Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Det som begynte som en vår har blitt en iskald vinter

For noen år siden besøkte jeg i Syria. Oppholdet var kort, bare to dager. Jeg opplevde arabisk gjestfrihet hjemme hos syriske kristne, samtalte med kirkeledere og deltok på gudstjeneste. Møtet med syrerne satte dype spor i meg.

Syria, som under regjeringstiden til George Bush jr. ble definert som et av landene i Ondskapens akse, er nå fullstendig ødelagt. Millioner av mennesker er internt fordrevne flyktninger og 3,3 millioner mennesker har flyktet til andre land. Omkring 30 prosent av innbyggerne i nabolandet Libanon er syriske flyktninger, et land som av opplagte grunner er på bristepunktet.

Da demonstrasjonene brøt ut i Syria under Den arabiske våren, var det mange i Vesten som intuitivt støttet opprørerne, men raskt forstod man at bildet er mer sammensatt enn som så. Det handler om forskjellige klaner, ulike islamistiske grupperinger og mer eller mindre demokratiske bevegelser, samt President Assads forsøk på å holde landet samlet. Bildet er alt annet enn sort-hvitt.

Denne uken mottok jeg rapporter fra Jordan som forteller at de siste ukene har tilfeldige syriske flyktninger blitt skutt og drept med kaldt blod. Hvorfor? Rett og slett fordi de er uønsket i et land som er på sammenbruddets rand.

Det som begynte som en arabisk vår har blitt til en iskald vinter, en tragedie for alle som bor i Syria.

For oss er det umulig å fatte krisen som landet opplever og som enkeltpersoner gjennomgår. Tusenvis av syrere risikerer nå sine liv på sjøen, i håp om å komme seg til Europa, når de i små, overfylte og ofte dårlige farkoster seiler vestover på Middelhavet.

Det er lett å bli overveldet av disse opplysningene. Flyktningene blir bare en «stor, grå masse» vi ikke evner å relatere til. Som kristne kan vi ikke forholde oss likegyldig til denne krisen. Vi kan ikke tillate oss å glemme at hver eneste flyktning er en mor, en far, en sønn eller datter. Ingen har selv ønsket å bli en flyktning. I desperasjon og frykt – på grunn av krefter utenfor sin egen kontroll – har de valgt å forlate sine hjem, jobber, venner og trygghet. De aller fleste holdt ut så lenge som mulig i hjemlandet, før de fattet den uønskete og farlige avgjørelsen om å krysse grensen og søke et annet lands gjestfrihet.

For to dager siden fikk jeg en E-post fra en av Ungdom i Oppdrags feltarbeidere i et av Syrias naboland. Den fortalte om et tilfeldig møte med noen barn i en park, hvorpå barna inviterte den norske familien hjem til seg:

«Huset deres som var rett ved parken vi hadde lekt i, viste seg å være to biler. De to familiene hadde flyktet fra krigen for tre år siden og bor nå i bilene sine. Der spiser de, der sover de og oppholder seg. De to familiene har tilsammen ti barn. Nydelige unger. Smilende, hjertelige og nydelige mennesker. De har ikke lov å gå på skole og foreldrene har ikke arbeidstillatelse. Men de får oppholde seg her. Vi ble servert kaffe og hadde ei god stund sammen. Før vi gikk ba vi for dem. Guds kjærlighet til disse menneskene kjennes så sterkt i hjertet. Hjertet roper at de er uendelig verdifulle. De er offer for grusom krig og har ingenting. De har mistet alt og venter på en løsning. Vi kan rette ut hjelpende hender og være til velsignelse og gi håp for framtiden.

Det kunne vært meg eller deg.

Vil du være med å be for disse to familiene? Den ene gutten spurte flere ganger om de kunne bli med til kirken nå på søndag. Be om at begge familiene skal få et evig håp i Jesus Kristus.»

Om du selv ikke kan reise til Midtøsten for å hjelpe, så kan du gi av dine økonomiske midler og be til Gud.

 

Publisert i Dagen, 15. april 2015

Refleksjoner fra Island

48 timer er ikke lenge. Likevel, i løpet av våre to døgn på Island har jeg opplevd mye.

Ungdom i Oppdrag har en lang og rik historie på Island. I går kveld møtte en pensjonert prest på Sagaøya som fortalte meg hvordan Ungdom i Oppdrag Island ble etablert i 1976 og hvordan det ble nedlagt nesten 20 år senere. Det var både en oppmuntrende og trist historie. Det var oppmuntrende å høre om hundrevis av unge islendere involvert i Ungdom i Oppdrag i løpet av disse årene. Mange kristne ledere på Island i dag, fikk møte Jesus gjennom denne ungdomsbevegelsen som preget Island for 30 år siden. Samtidig var det trist å høre om hvordan arbeidet ble lagt ned.

For fem år siden flyttet et team fra Nederland hit for å reetablere et Ungdom i Oppdrag-arbeid. De har i løpet av disse årene fått gjort mange gode ting, blant annet kjørt flere DTS-er, tjenestegjort i menigheter og tatt imot mange team fra hele verden som har betydd mye for mange tenåringer. Men de har dessverre ikke lyktes med å rekruttere islendere til å jobbe i UIO, og når teamet planlegger å avslutte sin tjeneste her i 2014, er det ikke en tydelig plan for videreføring av arbeidet.

Et av målene våre for besøk var å bli kjent med øya, puste litt islandsk luft og se på mulighetene for om vi kunne være behjelpelig med å overta stafettpinnen fra nederlenderne. Ennå er det alt for tidlig å si noe om hvordan dette eventuelt kan se ut, men vi har i hvert fall fått håp om at det kan skje.

Det viktigste vi kan gjøre i dagene og månedene som kommer, er å be bønnen Jesus lærte oss å be; nemlig om at Høstens Herre må drive arbeidere ut (Luk 10,2). For at vi skal lykkes, trengs det at unge mennesker blir kalt av Gud til å flytte hjemmefra og slå røtter her på Sagaøya.

På samme måte som resten av Europa, preges også Island av at kirken mister fotfeste blant unge mennesker. Samtidig fikk vi også se hvordan unge mennesker uten kristen bakgrunn, møter Jesus. Mandag kveld deltok vi på en samling med 160-180 ungdommer, hvor evangeliet ble forkynt og mange mennesker søkte forbønn. Dette er et tverrkirkelig arbeid som har pågått i et par år, og samler hver mandag et stort antall mennesker til forkynnelse, lovsang og fellesskap. Mange av ungdommene som kom, har ikke bare røyket Prince Mild, for å si det slik…

Vi lærte også at Island aldri har hatt en skikkelig misjonsbevegelse, selv om flere enkeltpersoner har reist ut som misjonærer fra øya. Kan vi være med å be om at Høsten Herre kan drive ut en bølge unge misjonærer til unådde folkeslag fra Island? Salme 2 oppmuntrer oss å be Gud om å gi oss folkeslagene som arv. Hvilke folkeslag er Islands arv? Jeg vet ikke, men jeg vet at Høstens Herre vil gi kirken på Island en arv blant folkeslagene, dersom de ber ham.

Hva kan mennesker vite om Gud?

Denne uken underviser jeg på DTS-en i Rogaland. 21 sultne studenter sitter i klasserommet. Spørsmålene og kommentarene sitter løst. Et av spørsmålene i dag handlet om vi mennesker i det hele tatt kan vite noe om Gud.

Ungdom i Oppdrags motto er «Å kjenne Gud og gjøre ham kjent». Mottoet forutsetter en sannhet, nemlig at vi mennesker kan kjenne Gud. Men kan vi egentlig det? I så fall, hvordan? Og, hva kan vi egentlig vite om Gud?

Jeg tror ikke vi mennesker kan vite alt om Gud. Det ville gjort oss selv lik Gud. Gud er et mysterium vi kan ane og bare delvis forstå. Derfor er vårt kjennskap til Gud begrenset. Dog, vi kan likevel kjenne Gud og bli bedre kjent med ham.

Jeg tror vi kan vite noe om Gud på to ulike måter:

1. Gjennom naturen åpenbarer Gud seg. Skaperverket forteller noe om hvem Gud er. Han er kreativ, kunstnerisk, detaljert, har humor (bare tenk på hvordan froskene ser ut!) og han verdsetter skjønnhet. I tillegg kan vi forstå noe av hvem Gud er gjennom å se på oss mennesker. Vi er skapt i Guds bilde. Ved å se på oss selv, kan vi ane noe om Gud: Vi er moralske vesen som delvis er født med evnen til å sjeldne mellom rett og galt. Dette forteller oss om en moralsk Skaper. I tillegg har vi følelser og rasjonelle evner. Dette forteller oss også at Gud har samme egenskaper (uten at vi kan sammenligne våre følelser og logiske evner med Guds). Dette kalles generell åpenbaring, og er gitt alle mennesker.

2. Gud åpenbarer seg også for oss mennesker individuelt. Dette skjer primært gjennom Bibelen, gjennom summen av nedtegningene mennesker har gjort i løpet av tusener av år. I sitt ord stiger skaperen, frelseren og dommeren frem i historien og åpenbarer seg for oss lesere. Fordi enkeltmennesker har opplevd å møte Gud personlig, slik som for eksempel Abraham og Moses gjorde, kan vi forstå mer av hvem Gud er. I tillegg kan vi erfare Gud emosjonelt i dag. Han berører våre liv, han gir oss bønnesvar og han griper inn, også i dag. Dette kan vi kalle spesifikk åpenbaring.

Selv om vi kan kjenne Gud intellektuelt, emosjonelt og gjennom å studere skaperverket, vil vi ikke endelig se Gud slik han er, før vi selv får se Jesus, ansikt til ansikt.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

(1. kor 13,12)

Bildet av Gud er som et uferdig mosaikkbilde. Når vi står med nesen inntil bildet, ser vi bare en liten del. Men når vi stiger tilbake noen skritt, oppdager vi mer av helheten. Men mosaikkbildet blir ikke komplett før vi en dag får se Jesus, slik han virkelig er. Når det er noe vi ikke forstår (og det er det for meg), så forteller Hebreerbrevets forfatter oss at Jesus er et bilde av hans vesen (Hebr 1,3). Slik Jesus er, slik er Gud. Målet mitt er å oppdage mer og mer av dette mosaikkbildet her på jorden. Og kanskje er det slik for noen andre og, slik det er for meg, at jo mer jeg ser, jo mer forstår jeg hvor lite jeg ser?

Mitt første mirakel

For 17 år siden traff jeg Øivind for første gang. Møtet varte i ti sekunder. Det var da jeg for første gang opplevde et mirakel. På søndag møtte jeg Øivind for andre gang.

I helgen var jeg på Sørlandet og snakket om misjon i Søgne Misjonskirke. Møtelederen het Øivind, og da vi hilste, visste jeg med en gang at vi hadde sett hverandre før. For det første lignet han sin bror Tormod, som jeg jobbet med i Ungdom i Oppdrag på nittitallet. Men jeg husker godt den gangen vi utvekslet noen ord i mai 1995, på Rema 1000 i Søgne.

Jeg hadde avsluttet min DTS noen måneder i forveien, og min første arbeidsplass i Ungdom i Oppdrag var på et evangeliseringsteam, som Tormod og Margritt Bakkevold ledet. Vår base var i Søgne. Nå skulle jeg lede et sommerteam alene til Romania, og derfor trengte jeg å reise til Romania i forkant, for å planlegge oppholdet senere på sommeren.

Jeg hadde booket flybillett til den nette sum av 1900 kroner. Dette var billig, men problemet var at jeg ikke hadde noen penger til å betale flybilletten. Og jeg trengte et økonomisk mirakel for å kunne gå i banken og betale giroen jeg hadde fått i posten.

Samme kveld som jeg hadde fått betalingsgiroen, var det noen på teamet mitt som gav meg 1000 kroner. Dagen etter ringte mamma og sa hun hadde funnet 700 kroner i dressjakka mi. (Den trengte jeg nemlig i Romania, og hadde bedt henne sende den til Søgne. Jeg måtte jo prøve å være litt presentabel i møte med rumenerne:-)). Nå manglet jeg bare 200 kroner for å kunne gå i banken og betale giroen.

Dagene gikk, og betalingsfristen nærmet seg. Jeg hadde ikke fortalt til noen at jeg manglet penger, men inni meg ble jeg mer og mer stresset. Tenk om jeg ikke fikk tak i pengene?

Kvelden før betalingsfristen gikk ut, stakk jeg innom Rema 1000. Inne på butikken kom det en fyr bort til meg, og sa han het Øivind. Han spurte om jeg jobbet med Tormod, og sa at de var brødre. Så stakk han en 200-lapp i hånden min og sa jeg skulle kjøpe meg noe godt. Møtet på Rema tok ti sekunder. Men for meg ble det ti avgjørende sekunder.

Gud hadde sett meg, og han hadde på ulike måter forsørget pengene jeg trengte for å reise til Romania for å planlegge teamoppholdet. Dagen etter stakk jeg i banken, betalte giroen, og et par dager senere hadde jeg billetten i hånden.

Etter møtet på søndag spurte jeg Øivind om han husket å ha truffet meg før. Han ristet på hodet. Da fortalte jeg historien. Han husket heller ikke å ha gitt 200 kroner til en fyr på Rema for 17 år siden. Men jeg husket det. Og det betydde svært mye for meg og min vandring med Gud. Senere har jeg fått oppleve flere økonomiske mirakler, både større og mindre. Men dette første ble det mest sjelsettende.