Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Misjon i en ny tid

Endring: Vi hører ofte at misjon er i endring. Dette er heldigvis sant. Når verden endrer seg, ville det være dumt dersom Kirken skulle utføre misjon på samme måte som i 1950. Hva kjennetegner dette «nye»?

De tre første bølgene: Den protestantiske misjonshistorie blir ofte beskrevet som tre bølger. Den første ble initiert av William Carey, som på 1700-tallet etablerte misjonsorganisasjoner og tok evangeliet til kystland i Asia og Afrika. Den andre bølgen var en videreføring av dette. Hudson Taylors visjon om 1000 misjonærer til det indre av Kina motiverte og rekrutterte misjonærer fra hele den vestlige verden. Disse tok evangeliet fra kystområdene til Asias og Afrikas innland. Senere på nittenhundretallet viste blant andre Donald McGavran og Cameron Townsend at misjonsbefalingen handler om å gi evangeliet til folkeslag, stammer og ulike kaster – ikke bare til nasjonalstater. Denne tredje bølgen begynte i mellomkrigstiden, og nådde kanskje sitt høydepunkt under den store Lausannekonferansen i 1974.

Den fjerde bølgen: Det ser ut som om den tredje bølgen verdensmisjon mister kraft og innflytelse, samtidig som en fjerde bølge nå slår innover verdens land. Hvordan ser denne bølgen ut? Fra alle til alle: Mens misjon tidligere var «fra vesten til resten», er nå nesten alle land misjonsendeland. Misjonærbølgen går fra alle til alle. Tallet på migrantmenigheter i Norge viser oss dette. Teltmakere: I dag kombinerer flere og flere misjonærlivet med et sekulært yrke. For eksempel regner mange filippinske gjestearbeidere i Midtøsten seg som nettopp som misjonærer. Det samme gjelder afrikanske arbeidssøkere i Europa. Digital kommunikasjon: Digital kommunikasjon og moderne infrastruktur har gjort det mulig å arbeide helt annerledes enn for bare noen år siden. I dag kan man bo og arbeide på to ulike kontinenter. Alle: Mens de tidligere bølgene ofte har bestått av misjonærer som høyt utdannede og kompetente mennesker, gjerne teologer, leger, lærere og sykepleiere, representerer misjonærer i dag en større bredde enn før. De kan være studenter, ufaglærte, pensjonister eller IT-spesialister. Utvidet begrep: Misjonsbegrepet har også utvidet seg. Mens man før tenkte på misjon som enten direkte evangelieforkynnende eller diakoni, er det nå mer og mer vanlig å implementere en teologi om Guds rike. Dette betyr at bibelens verdier implementeres på «markedsplassen» og de ulike samfunnsområdene, være seg i politikk, media, forretningsliv, utdanningssystemet eller kunst og kultur, blir legitime misjonsmarker. Organisk: Misjonsarbeidet var tidligere ofte organisert strukturelt og konfesjonelt, gjerne i kirkesamfunn og hierarkier. Nå skjer misjon organisk og mer nettverksbasert enn før, hvor konfesjoner og dogmer er mindre viktige. Dette fører blant annet til at enkeltpersoner reiser ut som «freelance-misjonærer» og at lokale menigheter driver egne misjonsarbeid. Man oppretter i større grad gjensidig partnerskap, både blant kirker, organisasjoner og nasjonaliteter. Der du er: Migrasjon har ført til at unådde folkeslag har kommet til oss, noe som gjør at vi kan formidle evangeliet der vi er, på vår arbeidsplass, studiested og nabolag.

Uforanderlig: Men selv om misjon forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Misjon handler fremdeles om å krysse kulturelle og etniske grenser og det handler fremdeles om å formidle evangeliet på en forståelig måte og la evangeliet inkarneres. For at evangeliet skal gå frem, fordres det at mennesker er villige til å forlate sine hjem og flytte til andre deler av verden, lære språk, kultur og leve inkarnerte liv, slik at Jesus kan bli synlig.

Sovepute: At misjonsarbeidet globalt endres, må aldri bli en sovepute hvor vi konkluderer med at det er greit at antall misjonærer fra Norge går nedover. Så lenge det finnes unådde folkeslag kan vi ikke slå oss til ro.

Denne artikkelen ble trykket i Dagen, 24.04.2013