Kommer vekkelsen?

 

Norge trenger vekkelse. Hvorfor? Det enkle svaret er at Gud vil at alle mennesker skal bli kjent med ham og lære sannheten å kjenne.

Siden Hauge-vekkelsen startet i 1796, har ulike vekkelser berørt byer og tettsteder i hele landet. Men i løpet av de siste tiårene har dette skjedd sjeldnere og sjeldnere.

Det er mange i Norge som tror det vil komme en ny vekkelse i landet vårt. Men når skjer det? Mange har bedt om vekkelse og ventet, og så har de bedt litt mer og ventet litt mer. Jeg vet ikke når det vil skje, men de som har studert vekkelseshistorie, sier at det i forkant av større vekkelser, ofte har vært mennesker som over tid har bedt om at Gud skal komme.

Når jeg besøker ulike steder i Norge, ser jeg det er mange som ber om nettopp vekkelse. Ja, det virker som at disse bønnemøtene tiltar i styrke og omfang. Samtidig, i løpet av de siste årene, har jeg snakket med flere mennesker fra andre land, som har sett bilder og hatt drømmer om at Gud ønsker å berøre landet vårt med vekkelse. Flesteparten av disse har på forhånd ikke hatt noe forhold til Norge – drømmene og bildene har kommet overraskende – men det har ført til at de ber regelmessig om vekkelse for landet vårt.

I samarbeid med Nasjonalt bønneråd, arrangerte Ungdom i Oppdrag nylig en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud. Det kom hele 550 deltagere for å be for land og folk – og det uten et stort markedsføringsbudsjett. Vi måtte stenge registeringen flere uker før konferansen begynte, det var rett og slett fullt. Oppslutningen forteller at det finnes en lengsel blant mange i Norge om at Gud igjen må besøke landet vårt med vekkelse.

Vi ber om vekkelse. Samtidig må også evangeliet formidles. Hillsong Norge forteller at de hver eneste søndag, på hver eneste gudstjeneste, gir følgende invitasjon: «Er du her i kveld, som ønsker å ta imot Jesus for aller første gang eller som ønsker å komme tilbake til hjerteslaget i relasjonen med Gud, kan du få rekke opp hånden din.» Hos Hillsong responderte mennesker 865 ganger på denne invitasjonen i 2017. UIO-team forteller samme historier fra flere steder i Norge; nemlig at når evangeliet blir formidlet og det deretter blir gitt en innbydelse om å begynne å tro på Jesus, så blir mennesker frelst.

Jeg vet ikke når vekkelsen kommer. Men vi lengter etter at Gud, som allerede er hos oss, skal manifestere sitt nærvær blant oss. Slik kan flere kan se hvem Jesus er. Mange i Norge ber samstemt om at dette skal skje. Samtidig erfarer vi at der evangeliet fortelles til mennesker som ikke tror, og det blir gitt mulighet til å tro på ham, så er det mange som begynner å følge Jesus.

Tanker om kristen enhet

Kvelden da Jesus ble tatt til fange, satt han sammen med disiplene sine i “Øvresalen”. Da bad han en bønn.

Jesus hadde nettopp innstiftet nattverden, og holdt sin avskjedstale. Så ber han. Han ber for disiplene sine, og for alle kristne til alle tider: … Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh. 20:20-22)

Det er viktig for Jesus at alle kristne skal være ett. Vår modell for enheten er relasjonen mellom guddommene i treenigheten. De tre er ulike men likevel ett; Gud far som skaper, Gud sønn som forsoner, Gud ånd som livgiver. Alle tre var aktive i skapelsen. Alle tre var aktive i forsoningen. Alle tre var aktive i oppstandelsen. Dette er det vi kaller “unity in diversity” – enhet i mangfold. I treenigheten ser vi at forutsetning for enhet er ulikhet. Uten ulikhet, ville enhet vært synonymt med uniformisme.

Ved å modellere denne enheten sier Jesus at verden kan tro hvem han er. Det er mye som kunne vært skrevet om hva enhet er og hva det ikke er. Det skal jeg ikke gjøre her. Men derimot skal jeg peke på tre ulike typer praktisk enhet mellom kristne.

1. Enhet mellom konfesjoner: Når vi snakker om kristen enhet, tror jeg oftest vi tenker på at mennsker fra ulike kirker, tradisjoner og telogogiske ståsted kan stå sammen i enhet, med felles endemål og hensikt. Dette kan være krevende, da vi ulike kirker kan ha ulike teologiske syn, tradisjon og spiritualitet. Karismatikere, lavkirkelige og høykirkelige… pinsevenner, lutheranere, baptister, katolikker… de som liker skrevne bønner, frie bønner, salmer, Hillsong, Jan Honningdal eller Elias Blix… ulikhetene er mange. Dog, jeg tror ikke denne typen enhet representerer den største utfordringen i Norge i dag. De to neste punktene er nok mer krevende.

2. Enhet mellom generasjoner: I dag ser vi en tendenser til en oppsplitting av generasjonene. Dette gjør seg gjeldene særlig i større menigheter, hvor man har ulike Gudstjenester for ulike segmenter i menigheten. Tenåringene møtes på fredagskveld, unge voksne og studenter på lørdagskveld, de eldre på søndags formiddag, mens familiene møtes på søndag ettermiddag, hvor det også er tilrettelagt for barna som samles separat fra de voksne. (Ja, jeg vet dette er litt karikert, men litt sant er det…). Er det mer fremmed for unge voksne å gå på Gudstjeneste sammen med eldre mennesker, enn det er for pinsevenner å gå på Gudstjeneste i en luthersk forsamling? Jeg drømmer om at vi i større grad greier å integrere generasjonene sammen. Ikke at alt skal være felles, men derimot for å demonstrere større grad av enhet mellom generasjonene, hvor man heier hverandre frem og slik setter pris på ulikhetene i form, farge og uttrykk.

3. Enhet mellom etnisiteter: Hvert år etableres det mange nye migrantmenigheter i Norge. Bare i Oslo finnes det nesten 100 forskjellige internasjonale menigheter, og en undersøkelse fra DAWN viser at tusener av innvandrere er del av disse menighetene. Desverre opplever jeg liten interaksjon på tvers av kulturelle grenser. Når man avholder fellesmøter på et sted, og dette ledes av “de norske menighetene”, er det vanskelig å samle bredden og mangfoldet av de internasjonale menighetene. Og når internasjonale menigheter innbyr til fellesmøter, kan det være vanskelig å samle mange etniske nordmenn. Dette handler på ingen måte om rasisme eller fremmedfrykt, men kanskje om ulike kulturer og manglende relasjoner, samt litt lite bevissthet, både fra migrantmenighetene og de etnisk norske menighetene?

Jeg tror ikke vår største utfordring i kristennorge handler om bønnemøter med pinsevenner og lutheranere. Derimot tror jeg det handler om at vi ikke er flinke nok til å demonstrere sann enhet mellom generasjonene og nasjonalitetene. Det er vi kristne som er taperne på denne segregeringen. Og kanskje kunne òg en større grad av demonstert enhet vise verden mer av hvem Gud er?