på Gud. Det som egentlig har skjedd, er at Jobs erfaring endret hans gudsbilde. Det som han før trodde om Gud, har beviselig vært feil.

Utfordringen fra Jobs bok nærmest roper til oss: Er vi villige til å stole på gudsåpenbaringen vi har i Jesus, også når alt vi opplever, blankt avviser det vi tror på?

Uten å ha spurt Job om tillatelse, gjøres denne mannens liv til en arena hvor Gud og Satan måler krefter. I denne kampen holder Gud seg skjult. Han er stille. Sjansene for at Gud skulle beseire Satan var små, og underveis i historien ser det ut som om Satan skal få rett. Men i bokens siste del ser vi at det motsatte skjer. Job holder fast på sin tro, og Satan lider et fullstendig nederlag. Job klarer nemlig å stole på Gud, selv gjennom de verste lidelser.

Historien om Job er krevende. Var det rett av Gud å handle på denne måten? Det er lett å tenke at Gud handlet galt. Hvordan kunne Gud, som åpenbarer seg som vår gode far, behandle sitt barn på denne måten, hvor han gjøres til en sentral brikke i en åndelig kamp som foregår utenfor tid og rom? Job var jo rettskaffen og rettferdig. Hvorfor ble han utpekt? Hva med barna til Job som måtte bøte med livet? Spørsmålene er mange.

Jeg lever på gamle minner

Denne helgen har jeg lest historien fra 4. mosebok 13 og 14, om de tolv speiderne som fikk i oppdrag å speide ut landet som israelittene skulle innta. Ti kom tilbake, redde og usikre, og spredde rykter om hvor farlige folket som bodde i landet var. De konkluderte med at de måtte velge en ny leder og vende tilbake til Egypt. Kaleb og Josva så annerledes på saken. De anbefalte å innta landet, og var villige til å ta risiko.

Jeg har levd et liv hvor jeg har tatt flere risikofylte avgjørelser. Ofte har jeg tatt sjanser som enkelte vil kategorisere som ufornuftig eller dumme. Men likevel har jeg gjort det. Jeg har reist i ukjente farvann, tatt på meg oppgaver som er for store for meg, lovet ting jeg ikke har visst om jeg kunne holde… Alt fordi jeg har kjent Gud har ledet meg til det, basert på indre tro og overbevisning.

Etterhvert som vi blir eldre, skjer det noe i vår måte å operere på. Mens vi i tenårene og ofte utover i tyveårene baserer valg på idealisme, blir vi etter hvert som tiden går mer og mer realistisk. Slik møtes ideene og realismen. Det kan være en krevende prosess å oppdage at verden ikke er sort-hvitt, slik vi en gang trodde. Det som tidligere gav enkle svar på kompliserte spørsmål, stemmer likevel ikke helt. I denne prosessen ser vi at bildet og livet er større enn vi tidligere trodde. Det er lett å bli kynisk og kalkulerende når idealismen og realismen møtes, og vi begynner å basere livene våre på realisme istedenfor idealisme.

Da jeg leste historien om Kaleb og Josva, tenkte jeg på hvordan jeg ville vært. Hva om jeg var en av de tolv speiderne? Da jeg var yngre, ville jeg helt sikkert vært som Kaleb og Josva, villig til å gå for det umulige. Dersom jeg i dag skulle speidet landet, ville jeg vært blant de ti? De som brukte realisme, kynisme og kalkulerende innsikt som basis for sin konklusjon? Har jeg blitt preget av realismen mer enn idealismen, og latt mine erfaringer være fundament for konklusjonene? Jeg håper ikke.

Etter at jeg har lest historien om Kaleb og Josva, har jeg evaluert historiene jeg ofte forteller yngre mennesker. Hvor gamle er disse historiene? Svaret slo meg med tyngde… historiene om miraklene jeg har opplevd stammer hovedsakelig fra noen år tilbake. Jeg måtte spørre meg selv: Når tok jeg sist risiko? Når var siste gang jeg tok valg som gjorde at jeg var avhengig av at Gud grep inn?

Mine tidligere risikoer er for i går. Jeg kan ikke leve på disse i dag. Da jeg leste historien måtte jeg omvende meg til Gud og overgi meg på nytt til å gjøre alt han ber meg om for å nå nasjonene med evangeliet. En av heltene mine i Bibelen er nettopp Kaleb. Nå trenger jeg nye historier å fortelle. Jeg vil være som Kaleb. Jeg vil ikke slutte å ta risiko. Jeg vil ikke leve på gamle lydighetshandlinger. Jeg vil gjøre det jeg kan for de som lider og ikke kjenner Jesus.

Kaleb var godt oppe i årene. Det er ikke jeg. Men likevel erklærte Kaleb at «min styrke er som den var før, gi meg nå dette fjellet!» Han speidet ut landet og kom tilbake med gode rapporter. Han fulgte oppdraget han mente Gud hadde gitt ham. Alle sine krefter skulle bli brukt for å innta det lovede land som Gud hadde talt om. Han trodde Gud, på tross av kjempene som bodde der.

Det er fire ting som jeg lærte fra å lese denne historien på nytt:

  1. Kaleb hørte fra Gud og gikk helhjertet for det han trodde på
  2. Kaleb fikk mer enn han ba om
  3. Kaleb ble ikke lovet et enkelt liv
  4. Kaleb baserte ikke sin beslutning på menneskelige modeller eller strategier

 

Hva er min neste historie? Jeg ber Gud om å få lov til å ta nye risikoer som kan bli ferske erfaringer om lydighet og tro til Gud. Og så vil jeg at min livserfaring ikke skal føre til at mitt liv blir basert på realisme alene, men på at jeg skal være et menneske som hører fra Gud og handler på det, selv om det kan virke umulig.

Mer om “ungdomsopprør”

For noen dager siden skrev jeg om et mulig “ungdomsopprør”. Her forklares hvorfor jeg tror neste generasjon vil reagere mot sin foreldre- og besteforeldregenerasjons gudløshet. Jeg mener vi kan se konturene av dette i dagens tenåringsgenerasjon. Men finnes det andre potensielle fremtidsscenarier?

Ut fra et menneskelig ståsted er det selvfølgelig ikke gitt at den neste generasjonen vil søke tilbake til sine kristne røtter. Jeg tror dette kan skje, men det finnes flere alternativer til hvordan fremtidens åndelighet vil se ut. Nedenfor kommer noen “høyttenkte tanker om saken”, hvor jeg tegner opp fire mulige alternativer:

 

1. Den “ateistiske sekulærvitenskapen” får monopol på hva som er sant og rett.

Jeg tror ikke dette vil skje. Hvorfor? Det er flere årsaker til dette. For det første finnes det ikke historiske eksempler på samfunn som over tid har lykkes med sine “ateistiske prosjekt”. Selvsagt kan vi trekke frem eksempler som totalitære stater som Albania og Romania (hvor jeg selv har jobbet i ti år), og deres falitt. Kina lyktes heller ikke med å bekjempe religiøs tro. I dag bekjenner kanskje mellom 7-8 % av befolkningen seg til klassisk kristen tro. De fleste av disse har komme til tro på Jesus i løpet av de siste tiårene, og dette skjer i et land som har forfulgt (og delvis fortsatt gjør det) kristne på brutalt vis. Heller ikke Sovjetunionen klarte å eleminere gudstro, selv om styresmaktene systematisk prøvde. For det andre virker det ikke som om flertallet av menneskene er iboende ateistisk. Bibelen sier at han har skapt mennesket i sitt bilde, han har skrevet loven på våre hjerter, gitt oss en generell latent moral og plassert evigheten i våre hjerter. Selv om denne “åndelige tiltrekningen” ikke nødvendigvis fører til kristen tro, så fører det til en søken etter det overnaturlige og åndelige. For det tredje reagerer den relativstiske postmodernismen mot den modernistiske sannhetsdefinisjon. Siden sannhet i større grad bli individuell og emosjonell, tror jeg unge mennesker i mindre grad vil kjøpe misjonerende ateisters ekslusive “tro”. På bakgrunn av dette tror jeg ikke Norge i hovedsak vil være uten gudstro i tiårene som kommer.

 

2. Norge blir muslimsk

På Youtube og blant bloggere finner vi eksempler på mennesker som hevder at Norge vil bli “overtatt” av Islam. Desverre er det ofte kristne som hevder dette, og det virker som om frykt er den største motiverende faktor bak disse påstandene. Ofte er det uvitenskapelige begrunnelser som ligger til grunn for påstandene, gjerne ispedt konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke Norge eller Europa vil få et muslimsk flertall. Hvorfor? For det første er det flere innvandrere til Norge som går til kirke enn moske. En undersøkelse fra Dawn og Norges kristne råd viste i forrige uke at det finnes over 250 migrantledede kristne menigheter i Norge, og dette taller vokser raskt (les mer på www.migrantmenighet.no) Samme trender ser vi og i andre europeiske byer. For det andre ser vi at en relativ andel andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra muslimsk bakgrunn blir sekularisert i møte med norsk og europeisk kultur. Det virker også som om fødselstallene til muslimer i Norge går nedover, etterhvert som om de tilpasser seg norsk kultur. For det fjerde er det svært få etniske nordmenn som blir muslimer. På bakgrunn av dette tror jeg ikke hverken Norge eller Europa vil “bli overtatt” av muslimene, selv om det ikke er usannsynlig at antall muslimer vil vokse noe i årene som kommer.

 

3. Norge går tilbake til sine prekristne røtter

Hva mener jeg med dette? Jo, før den kristne tro ble majoritetsreligion i Europa, var vi i stor grad polyteister og animister. Dette preget også vårt verdensbilde. Det var relativ stor grad av toleranse til ulike religioner, og mange trodde på mye, enten det var de romerske gudene, greske gudene eller de norrøne guder. Om vi i dag ikke ser at troen på Odin og Tor vokser frem, så vokser det frem en nyåndelighet blant mennesker som preger våre liv, og som på endel felt ligner polyteisme og animisme. Det er bare å lese Se og Hør på et legekontor; den kulørte presse er full av historier om overnaturlige hendelser, tro og nyåndelighet som ikke har et kristent fundament. Selv Dagbladet tjener tusenvis av kroner hver dag på annonser som tilbyr all slags typer åndelig hjelp. Spåkoner, healing, tarot og mange alskens mer eller mindre (u)seriøse aktører tilbyr “hjelp” til 24 kroner minuttet i telefonen. Selv prinsessen vår forteller sine historier om hvordan hun snakker med både hester og engler. I dag virker det som om dette er det mest sannsynlige verdensbilde som i størst grad vil prege Norge i årene som kommer. Dog, jeg tror heller ikke dette vil skje.

 

4. Norge vender seg til kristen tro

Jeg tror at Norge vil vende tilbake til kristne verdier og tro. Selvsagt kan jeg ikke være sikker på at jeg har rett. Jeg er ingen profet. Men på bakgrunn av hvem Gud er, hans ønske om å “søke og frelse det som er fortapt” og sammen med mennesker som ber og engasjerer seg på vegne av den kristne tro, tror jeg dette er realistisk. Det er nemlig ikke slik at antall aktive kristne i Norge går nedover. Flere nye menigheter plantes over hele Norge. Tenåringer søker kunnskap kristen tro på en måte som ikke har skjedd på flere tiår. Med endringene av statskirkens posisjon og med postmodernismens inntog av relativisme, vil dette selvsagt (og kanskje heldigvis) se annerledes ut enn tidligere. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut rent praktisk, men jeg er overbevist om at flere og flere i Norge vil søke til Bibelen for å definere sitt verdensbile, og la seg finne av Jesus som frelser. Fordi foreldre- og besteforeldregenerasjonen reagerte mot kristen tro, tror jeg den oppvoksende slekt vil reagere mot dette, og søke tilbake til kristen tro.

Dette fordrer bønn og trosformidling, men ikke bare det. Det fordrer også at kristne ikke stenger seg inne i sine gudshus, men involverer seg på ulike samfunnsområder.

Mer om kristen enhet

I går skrev jeg noen linjer om kristen enhet. Her kommer flere tanker.

Enighet: Først av alt har jeg lyst til å si noe om hva enhet ikke er, nemlig enighet. Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Det trengs nemlig et visst nivå av enighet for at man kan ha kristen enhet. Det kan være krevende å definere tydelig hvor grensen for enighet går, men jeg bruker ofte å skille mellom perifere sannheter og sentrale sannheter i kristen tro. Vi kan være uenige i perifere sannheter, mens vi trenger å ha enighet om sentrale sannheter, for å ha åndelig enhet. Hva som er perifert og hva som er sentralt, vil det nok herske ulike syn rundt, men jeg tenker at sentrale grunnsannheter inkluderer blant annet Guds karakter og natur, treenigheten, Guds evige frelsesplan, troen på Bibelens autoritet, misjonens imperativ, Jesu eksklusivitet etc. Perifere sannheter kan for eksempel handle om nattverdssyn, tradisjon, spiritualitet, dåp, ulik forståelse av Jesu gjenkomst etc.

Symfoni: Jesus sier i Matteus 18:19 at Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. Ordet for enige som her er brukt, er det greske ordet symfonia. Et symfoniorkester består av ulike instrumenter som er laget av ulike materialer. De har alle ulik klang, lyd og funksjon. I tillegg spilles de på av mennesker med ulik personlighet og temperament. Det er disse ulikhetene som gir grunn for de fantastiske klangene vi kan høre når et stort symfoniorkester spiller sammen. Tenk hvor kjedelig det ville vært å lytte til 50 førstefiolinister som spilte samme stemme av Bryllupet på Troldhaugen av Edvard Grieg? Det er nettopp ulikhetene i orkesteret som skaper dynamikk og spenning i musikken.

Uniformisme: På samme måte er det i Guds rike. Det er ulikheten mellom mennesker og kristne som gjør at vi kan være ett. Dersom vi alle var like, både i personlighet, kultur, tradisjon og meninger, ville vi ikke kunne snakket om enhet. Da ville vi heller hatt uniformisme. Der det er uniformisme, trengs ingen enhet.

Backe opp: Samtidig er det viktig å snakke om en slags form for emosjonell enhet. Dette er at kristne fra ulike sammenhenger og tradisjoner kan stå sammen og backe hverandre opp, selv om man har ulike kall, fokus og visjoner. Når kristne velsigner hverandre og ber for hverandre, uten at man har direkte fordel av dette selv, forløses Guds velsignelse over den som velsigner.

Guds familie: Men når alt kommer til alt, handler kristen enhet om en dyp åndelig enhet, som har sin grunn i Jesu forsoningsverk på korset. I hans frelsesverk, er vi alle kristne gjort til ett med ham, og blitt del av samme familie, kirke, og vi skal sammen tilbringe evigheten med Jesus.

Omfavne: Armando Benner, en jødisk venn av meg, sier ofte at Bibelen ikke snakker om å integrere ulikheter. Derimot er vi kallt til å omfavne ulikheter. Det tror jeg er sant. Bare slik kan vi demonstrere enhet i mangfold.

Om å forstå litt av muslimers tro

Min erfaring sier at velmenende kristne ikke alltid greier å kommunisere sin tro med muslimer på en måte som forstås. Dette kan ha sin grunn i at kristne ikke alltid forstår hvordan muslimer tenker. Jeg skal her prøve å peke på noen misforståelser jeg av og til møter, og hva jeg tenker om dette.

Jesus vs. Muhammed
Det er lett for kristne å sammenligne Jesus og Muhammed. Kristne tenker gjerne at muslimene tenker om Muhammed, på samme måte som kristne tenker om Jesus. En slik tanke bærer fort galt av sted. For kristne er Jesus frelser og Gud. Å tenke om Muhammed som Gud vil være blasfemisk for en muslim. Det er stor forskjell på frelser og Gud og profet, slik de tenker om Muhammed, selv om Muhammed oppfattes som like hellig for muslimene som Jesus er for kristne.

Bibelen vs. Koranen
Muslimer tenker annerledes om Koranen enn kristne tenker om Bibelen. Koranen er for en muslim Allahs ord, direkte sitert fra Allah selv. Derfor kan ikke Koranen oversettes til andre språk. Den finnes kun på arabisk. Det nærmeste vi kommer denne forståelsen i Bibelen, må være de ti bud som Moses fikk direkte fra Gud. Kristne tror Bibelen er Guds Ord, men det er skrevet av mennesker, på menneskers vis. Måten en muslim forholder seg til Koranen er derfor annerledes enn måten en kristen vil forholde seg til Bibelen. Mens vi ofte kan bruke slitte bibler, skrive i dem og til og med legge den på gulvet, vil en muslim aldri behandle en Koranen slik. Han vil legge den på hedersplassen i rommet og aldri behandle den som en «bruksgjenstand». Selve boken er hellig for en muslim, mens for kristne er det innholdet som er hellig.

Synd vs. skam
Kristne har ofte en juridisk forståelse av syndens konsekvens. Synd fører til skyld og vi er dermed skyldig fremfor Gud. Jesus er sonofferet og stedfortrederen som bar straffen vi egentlig skulle hatt. Dette er en irrelevant problemstilling for en muslim. En muslim vil ikke tenke seg skyldig for Gud, selv om han forstår seg som synder. Det er ikke synden i seg selv som representerer et problem, men derimot syndens virke som blir muslimens problem.

En muslim har i hovedsak tre åndelig utfordringer. De handler om krysningen mellom skam/ære, renhet/urenhet og frykt/kraft. Når kristne forteller en muslim at Jesus døde for deres synd, og bruker juridiske begrep som skyldig, er ikke dette noe som nødvendigvis forstås. Derfor kan det være mer relevant å snakke om skam, urenhet og frykt, som alt har sin rot i synd.

Kultur vs. tro
Kristne har tradisjonelt tenkt at muslimer som blir kristne må forlate sin kulturelle, muslimske identitet og bli kristne. Dette vil medføre at de f.eks. begynner å kle seg i vestlige klær og får et kristelig språk. I vår kristne verden skiller vi gjerne tro fra resten av dagliglivet. Slik tenker ikke en muslim. Islam er mer enn bare religiøs tro. Det er like mye en helhetlig måte å leve på, hvor troen preger hele livet, for eksempel hvordan man spiser meloner. Hva er det i den islamske kulturen som ikke går på tvers med Bibelens budskap? Med å besvare dette spørsmålet, kan en muslim beholde sin kulturelle identitet, og samtidig være etterfølger av Jesus, og ha Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære.