Europas lidelse

Kurt: Jeg husker fremdeles da en kompis fortalte meg at Kurt Cobain, vokalisten i Nirvana, hadde skutt seg. Kurt Cobain var en av mine helter. Med kroppen full av narkotika, spilte han i Oslo, sommeren 1993. Jeg var ikke der selv, men mange av vennene mine var. De fortalte at han så ut som et lik – tynn, nervøs og sliten. Ni måneder senere fikk jeg nyheten om at han var død. I sitt avskjedsbrev skrev han tre ord: «Guilty Beyond Words». Cobain var egentlig bare en vanlig, ung mann på 27 år som begikk selvmord – en fyr som hadde oppnådd det meste, men som ikke maktet å finne mening med livet.

Markus: Der Spiegel skrev for noen år siden at det finnes et trettitalls tyske diskusjonsgrupper på nettet hvor unge mennesker snakker om hvordan man kan ta livet sitt. Der Spiegel refererte til «Rizzo» som stilte følgende spørsmål på et nettsted: «Hei folkens, jeg har kjøpt en syv meter lang ledning. Kan noen fortelle meg hvordan jeg må feste den for å kunne dø skikkelig?»

Markus B. svarte følgende: «Når du holder en pistol i hånden tenker du annerledes om døden. Hvis du tror det er noe heltemodig med å drepe deg, så bruk pistol!»

Tre dager senere ble Markus funnet død av sine foreldre, med Let it Be av Beatles spillende på repeat.

Lidelse: En undersøkelse forteller at 10 % av tenåringsjenter i England driver med selvskading. Den indre smerten trenger nemlig et fysisk utløp. Selvmord blant unge menn og selvskading og spiseforstyrrelser blant jenter i Europa, viser at dagens unge europeere er en såret og lidende generasjon. På tross av vår velferd, luksus og teknologi, lengter unge mennesker etter det som materialismen ikke makter å gi.

Hvor finner Europas unge håp? Kan vi høre ekkoet fra himmelen? «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri. Og rope ut et nådens år fra Herren». (Luk 4,18-19)

Noe må endres: I en verden oppslukt av kjendissex, velger Jesus fremdeles ut de spedalske – de uvise i denne verden, de som ingen ting er – til å bringe håp. I møte med Jesus blir den stygge gjort til en brud og de redde til helter som vil endre historien. Forvandling, eller revolusjon om du vil, begynner aldri i maktens korridorer. Den begynner på gatene, blant de få, hos minoriteten. Bare tenk på urkirken, den franske revolusjonen, bolsjevikrevolusjonen og Amerikas kamp for frihet. Eller William Booth og Frelsesarmeen.

Noe kan endres. Er Kirken en del av forandringen Europas unge lengter etter? Dessverre finner de Kirken irrelevant. Hver søndag forlater tusenvis av europeere Kirken, samtidig som Europa forlater fundamentet som har skapt Europa. Det som la grunnlaget for vår sivilisasjon, troen på Jesus og Bibelens prinsipper, er ikke lenger det mennesker flest i Europa setter sin lit til.

Historiker J. Edwin Orr, beskriver en lignende situasjon i Amerika på slutten av det attende århundre: «Den episkopale biskopen i New York sluttet som prest og fant ny jobb, fordi han ikke hadde ungdommer å konfirmere, og fant ut at det ikke lengre var bruk for han. Justisminister John Marshall skrev til biskopen i Virginia at kirken «was too far gone ever to be redeemed».

Men ting endret seg: På begynnelsen av 1790-tallet ble fundamentet lagt for vekkelsen som senere fikk navnet «The second great awakening». Forvandlingen begynte med en håndfull studenter i bønn. Fra denne vekkelsen startet den moderne misjonsbevegelsen, forbud mot slavehandel ble innført i 1834 og prinsippet om utdannelse for alle ble innført. Søndagsskoler, bibelselskap og mange sosiale tiltak så dagens lys i etterdønningene av disse vekkelsene.

Ja: Kan det skje igjen? Dyp håpløshet har tidligere blitt vendt til fornyelse og gjenopprettelse. Mer enn noen gang trenger Europa evangeliet.

 

Denne artikkelen er publisert i Dagen, 18.09.2013

Mange av tankene i denne artikkelen er hentet fra boken Red Moon Rising, av Pete Greig

Ledersamling for Ungdom i Oppdrag Nord-Europa

I går kom jeg hjem etter tre dager med møter i Sverige, hvor et femtitalls ledere for Ungdom i Oppdrag Nord-Europa var samlet. Det var kjekt å treffe gamle venner, og bli kjent med noen nye. Vår regionen består av Norge, Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, Island, Estland, Latvia og Litauen.

Tema for samlingen var “Expand”, og dette uttrykker noe vi opplever oss minnet på, nemlig at vi står foran en utvidelse av arbeidet vårt i regionen. For et par år siden opplevde vi at vi skulle fokusere på regionens hovedsteder, og sette oss mål om å etablere arbeid i alle hovedstedene. Fra før hadde vi arbeid i Torshavn, Stockholm, Reykjavik og Riga, mens de andre fem hovedstedene var uten Ungdom i Oppdrag.

I løpet av 2011 har vi lagt fundament for oppstart av arbeid i Oslo, København, Tallinn og Helsinki. Noe av dette er allerede i gang, mens f.eks. Oslo og Helsinki etableres i 2012/2013. Dermed er det bare Vilnius i Litauen som ikke har et permanent UIO-arbeid.

Det oppleves svært tilfredstillende å oppleve at Gud gjør det han sier. Av og til tar det lengre tid enn vi selv skulle ønske, men samtidig gir Herrens tiltale en trygghet på at han har kallt oss og går foran oss. Vi går ofte i fellen med å overvurdere hva vi kan utrette på to år, men samtidig kan vi også undervurdere hva vi kan få til på ti år. Ungdom i Oppdrag har mange yngre ledere som nå går inn i pionerarbeid, unge mennesker som er villige til å gi av sin tid, krefter og talenter for etablere pionerarbeid. Dette er ikke enkelt, og ingenting kommer av seg selv. Samtidig opplever jeg at det er bærekraft i arbeidet. Vår jobb er å plante og vanne… og så er det Herren som skal gi vekst.