Ser vi konturene av et nytt “ungdomsopprør”?

Hvem bestemmer hvilken retning landet vårt skal ta? Det er nok ikke politikerne. Det er nemlig kunstnerne som skaper trendene. Journalistene målbærer disse trendene, mens politikerne bare vedtar dem.

Jeg er overbevist om at det vil komme forandring i Norge. Og jeg synes jeg kan se konturene av dette allerede, i form av at tenåringer etterspør informasjon og kunnskap om kristen tro, en tro som deres foreldre og besteforeldre har kastet på båten.

Jeg snakket nylig med en konfirmantleder som har undervist 14-åringer i over 30 år. Han fortalte meg noe jeg allerede “visste”, nemlig at kunnskapsnivået om kristen tro blant siste års konfirmantkull aldri har vært lavere enn nå. Dette var selvsagt basert alene på hans egen subjektive opplevelse, og hadde ikke rot i noen form for vitenskapelige undersøkelser. Han fortalte meg at han merket det da første kull med KRL-elever ble konfirmanter, og enda mer da første kull RLE-elever skulle stå for presten; ungdommene visste mindre om sentrale kristne emner, etikk, tro og praksis. Men samtidig fortalte han meg at selv om kunnskapsnivået har gått ned, har han heller aldri opplevd at sulten på å lære om kristen tro spesielt, og åpenheten for åndelige spørsmål generelt, har vært større enn i dag.

I den modernistiske tidsalder ble sannhet definert av vitenskapen. I dag er dette kastet på båten, selv om noen som Richard Dawkins fortsatt hevder det «gamle synet». I dag er sannhet definert individuelt og emosjonelt. Heller ikke dette gir et bibelsk fundament for sannhet, men det gir oss likevel en åpning for at ikke alle mennesker trenger å følge strømmen og sammen bekjenne «sekulærvitenskapen» som sin tro. I dagens postmoderne rammeverk er det ok å tro på hva man vil, og dermed er det også blitt legitimt blant tenåringer å etterspørre kunnskap om kristen tro. Konfirmantlæreren jeg snakket med, er overbevist om at dette vil øke i tiden som kommer. Også press fra islam gjør at unge mennesker er på søk etter identitet, og da søker mange kunnskap om kristen tro.

Jeg tror Gud vil overraske de som i dag har kastet Gud ut av sin verden, og “krever” at alle andre skal gjøre det samme. Jeg tror neste generasjon vil søke tilbake til kristen tro. Det er jo som regel slik at generasjoner reagerer mot hverandre, og jeg tror vi får oppleve at pendelen vil snu. «Opprøret» som kommer, blir mot sekularismen og det gudsfornektende. Selv om dette fortsatt ligger litt frem i tid, er jeg overbevist om at dette vil komme sterkere og sterkere.

Dersom vi forkynner hele Guds ord og mennesker bruker tid i bønn for folk og land, tror jeg dette kan være med å legge grunnen for en ny kristen oppvåkning og dermed gi grunnlaget for en forandring av Norge. Slik vil nemlig enkeltmennesker kunne møte Jesus, og det er enkeltmennesker med “forvandlede hjerter” som kan skape et “forvandlet samfunn”. Historien viser oss at det er skjedd før. Det er bare å vise til personer som John Calvin, William Wilberforce og Hans Nielsen Hauge. Med disse menneskenes historie friskt i minne, er det ingenting som skulle tilsi at det ikke skal kunne skje igjen. Men det trengs ikke bare flere prester og evangelister for at dette skal kunne skje. Derfor trengs også flere kristne politikere, kunstnere og journalister. Det er nemlig på disse tre arenaene kampen om Norges fremtid først og fremst står: Kunstnerne skaper trendene, journalistene målbærer trendene, mens politikerne vedtar trendene. 

At kristne engasjerer seg på disse områdene bør derfor løftes opp som like legitimt og viktig som en typisk “kristelig tjeneste” som prest, misjonær eller diakon. Og så trenger vi å legge til rette for det “allmenne prestedømme”, hvor vi alle er formidlere av Guds ord og er mennesker som ber for land og folk.

Hvem har skylden for avkristningen?

Hvem har egentlig skylden for avkristningen? Mange vil med rette peke på den rødgrønne regjeringen, venstrevridde journalister i NRK og Akersgata samt et gudløst akademia på Blindern. Men finnes det bakenforliggende årsaker til sekularismens og humanismens fremgang de siste hundre årene i vår del av verden?

I flere ulike pietistiske vekkelser i etterkant av reformasjonen, var det en klar tanke at man skulle isolere seg fra verden for at man da i større grad skulle greie å holde seg «ubesmittet av denne verdens ånd», og slik lettere leve hellige liv i gudsfrykt. Jeg er selv oppvokst i en slik tradisjon hvor det ble løftet frem at vi er i verden, men ikke av verden. Konsekvensen av dette ble ofte at man skulle isolere seg fra verden. Tryggheten var innenfor bedehusets vegger, og alt utenfor var farlig. En slik tenkning er ikke nødvendigvis feil, men implementeringen av dette kan bære galt av sted.

Bakgrunnen for en slik tenkning ligger i en splittelse mellom det «åndelige livet» og det «verdslige livet». Aktivitet utenfor bedehuset ble ofte ikke regnet som like viktig og åndelig som aktivitetene utenfor. En slik tenkning er ikke i tråd med hvordan kristne tenkte før reformasjonen.

Ironisk nok var det middelalderkirken som først begynte å bruke begrepet «sekulær». Det skulle beskrive et kall fra Gud til å tjene utenfor et kloster eller en kristen orden. Hele livet skulle nemlig leves i lydighet til Gud, det være seg «sekulært eller regulært». I middelalderkirken fantes det ikke noe skille mellom det sekulære og det hellige. Kirkekalenderen var et godt eksempel på det, hvor årets ulike hendelser i kirken og samfunnet ellers, var vevet sammen i en enhet. Arbeid med jorden gikk ofte sammen med kristne ritualer og prosesjoner. Det åndelige, det materielle og det hverdagslige gikk hånd i hånd, og man hadde en forståelse av Guds nærvær i hverdagen.

Protestantene reagerte på dette, og mente at man kunne kjenne Gud primært gjennom Ordets forkynnelse og ikke gjennom naturen og hverdagslivet. Omformingen av kirkene er et tydelig tegn på dette, hvor prekestolen fikk den sentrale plassen i de reformerte kirkene, mens alteret hadde den sentrale plassen i de katolske kirkene. De protestantiske troende måtte lære komplekse og viktige doktriner, og kjenne sine moralske plikter, samtidig som man tenkte at man ikke kunne ha åndelige erfaringer i den materielle verden. Når man ser hvordan den katolske kirke fungerte, kan man forstå og lett forsvare denne reaksjonen. Men resultatet ble at forståelsen av Guds nærvær ble tatt bort fra det hverdagslige. Kristus var i himmelen og gudstjenestene handlet først og fremst om å minne oss på hva Kristus hadde gjort for menneskene i fortiden og se fremover til hans andre komme. Den tilstedeværende Kristus i hverdagen forsvant mer og mer med en slik tanke og Gud ble forstått dit hen til å bry seg først og fremst om vårt åndelige behov for frelse og sekundært om våre hverdagslige liv i verden. Etter hvert som reformasjonen utviklet seg, ble forståelsen av det guddommelige nærværet i det naturlige og hverdagslige redusert.

Da erfaringen av Gud ble borte fra det allmenne og dagligdagse, var ikke veien lang til at Gud også gradvis forsvant fra vitenskap, utdanning, politikk og kultur. I løpet av to hundre år etter reformasjonen, var den protestantiske kirke blitt rigid og stivnet. Mange sosiale og samfunnsnyttige oppgaver som før ble drevet av kirken ble etter hvert overtatt av staten. Dersom Gud først og fremst er opptatt av våre åndelige behov, og sekundært i vårt daglige ve og vel, trenger ikke veien til videre å hevde at Gud ikke eksisterer, være særlig lang.

Samtidig utviklet den moderne tenkningen seg som en kritikk mot at kirken skulle forvalte sannhet, og vitenskap overtok sakte med sikkert kirkens rolle som premissleverandør av sannhet. Sannhet måtte bevises vitenskapelig og fakta måtte forstås rasjonelt. Alt som faller utenfor det som vitenskapelig kan bevises, faller i kategorien «tro», og blir stemplet som irrasjonelt og privat.

Både puritanismen, pietismen og metodismen har vært et delvis korrektiv til denne tanken. I dag vokser pinsekarismatiske kirker raskest av alle kirker. Jeg tror dette skjer nettopp fordi det læres at Gud er en del av vår hverdag og at man kan kommunisere direkte med Skaperen, samtidig som at personlige erfaringer av Gud er viktige. Vi opplever også en gryende oppvåkning i disse pinsekarismatiske retningene, hvor det blir mer og mer legitimt å hevde at å innha et «sekulært yrke» er like åndelig som det å være prest.

Å gjøre alle folkeslag til disipler handler om at kristne verdier skal implementeres på alle samfunnslivets områder. For at dette skal skje tror jeg vi må avskaffe skillet mellom det «sekulære» og det «hellige». Dette er et kunstig skille som har vært med å ta Gud bort fra det hverdagslige. Og kanskje har dette vært med å bane vei for ateismen og det vi opplever i dag med avkristningen av Norge?

For å reversere avkristningen er det opplagt ikke nok «å ta Gud med i hverdagen» og leve livene våre «i verden», og slik prøve å være «et vitne». Vårt største problem er at vi gjør oss lik med verden for slik å være «effektive vitner». Hans Nielsen Hauge var ikke et vitne i verden. Han formet verden. Istedenfor å gjøre oss lik verden, må vi gjøre som Hauge, nemlig å gå inn i verden, bringe med oss Gud og slik forme våre omgivelser. For å stoppe avkristningen må det bli like legitimt å ha sin kristne tjeneste som advokat, journalist, lærer, sykepleier og elektriker, som det å være misjonær. Slik kan vi være med å forme vår verden.