Misjonærtørke?

Misjonærtørke?

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Denne artikkelen er på trykk i dagens Vårt Land og Dagen

Ingeborg Eikeland er ikke siste generasjon misjonærer

En av mine store helter er Ingeborg Eikeland. I julen fikk jeg bli kjent med henne gjennom et program på NRK, der vi fikk innsyn i hennes motivasjon for misjon, kall og imponerende arbeid i Kongo. Eikeland er en kvinne det står enormt stor respekt av. I en alder av 82 år, reiste hun i januar tilbake til landet hvor hun har arbeidet siden 1956, etter at hun ble evakuert til Norge i høst, på grunn av urolighetene i Kongo. Dokumentaren på NRK tegner et svært sympatisk bilde av denne kvinnen som har brukt hele sitt voksne liv til å tjene misjonens Herre og menneskene i Kongo. Hun har etterlatt seg dype spor i mange mennesker, både i denne tiden og i evigheten, og står som en bauta i vår samtidtids misjonshistorie. Hun er en kvinne unge mennesker bør lære av og følge etter.

I programmet som ble vist på NRK, spør reporteren om Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer, som på denne måten vier hele sitt liv i misjonen, og blir boende ute på ett sted. Litt forsiktig svarer hun bekreftende på spørsmålet. Hun tror det.

Eikeland representerer en generasjon som har vist vei. Hennes generasjon jobbet gjerne på ett sted gjennom flere tiår. Og Eikeland har rett i at denne modellen ikke er like vanlig som tidligere. Men samtidig ser jeg en ny generasjon misjonærer som nå engasjerer seg i langtidstjeneste i misjon. Selv om antall norske misjonærer har gått dramatisk ned de siste 15 årene, tror jeg ikke misjonsengasjementet blant kristne i Norge går nevneverdig ned. Det ser bare annerledes ut. En av forskjellene er at man ikke i så stor grad som før, bruker flere tiår på ett sted. Dette har nok Ingeborg Eikeland rett i. Men dersom noen tror at hun representerer siste generasjon norske misjonærer, tar de feil.

Kanskje vil ikke misjonen i fremtiden bare bygge på samme modell som Ingeborg Eikeland har jobbet ut fra. Men forskjellen ligger ikke på om engasjementet er livslangt eller ei. Hovedforskjellen ligger på hvordan vi utfører arbeidet.

Før var misjon fra vesten til resten. I dag er misjon fra alle til alle. Slik er Norge også blitt en misjonsmark. Før var misjonærene ofte «læreren» og «lederen» som kom for å undervise og lede. Misjon består i dag i større grad av en relasjonell prosess. Slik er misjonæren en likeverdig partner og tilrettelegger. Teknologi og digitale verktøy gjør at man i dag kan bo et sted i verden, og øve innflytelse et annet sted i verden. Selv om dette på ingen måter kan erstatte den tradisjonelle misjonæren, gir ny teknologi, digital kommunikasjon og billige flyreiser muligheter som ikke eksisterte for bare få år siden. Mens misjon tidligere var reservert for misjonæren, med en tilnærmet embetstenkning i bunn, er det i dag en større forståelse av at misjon er noe alle er kalt til å leve ut, der vi er. Før handlet misjon om unådde folkeslag i andre verdensdeler. På grunn av migrasjon, har vi i dag unådde folkeslag som naboer. Dette gjør at vi ikke trenger å reise til andre land for å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner evangeliet.

Jeg tror ikke Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer som vier hele sitt liv i misjonens tjeneste. Jeg tror vi fortsatt vil se bølger av unge mennesker fra Norge som vil leve hele sine liv i misjonens tjeneste. Det ser bare annerledes ut enn før. Men endringene i misjon må ikke føre til at vi bruker dette som unnskyldning for at vi ikke trenger å sende ut nye misjonærer. Misjonsbefalingen inneholder nemlig et imperativ; gjør disipler av alle folkeslag! Og dette skal skje mens vi «går ut».

Publisert i Dagen, 30. januar 2013

Når Gud er stille II

Jeg har vel aldri hatt flere treff på et blogginnlegg enn det jeg hadde i går, etter at jeg postet noen tanker om «når Gud er stille». Vi har selv i vår familie gått gjennom noen vanskelige ting. Det skjedde mens vi bodde i Romania, for nå ti år siden. For to år siden laget Dagen et intervju med Åsne, kona mi, om det vi da opplevde.

Du kan lese intervjuet på bloggen til Åsne: http://marianneleonora.blogspot.no/2011/11/samanbrotet-var-ei-gave-om-det-mta.html

 

Mer om «messianske muslimer»

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Sjefredaktør Vebjørn Selbekk har to ganger på lederplass stilt direkte spørsmål til Ungdom i Oppdrag vedrørende organisasjonens teologi og missiologiske praksis i møte med muslimer.

Vi ønsker å gi honnør til Dagen for at de tar opp relativt komplekse, missiologiske spørsmål på lederplass. Det vitner om en avis som er levende opptatt av misjon. Dagen er den avisen i Norge som bruker flest spaltemillimeter på misjon. For oss gjør dette Dagen til en spennende og relevant avis. Vi opplever sjefredaktørs spørsmål som gode. De omhandler både teologi og missiologi, praksis og prinsipper.

Teologi
Vi mener vi allerede har besvart sjefredaktør Selbekks teologiske spørsmål som kom i etterkant av undertegnedes kommentar på side tre, 22. november. Der skrev vi at Bibelen alltid skal være høyeste autoritet for liv og lære. Dermed er de teologiske spørsmålene om treenighetslæren, Kristi død og oppstandelse, Jesus som Guds sønn, profeten Muhammeds status, Koranens autoritet og mottagelse av kristen dåp implisitt besvart. Ungdom i Oppdrag oppfatter seg som en misjonsbevegelse som befinner seg sentralt i det evangelisk-karismatiske kirkebildet. Vi er forpliktet på Lausannepakten, samt slutter oss til det ferske Cape Town-dokumentet.

Struktur
Så litt om Ungdom i Oppdrags struktur: Vi er del av en tverrkirkelig, internasjonal bevegelse som i fjor feiret 50 år. Vi er i stor grad desentralisert, arbeider i 180 land og har nærmere 20.000 medarbeidere. Flesteparten av disse medarbeiderne kommer fra den ikke-vestlige verden. Det er felles kall, definerte verdier og relasjoner som primært binder oss sammen som bevegelse. Siden vi er tverrkirkelige, finnes det naturlig rom for ulike meninger.

Styrt hjemmefra eller feltstyrt?
Ungdom i Oppdrag Norge gir oppfølging til 110 langtidsutsendinger – både de som er utsendt av oss, samt noen som er utsendt av andre norske organisasjoner. Disse har i gjennomsnitt tjenestegjort i over ni år i utlandet. Over 40 % av våre utsendinger jobber blant såkalte «unådde folkeslag», og mange av disse jobber med kirkeplanting blant muslimer. Flere har opparbeidet seg betydelig kompetanse som vi lytter til.

Historien viser oss at overdreven innblanding fra «hjemmekontoret» vedrørende strategiske spørsmål på feltet, kan føre galt avsted. Vi stiller gjerne våre feltledere vanskelige spørsmål og holder dem ansvarlige, men vi har generelt tiltro til våre feltlederes kompetanse som er bygget opp etter mange års tjeneste. Vi tror en viktig forutsetning for å lykkes, er at ansvaret for misjonsstrategi ligger hos feltlederne. Vår desentraliserte struktur gjenspeiler vår praksis av dette prinsippet, i tillegg til at mye av vår misjonstrening skjer på feltet.

Religionsblanding
Grenseoppgangen mellom kontekstualisering og synkretisme kan ikke lett defineres en gang for alle. Dette er en debatt som har pågått til alle tider, helt siden apostelmøte i Jerusalem (Apgj. 15). I moderne misjonshistorie er kanskje debattene rundt Hudson Taylors tilnærming til kinesisk kultur de mest kjente. Siden disse spørsmålene i stor grad er del av de daglige utfordringene i misjon, er ikke dette «minefelt» vi holder oss unna. Nettopp derfor er dette noe vi vier mye tid i vår utdanning av misjonærer. Jeg kan betrygge sjefredaktør Selbekk med at Ungdom i Oppdrag opererer innenfor det som de fleste andre anerkjente misjonsorganisasjoner anser som trygge rammer.

Vi er skeptiske til praksisen et lite mindretall fra den såkalte «insider-movement» utøver, som gjerne bruker koranen aktivt i kristne gudstjenester, og oppmuntrer til at såkalte «Jesus-troende muslimer» kan delta på muslimske gudstjenester. Det er ikke riktig, hverken overfor Misjonens Herre eller muslimer man forsøker å nå, at noen få, for eksempel, bevisst ikke forkynner Jesus som Guds sønn. Mitt inntrykk er dog at dette i realiteten er et relativt marginalt fenomen.

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 9. desember 2011.