Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Klart for Ungdom i Oppdrags medarbeidersamling

Et av årets høydepunkt er den årlige medarbeidersamlingen til Ungdom i Oppdrag. Den begynner 3. januar på Grimerud.

Helt siden jeg begynte å arbeide i Ungdom i Oppdrag for 17 år siden, har jeg knapt nok uteblitt på en eneste arbeidersamling, kanskje med unntak av et par stykker da vi bodde i Romania. Det er alltid en stor glede å møte venner, høre historier om hva Gud gjør ute i verden og erfare atmosfæren. Nesten 400 deltagere er påmeldt til årets medarbeidersamling.

Under planleggingen av årets konferanse, har tre nøkkelord fungert som “ledestjerne”;

1. Inspirasjon – Vi vil at medarbeidersamlingen skal inspirere oss til å fortsatt kunne arbeide i Guds Rike, se Jesus tydeligere og gjennom å få møte Gud, bli fylt med kraft og glede for tiden som kommer.
2. Relasjoner- Mennesker begynner ofte å arbeide i UIO på grunn av en visjon, men mange fortsetter i jobben på grunn av gode relasjoner. Vi ønsker å legge til rette for både fellesskap og moro, hvor vi kan møte gamle venner og etablere møteplasser hvor nye møteplasser kan etableres og utvikles.
3. Kompetanse – Som “profesjonelle kristne” kan kompetanse og kvalitet gjøre at vi kan arbeide mer effektivt i Guds Rike. Vi har derfor forsøkt å integrere utvikling og læring som viktige elementer gjennom disse dagene, hvor vi ikke bare reiser hjem beriket i vår ånd, men også med ny kunnskap og informasjon i bagasjen.

I løpet av de siste 18 månedene har vi arbeidet med å utvikle noen bilder av hvordan UIO Norge skal se ut i år 2020. Hvor vil vi være? Hva skal vi gjøre? Hvor mange kommer vi til å være? Som ledere er vår rolle å definere fremtiden, og deretter å bygge en bro inn til den. I løpet av medarbeidersamlingen skal vi presentere noen av disse bildene, og la dette beskrive hvor vi tror UIO Norge kommer til å være i år 2020. Dette er veldig spennende, og jeg kan nesten ikke vente med å presentere dette på lørdagskvelden.

Min bønn er at Gud vil møte med oss i løpet av disse dagene, og at vi skal få oppleve hans nåde til oss, i oss og gjennom oss.

Besøk i Kosovo

I forrige uke besøkte jeg for første gang Kosovo. Det ble en flott tur, og jeg reiste hjem med hode fullt av ideer.

 

Kosovo, dette lille landet, som har krevd sin selvstendighet fra Serbia, ligger sammenklemt helt sør i det gamle Jugoslavia, nord for Albania. Landet har i følge Wikipedia 1,8 millioner innbyggere, hvor kosovoalbanere er den desidert største etniske gruppen i landet.

Reborn står det på bokstavene, midt i sentrum av Pristina. Her er Andreas og Christoffer fra Grimerud, sammen med Nesha, som leder UIO Kosovo

Landet har en brokete historie, noe som preger kosovoalbanernes identitet. Av landets befolkning er omkring 2500 evangeliske kristne. 500 av disse bor i hovedstaden Pristina, en by med ca. 400.000 innbyggere. Kirkene vokser, dog i sakte  tempo, hvor primært unge mennesker kommer til tro på Jesus.

Ungdom i Oppdrag Internasjonalt har siden tidlig på nittitallet hatt medarbeidere som har jobbet i Kosovo, uten at man har lykkes med å etablere et bærekraftig arbeid. I dag ledes arbeidet av Nesha, en kosovoalbansk jente i begynnelsen av tyveårene. Hun har muslimsk bakgrunn, men kom til tro på Jesus for flere år siden, sammen med sin familie. Hun overtok som leder for et år siden, og bygger nå et team av kosovoalbanere som har en visjon om å etablere Ungdom i Oppdrag Kosovo.

I forrige uke reiste jeg, sammen med senterleder på Grimerud, Andreas Karstad, og DTS-leder på Grimerud, Christoffer Elstrøm, på en tre-dagers tur til Pristina. Vi møtte mange mennesker, både studenter, lokale ungdommer, kirkeledere og selvfølgelig det lille UIO-teamet i landet. Vi reiste hjem, veldig imponert over det lille teamet, og troen og visjonen de hadde for landet, kirkene og Ungdom i Oppdrag.

På Grimerud vurder vi nå om det er tid for å engasjere seg langsiktig i Kosovo, og hjelpe til med oppstart av UIO i landet. Ideene er mange, og vår største utfordring er nok helst å begrense oss. Nå skal vi bruke det kommende året på å vurdere ulike muligheter, reise på et par besøk til, for å bygge flere kontakter og bli bedre kjent med landet. Veien blir jo som kjent til mens vi går, så også i dette tilfellet. Mulighetene er store.

Bryt reglene

Foto: BrentDPayne på Flickr - cc by-sa

I dag forkynte jeg for 150 ungdommer på nyttårsfestivalen på Grimerud. Her er deler av manuset mitt. Det er egentlig ikke skrevet for publisering på web, men jeg tenker at det kan gå likevel.

David blir salvet til konge
1.Sam16:1-13

Saul hadde forlatt Gud. Gud sier til profeten Samuel at han angrer på at han gjorde Saul til konge. Derfor gir Gud beskjed til Samuel om at han skal reise til Betlehem og finne en mann som heter Isai. Han har åtte sønner, og en av dem skal bli konge.

Isai er nok stolt, der han stiller frem sønnene han tenker passer best til konge. Han begynner med den eldste. Han er kanskje den flinkeste og sterkeste? Gud taler til hjertet til Samuel at dette ikke er mannen. Så kommer den neste eldste frem. Heller ikke han er det Gud har utpekt. Slik går det med den tredje også. Og den fjerde, femte, sjette og syvende… helt til Samuel må spørre Isai: „Har du ikke flere sønner?” Jo, det har Isai. Men han er så ung. Så umoden. Han kan ikke bli konge. Han gjeter sauene ute på marken. Isai roper likevel på ham. David kommer inn. Igjen taler Gud til hjertet til Samuel: „Han er det!”

Gud kaller mennesker. Han ser ikke etter det samme som menneskene ser etter når han kaller mennesker. Vi mennesker ser gjerne på utseende, hvor flinke de er til å snakke for seg, utstråling, karisma… Gud ser etter noe annet. Han ser etter hva som bor i hjertet. Gud så at det i hjertet til David bodde det noe bra, noe han kunne bruke. Gud så potensialet.

Bryte regler
Historien er full av kjente og ukjente mennesker som har gjort store ting. Mange av disse tenkte kanskje at de ikke var så flinke, eller at de kunne bety mye for andre. Men felles for mennesker som har betydd en forskjell, er at de har brutt regler. I dag skal vi bestemme oss for å bryte noen regler.

Gode regler og dårlige regler
Det er mange skrevne og uskrevne regler som de fleste av oss følger. De fleste av disse reglene er gode. Regler og lover skaper trygghet, forutsigbarhet og gir oss et godt rammeverk for både enkeltpersoner og samfunnet.  Lover og regler beskytter oss. Samtidig er det noen uskrevne regler i landet vårt som ikke er gode. En av disse lovene kaller vi for Janteloven. Den sier at du ikke skal tro at du er noe, eller at du er flink til noe, eller at du har noe å bidra med. Jeg tror at det er bra om vi begynner å bryte noen av disse uskrevne reglene.

En av disse reglene vi skal bestemme oss for å bryte handler om hvem du tror du er. Kanskje tror du at du ikke er flink til noe, at du ikke kan noe, og at du ikke er verdt å være glad i? Kanskje tror du at Gud ikke kan bruke deg, at du ikke har noe å bidra med, at du ikke kan bety noe for noen andre?

En annen regel handler om troen på Jesus. I dagens Norge er det en uskreven regel som sier at religion og tro er en privatsak og dette skal helst ikke prates om. Ihvertfall er den kristne troen en privatsak. De aller fleste andre religioner kan vi snakke om. Overnaturlige hendelser kan vi snakke om. Ukebladene er fulle av de. Men akkurat min personlige tro på Jesus skal jeg ikke snakke til andre om.

Regler du skal følge
Historien viser oss at de som har forandret noe, er mennesker som har brutt regler. Jeg vil foreslå at vi begynner å følge disse reglene:
1. Jeg tror at jeg er noe! Jeg er flink, viktig, og jeg har noe å bidra med. Jeg har noe som andre mennesker trenger.
2. Jeg er ingen feil eller tilfeldighet. Jeg tror Gud er fornøyd med meg, at jeg er skapt helt perfekt, akkurat slik Gud ville ha meg.
3. Jeg kan med Guds hjelp utrette hva som helst. Jeg er ikke redd for å snakke om Jesus til andre mennesker, eller si at han er Herre i mitt liv.
4. Jeg er ikke redd for å si nei, og sette mine egne grenser. Jeg bestemmer over min kropp og hva jeg tror på.
5. Jeg skal ikke være mest mulig vanlig. Jeg skal være meg.
6. Jeg er den som gjør noe først. Jeg skal ikke vente med å gjøre noe til alle andre gjør det.
7. Jeg tror jeg kan få gode ideer fra Gud, og at Gud ønsker å bruke meg.
8. Jeg skal være den som snakker med folkene på skolen som ingen andre snakker med. Jeg inkluderer og hjelper andre.
9. Jeg gir bort penger til misjon, og til de som trenger dem mer enn meg, istedenfor å sløse på meg selv.
10. Jeg gir meg selv til Gud, lar ham bruke meg, og være avhengig av ham i alle ting. Jesus er sjefen i livet mitt.

Kultursjef
Jeg vil herved utnevne deg til ”kultursjef” på din skole, på ditt fotballlag, i din ungdomsgruppe! Bryt reglene og skap en Jesus-kultur i stedet. Med å følge disse reglene, vil du måtte bryte mange andre regler.

Det er ikke sikkert du blir populær. Men du får respekt. Det er ikke det enkleste livet, men det er det beste livet. Du kan få litt problemer, men du skal kjenne at Gud er nær. Du får kanskje ikke et vanlig liv, men husk at det er uvanlige liv som skaper forandring.

Istedenfor å synge: „Du er du, og du suger!”, kan du heller synge: ”Du er du, og du duger! Gud er Gud, og han ruler!”

Sentrum
Sentrum av disse reglene er at Jesus er Herre. Det er han som har skapt deg, han har frelst deg og han har utvalgt deg. Med å leve et slikt liv, er du overgitt til å vokse i forståelse av hvem Jesus er, og hvordan han vil at du skal elske og tjene menneskene i verden. Det kan hende du får reise mye. Du blir berørt av menneker som lider, og du vil gjøre noe med det. Du lever ikke for penger eller berømthet, men lever gjerne enkelt. Du vil erfare at troen på Jesus vil ta deg steder du aldri hadde drømt om, og du vil gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.