Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

Trengs flere misjonærer fra Norge?

To grunner: Spørsmålet om behovet for flere norske misjonærer har i det siste blitt debattert i Dagen og Vårt Land. Bakgrunnen for samtalen er todelt: For det første gjennomgår internasjonal misjon dramatiske endringer som gjør at flere og flere kaller vår tid for «Den fjerde bølgen protestantisk misjon». Dette karakteriseres primært ved at misjon ikke lengre er fra «Vesten til resten», men at misjonærstrømmen går fra «alle til alle». Den andre årsaken til debatten har sin bakgrunn i en tydelig nedgang i antall norske misjonærer.

Aldri slutte: Jeg mener vi aldri må slutte å sende misjonærer fra Norge og alltid arbeide for å øke antallet. La meg forklare hvorfor.

Behovet: Over to milliarder mennesker tilhører en folkegruppe som er «unådd». Dette betyr at folkegruppen har færre enn to prosent aktive kristne eller at de ikke har mulighet til å vokse uten hjelp utenfra. Med denne kunnskapen blir egentlig spørsmålet om flere norske misjonærer irrelevant. Behovet i seg selv er et kall. Derfor trenger vi flere misjonærer, ikke bare norske og vestlige; det trengs flere misjonærer fra alle verdens land for å kunne oppfylle Jesu siste befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler.

Inkarnasjon: Spaltist Bjørn Stærk skrev 16. august følgende i Aftenposten: «Da pave Frans var biskop Bergoglio i Argentina pleide han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. «Jo da,» svarte de. «Men la du selv pengene i hånden til den fattige?» spurte han, og refset dem når de svarte nei. De hadde misforstått, sa han. Veldedighet skal ikke bare være en finansiell transaksjon, men et møte mellom mennesker. Blant de fattiges ansikter finner du Jesus.»

Pave Frans lærer oss her et viktig prinsipp som kan overføres til spørsmålet om norske misjonærer. Misjon kan ikke bare være en finansiell transaksjon. Det må faktisk inkludere inkarnasjon, altså at mennesker lar seg sende slik Jesus ble sendt av Faderen (Joh. 20,21).

Cash is king: Misjon i dag preges i større grad enn tidligere av likeverdige partnerskap. Dette er bra. Å sende penger uten å sende mennesker kan vanskeliggjøre likeverdige partnerskap. Å sende penger alene kan lettere etablere usunne avhengighetsforhold og bekrefte stigmatiserende kategoriseringer som «vi og dem» og «givere og mottakere». Selvsagt skal norsk misjon bidra med penger. Men dette må skje på en måte som ikke undergraver menneskers verdighet og skaper situasjoner hvor mottakerne selv ikke lærer gleden av å gi økonomisk til misjon. Misjon skal i sitt vesen være utrustende og bemyndiggjørende. Å bare sende penger kan føre til det motsatte.

Velsignelsen: For å sitere Bjørn Stærks artikkel om pave Frans: «De som har det bra må ikke gjemme seg fra dem som har det ille. Da blir medfølelsen avstumpet … Derfor må du se dem i øynene.» Også dette prinsippet kan overføres til spørsmålet om å sende misjonærer. Vi trenger å sende misjonærer, også for vår egen del. Jesus sa det er en større velsignelse å gi enn å få. Slutter vi å sende mennesker, mister vi noe svært viktig.

Ja takk, begge deler: Skal vi sende penger eller skal vi sende mennesker? Jeg mener vi skal gjøre begge deler. Det behøves flere misjonærer og det trengs mer misjonspenger.

Til slutt: Er samtalen om flere eller færre norske misjonærer egentlig et skalkeskjul for vår egen åndelige fattigdom? Er denne debatten et blindspor, hvor den i realiteten ikke berører kjernen i hvorfor vi ikke lykkes med å sende ut så mange som vi ønsker Går problemet dypere enn bare strukturelle og strategiske endringer? Er det innholdet i vår forkynnelse som er det egentlige problemet, og speiler forkynnelsen vår nasjons åndelige tilstand? Er vi som kristenfolk blitt så fulle på oss selv, vår egen lykke og ønske om selvrealisering at vi ikke evner å se det som Gud ser?

Først publisert i Dagen, 26. august 2015