Fire av fem forlater kirken

Jeff Fountain fra New Zeeland ledet Ungdom i Europa frem til for et par år siden. Han er historiker av utdanning. Hver uke skriver han sitt Weekly Word. I kveld mottok jeg denne ukens ord, og tenkte å dele dette på bloggen min:

As my train rumbles through the snowy countryside of Moravia in the Czech Republic, my thoughts go back over a problem vexing youth leaders from across Europe this past weekend in Bratislava.
Research presented at the Pentecostal European Forum of Youth Ministries (PEFY) revealed that the youth ministeries represented were losing four out of every five young people to the church as they grew into adulthood. For some reason, youth were voting with their feet against church and/or Christianity.
I sat bolt upright in my seat. This was serious! The Pentecostal churches were supposed to be on the cutting edge of church growth around the world. Yet here in Europe something appeared to be missing in the credibility, relevance or reality of the faith in the eyes of the youth. Four out of every five!
If true for those churches, it was very likely true for other denominations too. We were not doing a good job, it seemed, in discipling youth, and enabling them to engage constructively and critically with today’s world.

Perceptions
From my own sons’ attempts to educate their father, I have understood that the world they have grown up in has been changing more rapidly than our ability as the church to contextualise.
Youth culture and social media have created a world even among church youth of strong ‘tribal’ loyalities to peers and a ‘now’ orientation coupled with bleak future prospects; liberal attitudes to sex and four-letter-words yet strong feelings on justice and environmental issues; but with almost no awareness of Christianity’s role in shaping western freedoms and values.
For them, the church often seems to be self-centred, living in its own bubble, unaware of real issues of daily life, concerned with the ‘spiritual‘ on Sunday but not with the ‘secular‘ Monday to Saturday.
We may want to object and defend the church with a dozen examples proving the opposite; but what counts is perceptions. Youth are preceiving something that drives them out the back door. Four out of every five!
Recently my eye caught the title of a book on sale at a US airport I was passing through: ‘UnChristian: what a new generation really thinks about Christianity’. The name of the Barna Group on the cover told me it would contain reliable research data, while the blurb told me that ‘young Americans share an impression of Christians that’s nothing short of …. unChristian’, or unChrist-like.
While Christians are supposed to represent Christ to the world, something obviously has gone terribly wrong. The frank honesty of youth reflected in the book’s title lay behind the figures presented in Bratislava. The problems seemed to be common on both sides of the Atlantic.
Christians, the book claimed, were seen by youth to be hypocritical, saying one thing but living something different. The church railed against some sins, especially of a sexual nature, but not others, such as pride, materialism, injustice and the abuse of the environment. As one young single mother was quoted, ‘that made it hard to care what they said’.

Compassion
Jonathan, aged 22, saw Christians enjoying ‘being in their own community. The more they seclude themselves, the less they can function in the real world. So many Christians are caught in the Christian “bubble”’. Christians were boring, unintelligent, old-fashioned and out of touch with reality, according to the youth researched.
Christians, they perceive, are anti-homosexual, showing contempt for gays and lesbians. And here we encounter a significant shift in how the young generation views homosexuality as a legitimate lifestyle compared to their parents’ generation. Shouldn’t Christians show compassion and love to all people regardless of their lifestyle, they ask, without compromising biblical standards?
Ouch! This hurts. It disturbs the comfort of our safety zone. It may even force some of us to ask the question we thought we’d answered long ago: ‘How do I truly become Christian?’ And, ‘what does it mean to follow Christ and represent him in today’s culture?’
As my train brings me closer to my destination of Herrnhut across the border in Germany, I think of the movement of Moravian refugees nurtured there nearly 300 years ago. That in turn inspired other dynamic movements like the Methodists, who captured the imagination of a generation lost to the church with a fresh incarnation of the love, grace and compassion of Jesus.
May God do it again.

Past WW’s may be read and downloaded at: www.schumancentre.eu/category/weeklyword To subscribe or unsubscribe go to the ‘Subscribe to the Weekly Word’ menu on www.schumancentre.eu/subscribe

Den lille byen som velsignet verden

Churchill sa en gang at man evner å se like langt inn i fremtiden som man evner å se bakover i tid. Jeg tror Churchill har rett. Her kommer en historie om en liten by i Tyskland som har velsignet verden.

– Se hva moravianerne har fått til! Kan ikke vi følge deres eksempel, og i lydighet til vår himmelske herre gå ut i hele verden og forkynne evangeliet til hedningene?

Med disse ordene kastet den tretti år gamle britiske skomakeren, William Carey, en bunke tidsskrifter på bordet til sine baptistvenner. Han hadde akkurat produsert Englands første misjonærblad og gav rapporter om hva moravianer-misjonærer utrettet over hele verden. Senere dro William Carey selv til India, og ble med det en av de mest innflytelsesrike misjonsledere siden reformasjonen.

Hvem var disse moravianerne Carey snakket om, som hadde påvirket hans forståelse av misjon? Den moravianske bevegelse er en av de viktigste bevegelsene som har formet vår protestantiske bevegelse, og den begynte i en avkrok i Tyskland, i byen Herrnhut, hvor en vekkelse brøt ut i 1727.

Grev Nicolaus Ludwig Zinzendorf ble født i 1700 og gjorde unna skoleårene sine på kostskole i Halle, hvor han også ble kristen. Sammen med noen skolekamerater startet han som tenåring en forening som etter hvert ble en hemmelig orden ved navnet ”Sennepsfrøordenen”. Etter utdannelsen flyttet han som ung greve et slott i Sachsen. Visjonen bak foreningen han startet på kostskolen døde ikke, men den fortsatte å vokse, hvor flere medlemmer fra hele verden etter hvert ble tatt opp som medlemmer. Senere, da denne gruppen var vokst seg stor og offentlig kjent, viste det seg at flere fremtredende personer verden over var medlemmer. Blant dem var Kongen av Danmark, Innenriksministeren i Skottland, Den katolske biskopen av Paris og til og med en eldre indianerhøvding ved navn Tomo-chi-chi. For å bli medlem i denne ordenen måtte de sverge troskap til dens formål. De gikk alle med en gullring med inskripsjonen ”Ingen lever for seg selv”. Formålet for bevegelsen var definert i tre enkle punkt: Leve sant for Kristus, være vennlig mot alle mennesker og bringe evangeliet til alle nasjoner.

Vekkelsen og misjonsbevegelsen hadde sitt utspring i et viktig valg Zinzendorf gjorde fem år før vekkelsen brøt ut i Herrnhut. I 1722 ønsket den da 22 år gamle Grev Zinzendorf en gruppe flyktninger fra Böhmen og Moravia velkommen til sitt område. De tilhørte en protestantisk brødrebevegelse med røtter i vekkelsene rundt Jan Hus, og hadde flyktet på grunn av sterk forfølgelse. Sammen med disse flyktingene etablerte greven byen Herrnhut. Den 13. august 1727 brøt det ut vekkelse i denne lille byen. I kjølevannet av vekkelsen startet et bønnemøte som varte i 100 år, og i 1732 reiste de første misjonærene til de vestindiske øyer. I løpet av en generasjon sendte de ut flere misjonærer enn hele den protestantiske bevegelsen hadde gjort fra reformasjonen til vekkelsen startet i 1727. Herrnhuterne sendte misjonærer til Grønland, til indianere i Amerika, urfolk i Australia, Stillehavsøyer og flere andre avsidesliggende steder i verden.

Det fortelles blant annet en historie om et møte på amerikabåten mellom brødrene Wesley og misjonærer fra Herrnhut, hvor moravianerne fikk lede John Wesley inn i personlig forståelse av frelsen som ble avgjørende for hans senere forkynnervirksomhet. John Wesley ble senere leder av metodistvekkelsen som begynte i England, og resultatet av denne vekkelsen reddet muligens England fra en blodig borgerkrig, slik man opplevde under revolusjonen i Frankrike.

Herrnhut er i dag Tysklands minste by, med offisielt 2700 innbyggere. Men arven fra disse misjonærpionerene lever videre. På et høydedrag over byen, ligger ”Gottesacker”, gravstedet hvor hundrevis av de første moravianerne ligger gravlagt, og blant dem Grev Zinzendorf. På flere gravsteiner kan vi lese fødestedene til de avdøde, og mange eksotiske steder er nevnt. Disse var barn av de første misjonærene som dro ut i ukjent farvann for å dele evangeliet om Jesus. Mange av misjonærene vendte aldri tilbake til Herrnhut og ligger begravd rundt om i verden.

Historien om Zinzendorf inspirerer fortsatt mennesker over hele verden til å sluttføre oppgaven den unge greven brukte sitt liv på.