Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Vekkelse som frukt eller mål?

I mange år har jeg vært opptatt av vekkelse. Jeg har lest endel litteratur om dette, og forsøkt å finne ut av hva som forutsetter at vekkelse skjer. For en tid tilbake snakket jeg med min gode venn Haavard Berger om dette. Jeg hadde nok (som vanlig) vært litt unyansert i mine uttalelser, og Haavard ville gi meg en tilbakemelding. Jeg tenkte at flere burde lese det Haavard skrev.

PS. Dette er ikke skrevet med tanke på publisering, men en privat E-post:

 

“Én ting jeg bare ønsket å nevne for deg, Andreas – jeg håper ikke dette oppleves som unødvendig flisespikkeri – men det gjaldt denne samtalen vi hadde om “vekkelse som mål” vs. “vekkelse som frukt/ resultat”. Jeg vet ikke om du mente alvor med at du skulle skrive en artikkel om det, men HVIS du gjør det, så ønsker jeg bare å si en ting – med hjerte for diverse lesere av artikkelen, og for kirken i Norge.

Det ble nevnt i den samtalen at resultat/ frukt er det samme. Ja og nei. Slik jeg ser det, kan resultat også oppfattes som et mål som man kan jobbe fram mot. I en menighet kan man f.eks ha som mål å øke medlemsmassen 10% ila. to år – og “vekkelse som resultat” kan således oppfattes som et resultat av lederes treffende visjoner, og den påfølgende utrettelige innsatsen for å se det skje. Dette er flott, vel og bra – men jeg tror det finnes en dypere og mer frigjørende vei i Guds (relasjonelle) rike.

Frukt kan ikke fremprovoseres, frukt er frukt. FRUKT er et organisk og relasjonelt ord, og er hjelpeløst avhengig av noe annet enn egen innsats. Man kan legge forhold til rette for vekst, men kun GUD kan gi det. Derfor er frukt et ord som lener seg tungt inn i relasjonen til Gud – det handler om å våge å slippe Han som er Livet til. Resultat kan derimot oppfattes som noe vi mennesker kan “klare”. Frukt er relasjonelt, resultat er mer teknisk, bortimot økonomisk. I det relasjonelle Guds rike, tror jeg det ligger mer visdom i å snakke om frukt enn resultat.

Ettersom jeg har vokst opp i en tydelig vekkelses-lengtende og bejaende menighet, har jeg måttet tygge mye på dette de siste årene, og mange har virkelig stått på for å se “vekkelsen” komme… Jeg tror det ligger visdom i å si til slike tapre, håpende mennesker at “vekkelse er ikke primært mål for liv, det er frukt av liv”.. – og i min verden betyr det altså: Frukt av at det åpnes opp for Gud, og at han således “slipper til” med seg og sitt – han som ER livet. Jeg har sett endeløse eksempler på mennesker som vil krige fram vekkelse, men som mangler reell, landet nærhet til Gud. Vel.. det kan knekkes og brekkes og brytes i åndeverdenen når man står på – men når det kommer til stykket, tror jeg “highway to revival” må være det å være hele og sanne mennesker som er åpen for og fylt av Gud.. Og at vi med lave skuldre og varme øyne kan få glede oss over at mennesker rundt oss vokser i/ med Ham.

Du får gjøre hva du vil med disse tankene, Andreas – det er mulig det bare er jeg som ser det fra én vinkel her..

Jeg kjente iallefall bare på å skrive det til deg – du er gitt en inngang i manges liv, og jeg tenker det ligger en frigjørende visdom i disse tingene. Vi kan ikke presse fram vekkelse, men gjennom et sant, åpent liv i Gud og med hverandre – kan det fort bli vekkelse (i de som er) rundt oss. Og det er jo alltid der sann, sunn vekkelse må begynne, er det ikke….?”

 

Når Gud er stille

Av og til er Gud stille. Det oppleves som om han har trukket seg unna. For noen oppleves dette når vi trenger ham som mest. Hvorfor? Jeg vet ikke helt.

Bibelen gir oss noen svar, men den besvarer på langt nær alle spørsmål. Vi skal ikke være som Jobs venner, de som gav svar på vanskelige spørsmål som Bibelen selv ikke gir. Mennesket er ikke gitt det privilegium å forstå alt. Da måtte vi i så fall selv ha blitt som Gud. Men bare Gud er Gud. Og vi er mennesker.

Jeg tror vi trenger å tegne et gudsbilde som tåler livets realiteter og som overlever døden. Dessverre har mange opplevd at da vanskelighetene kom, stemte ikke gudsbildet og livets realiteter med hverandre. Avstanden ble for stor.

Samfunnet forholder seg gjerne til det litt overfladiske i livet. Vi feirer det lette og det glade, mens vi har vanskeligere for å ta innover oss sorgen og tristheten som mange bærer på. Noe av denne overfladiskheten har også fått innpass i våre menigheter, der vi så lett erstatter sant håp med menneskelig optimisme.

Endel kristen forkynnelse er ladet med framtidstro. I noen sammenhenger er det viktig å drømme stort og forvente det beste. Selv om dette kan være viktig og rett, opplever noen at dette gjør troen vanskeligere. Som ledere og forkynnere er det lett å skape urealistiske forventninger som gjør sorg, ulykker og sykdom tyngre å bære.

Mange mennesker jeg har møtt, forteller om sorgen over det i livet som ikke ble slik de hadde trodd. I noen karismatiske sammenhenger har man måttet leve med de negative effektene av den såkalte herlighetsteologien, mens i noen lutherske kirker har man måtte kjempe med en elendighetsteologi som har fratatt mennesker håp og drømmer.

Jeg tror Jesus kan sette mennesket virkelig fri. Han kan gi oss en himmel over livene våre som bærer gjennom. For at dette skal kunne skje, trenger vi å tegne et sant gudsbilde, et gudsbilde som er tro først og fremst mot Skriften, uten at det annullerer livets realiteter.

Bibelen utfordrer oss til å se det store bildet. Når kunstneren lager et mosaikkbilde – bit for bit – må han ofte ta flere steg tilbake for å se. Slik trenger vi også å ta noen steg tilbake. Ved å studere enkeltbiter i mosaikkbildet, kan vi slås av de vakre fargene, men det er bare ved å trå tilbake og betrakte helheten, vi kan se mer av hvem Gud er. Enkeltbiter kan være meningsløse, ja faktisk stygge. Men satt sammen med en helhet, kan de gi mening.

Jeg har snakket med mennesker som har møtt en taus Gud. Noen av disse har enten mistet troen, eller aktivt forlatt troen. Noen har beholdt troen, men gudsbildet forblir ullent og uklart. Andre har opplevd at troen har blitt sterkere i møte med Gud som er stille. I møte med Gud som er blitt borte, tror jeg vår reaksjon preges av vårt gudsbilde. Derfor trenger vi å fremelske og utvikle et gudsbilde som tåler smerten som livet kan påføre oss. Dette gudsbildet tegnes i Bibelen, og der ser vi at Gud ikke er borte. Han er til stede og han er ikke stille.

Lederartikkel i Mot Målet #3 2013

Noe Gud ser etter

Dette er lederartikkelen min til siste utgave av Mot Målet som i disse dager lander i omtrent 10.000 postkasser rundt om i landet.

 

Noe Gud ser etter

Tre minutter: For noen år siden ringte telefonen på kontoret mitt. En pensjonert herremann fra Oslo ville gjerne snakke med meg. Jeg hadde akkurat blitt leder for Ungdom i Oppdrag, og stemmen i telefonen sa han ville låne øret mitt i tre minutter.

Trofasthet: Personen som ringte kunne gjerne fått 30 minutter, hadde han bedt om det. Når han ringer lytter jeg med interesse. Nå hadde han blitt minnet på noe han mente var viktig for meg. Vi snakker ikke ofte sammen, men samtalene våre legger som regel fundamentet for flere bibeltimer. Denne gangen hadde han bare en liten ting han ville si, og dette var viktig. Jeg tømte hodet mitt for tanker og grep fatt i pennen.
­ Trofasthet er kanskje den karakteregenskapen Gud, mest av alt, setter pris på.
Det tok litt tid før jeg forstod hva han mente.
­ Pass på at du ikke bare gir rom for mennesker som er flinke på talestolen, de med karisma og talegaver. Skal du bygge for fremtiden, må du bygge på trofaste mennesker.

Berømmelse: Samtalen tok bare tre minutter. Men siden den gang har den ligget langt fremme i hjernebarken min. Han mente at Gud mest av alt ser etter trofaste mennesker. Mennesker som ikke gir opp. Mennesker som kan stå i et arbeid i mange år, selv om tjenesten ikke gir oppmerksomhet, popularitet eller berømmelse. Jeg tror pensjonisten fra Oslo hadde rett. Han mente populærkulturen har smittet over på våre kristne sammenhenger, hvor rask berømmelse og suksess preger tiden vi lever i.

Flyktighet og følelser: I Guds rike er det ingen snarveier, men vi lever i en flyktig tid, hvor det letes etter veier til raske resultater. Utålmodig tripper vi utenfor mikrobølgeovnen, og irriterer oss over at det tar hele 90 sekunder å varme opp middagen. Jeg hører om familieterapeuter som råder ektepar til å skille seg, fordi følelsene er borte, eller at «kjærligheten forsvant». Valg tas basert på hva som gir rask avkastning og følelser. Kanskje skulle vi heller bli flinkere til å ta bestemmelser, basert på det Bibelen forteller oss om hva som er sant, edelt og rett?

Ild og vann: Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Romania, hvor jeg har besøkt to Ungdom i Oppdrag-senter. Her har jeg møtt både pastorer, ledere og stab. Mange av disse personene har gått gjennom både «ild og vann». Men de har kommet gjennom, dog ikke uten sår, smerte og arr. Disse menneskene er ukjente for de fleste, men de er kjent av Gud. Deres følelser har mange ganger ropt ut at de burde gi opp, og begynne med noe annet. Heldigvis har de ikke latt seg styre av følelsene sine. Istedenfor å la oss styre av følelser, burde vi kanskje bli flinkere til å styre følelsene våre?

Løvemat: Jeg snakker av og til med unge mennesker om kall til å bli misjonær, forkynner eller lovsangsleder. Dette oppmuntrer meg, men jeg har i det siste begynt å fortelle om alle lederne i Bibelen som måtte gå gjennom både «ødemarken» og «dalen». I Bibelen møter vi Josef som satt både i brønnen og i fengsel, Moses som var 40 år i ørkenen, kong David som lovløs gjemte seg i en hule, Daniel som skulle bli løvemat, Paulus som brukte mange år i Arabia og Jesus som selv fastet 40 dager i ørkenen, før han begynte sin offentlige tjeneste. Det er i slike tider vi ser hva som bor i et menneskes karakter, og det er i disse periodene et menneskes karakter blir bygget, formet og testet.

Avkastning: To bønneemner har fylt meg de siste dagene. For det første har jeg bedt Gud om å åpne øynene til mine trofaste venner i Romania, slik at de kan få en forsmak på «den evige avkastningen» for arbeidet sitt. For det andre har jeg bedt om at Gud skal fortsette å reise opp slike helter i sitt rike.

Lønn: Trofasthet er kanskje ikke det som i vår tid først og fremst løftes frem som en dyd. Men jeg tror dette er en egenskap Gud vil belønne rikt når vi en dag skal stå foran tronen i himmelen.

Bryt reglene

Foto: BrentDPayne på Flickr - cc by-sa

I dag forkynte jeg for 150 ungdommer på nyttårsfestivalen på Grimerud. Her er deler av manuset mitt. Det er egentlig ikke skrevet for publisering på web, men jeg tenker at det kan gå likevel.

David blir salvet til konge
1.Sam16:1-13

Saul hadde forlatt Gud. Gud sier til profeten Samuel at han angrer på at han gjorde Saul til konge. Derfor gir Gud beskjed til Samuel om at han skal reise til Betlehem og finne en mann som heter Isai. Han har åtte sønner, og en av dem skal bli konge.

Isai er nok stolt, der han stiller frem sønnene han tenker passer best til konge. Han begynner med den eldste. Han er kanskje den flinkeste og sterkeste? Gud taler til hjertet til Samuel at dette ikke er mannen. Så kommer den neste eldste frem. Heller ikke han er det Gud har utpekt. Slik går det med den tredje også. Og den fjerde, femte, sjette og syvende… helt til Samuel må spørre Isai: „Har du ikke flere sønner?” Jo, det har Isai. Men han er så ung. Så umoden. Han kan ikke bli konge. Han gjeter sauene ute på marken. Isai roper likevel på ham. David kommer inn. Igjen taler Gud til hjertet til Samuel: „Han er det!”

Gud kaller mennesker. Han ser ikke etter det samme som menneskene ser etter når han kaller mennesker. Vi mennesker ser gjerne på utseende, hvor flinke de er til å snakke for seg, utstråling, karisma… Gud ser etter noe annet. Han ser etter hva som bor i hjertet. Gud så at det i hjertet til David bodde det noe bra, noe han kunne bruke. Gud så potensialet.

Bryte regler
Historien er full av kjente og ukjente mennesker som har gjort store ting. Mange av disse tenkte kanskje at de ikke var så flinke, eller at de kunne bety mye for andre. Men felles for mennesker som har betydd en forskjell, er at de har brutt regler. I dag skal vi bestemme oss for å bryte noen regler.

Gode regler og dårlige regler
Det er mange skrevne og uskrevne regler som de fleste av oss følger. De fleste av disse reglene er gode. Regler og lover skaper trygghet, forutsigbarhet og gir oss et godt rammeverk for både enkeltpersoner og samfunnet.  Lover og regler beskytter oss. Samtidig er det noen uskrevne regler i landet vårt som ikke er gode. En av disse lovene kaller vi for Janteloven. Den sier at du ikke skal tro at du er noe, eller at du er flink til noe, eller at du har noe å bidra med. Jeg tror at det er bra om vi begynner å bryte noen av disse uskrevne reglene.

En av disse reglene vi skal bestemme oss for å bryte handler om hvem du tror du er. Kanskje tror du at du ikke er flink til noe, at du ikke kan noe, og at du ikke er verdt å være glad i? Kanskje tror du at Gud ikke kan bruke deg, at du ikke har noe å bidra med, at du ikke kan bety noe for noen andre?

En annen regel handler om troen på Jesus. I dagens Norge er det en uskreven regel som sier at religion og tro er en privatsak og dette skal helst ikke prates om. Ihvertfall er den kristne troen en privatsak. De aller fleste andre religioner kan vi snakke om. Overnaturlige hendelser kan vi snakke om. Ukebladene er fulle av de. Men akkurat min personlige tro på Jesus skal jeg ikke snakke til andre om.

Regler du skal følge
Historien viser oss at de som har forandret noe, er mennesker som har brutt regler. Jeg vil foreslå at vi begynner å følge disse reglene:
1. Jeg tror at jeg er noe! Jeg er flink, viktig, og jeg har noe å bidra med. Jeg har noe som andre mennesker trenger.
2. Jeg er ingen feil eller tilfeldighet. Jeg tror Gud er fornøyd med meg, at jeg er skapt helt perfekt, akkurat slik Gud ville ha meg.
3. Jeg kan med Guds hjelp utrette hva som helst. Jeg er ikke redd for å snakke om Jesus til andre mennesker, eller si at han er Herre i mitt liv.
4. Jeg er ikke redd for å si nei, og sette mine egne grenser. Jeg bestemmer over min kropp og hva jeg tror på.
5. Jeg skal ikke være mest mulig vanlig. Jeg skal være meg.
6. Jeg er den som gjør noe først. Jeg skal ikke vente med å gjøre noe til alle andre gjør det.
7. Jeg tror jeg kan få gode ideer fra Gud, og at Gud ønsker å bruke meg.
8. Jeg skal være den som snakker med folkene på skolen som ingen andre snakker med. Jeg inkluderer og hjelper andre.
9. Jeg gir bort penger til misjon, og til de som trenger dem mer enn meg, istedenfor å sløse på meg selv.
10. Jeg gir meg selv til Gud, lar ham bruke meg, og være avhengig av ham i alle ting. Jesus er sjefen i livet mitt.

Kultursjef
Jeg vil herved utnevne deg til ”kultursjef” på din skole, på ditt fotballlag, i din ungdomsgruppe! Bryt reglene og skap en Jesus-kultur i stedet. Med å følge disse reglene, vil du måtte bryte mange andre regler.

Det er ikke sikkert du blir populær. Men du får respekt. Det er ikke det enkleste livet, men det er det beste livet. Du kan få litt problemer, men du skal kjenne at Gud er nær. Du får kanskje ikke et vanlig liv, men husk at det er uvanlige liv som skaper forandring.

Istedenfor å synge: „Du er du, og du suger!”, kan du heller synge: ”Du er du, og du duger! Gud er Gud, og han ruler!”

Sentrum
Sentrum av disse reglene er at Jesus er Herre. Det er han som har skapt deg, han har frelst deg og han har utvalgt deg. Med å leve et slikt liv, er du overgitt til å vokse i forståelse av hvem Jesus er, og hvordan han vil at du skal elske og tjene menneskene i verden. Det kan hende du får reise mye. Du blir berørt av menneker som lider, og du vil gjøre noe med det. Du lever ikke for penger eller berømthet, men lever gjerne enkelt. Du vil erfare at troen på Jesus vil ta deg steder du aldri hadde drømt om, og du vil gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.

Min kone er en kreativ sjel

Foto: Drwhimsy på Flickr - cc by-nc-nd

Artikkel hentet fra Dagen onsdag 14. desember 2011:

Min kone er en kreativ sjel. Dette er som regel en velsignelse. Hun har siden vi ble gift for 15 år siden, gjennomført forskjellige kreative ideer. For noen år siden bestemte hun seg for å bli keramiker. Vi gikk til innkjøp av en dreieskive, og noen gav oss en keramikkovn. Det gikk som jeg trodde. Et lynkurs hos en keramiker gav henne inspirasjon, og ikke lenge etter begynte hun å produsere de mest fantastiske gjenstander. Etter bare kort tids behandling, var en våt, skitten leireklump, omformet til fantastisk kunst.

Håp om fortjeneste
Jeg var kjempefornøyd. Det var september, og jeg besøkte en av byens keramikkutsalg. Prisene gjorde meg i positiv forstand sjokkert. Raskt regnet jeg ut at dreieskiven ville bli nedbetalt på kort tid. Før jul burde hun ha tjent nok penger til at det ville gjøre et godt utslag på bankkontoen vår. I mitt stille sinn prissatte jeg de forskjellige tingene hun hadde laget. Den ettermiddagen lyste dollartegnet i øynene mine da vi spiste middag.

Sjefen
Noen dager senere spurte jeg forsiktig hvordan hun hadde tenkt å prissette de ulike gjenstandene. For meg var det viktig at hun ikke la seg for lavt i pris, og jeg mente vi kunne ta utgangspunkt i prisene jeg hadde sett i butikken. Min kones kunstverk stod på ingen måter tilbake for det som ble solgt der.  Jeg mistet først pusten da hun responderte på mine prisforslag. Til min enorme overraskelse hadde hun bestemt seg for at ikke noe av det hun hadde laget skulle selges. Alt skulle gis bort. Keramikken var tiltenkt ulike slektninger, venner og naboer. Jeg fyrte løs med hele mitt arsenal av gode argumenter for hvorfor hun heller skulle selge det hun hadde laget. Argumentene mine falt på steingrunn. Ingenting hjalp. Hun hadde bestemt seg. Da hun tilslutt retorisk spurte meg hvem som hadde laget de ulike vasene, figurene, fatene og koppene, og dermed bestemte over dem, hadde jeg ikke flere argumenter å slå i bordet med. Jeg måtte innrømme at siden det var hun som var opphavskvinne, hadde ikke jeg noe jeg skulle sagt. Fordi hun hadde laget gjenstandene, var hun også sjef.

Jesus er Gud
Universet er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Alt fra den minste celle til den største planet er villet av Gud. I den første trosartikkel bekjenner vi troen på Gud som himmelens og jordens skaper. Evangelisten Johannes kaller Misjonens Herre for Logos – Ordet som fra begynnelsen var Gud. Som en reaksjon på konflikten rundt Arius’ sine teorier om Jesu natur på begynnelsen av 300-tallet, bekjente kirkemøtet i Nikea i år 325 at Sønnen var Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Alt var blitt skapt ved ham.

Jesus er Herre
Den første kristne bekjennelsen sier at Jesus er Herre. Tomas, en av disiplene, var ikke til stede da Jesus i følge evangelisten Johannes viste seg for disiplene første gangen. Den andre gangen Jesus viser seg, er Tomas der. Da får han stikke sine hender i sårene hans. Tomas responderer han med den første kristne bekjennelsen: Min Herre og min Gud! Denne bekjennelsen definerer fundamentet for vår tro: Jesus er både Herre og Gud.

Hva er fundamentet for at Jesus er Herre? Jo, at Gud er Skaper. Dette definerer nemlig hvem Gud er. Dersom vi tar dette bort, tas hele fundamentet for vår tro bort. I misjonsbefalingen åpner Jesus med å understreke denne sannheten: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut…» Fordi Jesus er Herre, har han også mandat til å befale sine etterfølgere å gjøre alle folkeslag til disipler.

Skapelsen tilbake til skaperen
Den kanskje tydeligste misjonsbefalingen finner vi dermed i 1. mosebok 1. Den beskriver skapelsen og forteller oss at Gud er Skaper av alt. Fordi han er Skaper er han også Herre over alle ting. Fordi alle mennesker er skapt og villet av Gud, handler misjon om å føre skapelsen tilbake til Skaperen, tilbake til sin opphavsmann og rettmessige eier.