Rosetreet

Å lese misjonærbiografier fra Kina tilhører en av mine nerdesider. Jeg har mange slike bøker i bokhyllen hjemme i stua. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje har det med at jeg som barn hørte mange av historiene fra Kina på bedehuset hjemme, hvor jeg satt i timevis og hørte på predikanter fra fjern og nær. Jeg setter veldig pris på disse bøkene, og jeg er overbevist om at vi har mye å lære fra disse trosheltene som forlot alt for å følge kallet til «Kinas millioner».

Som barn hadde vi hengende et bilde på veggen hjemme i kjellerstuen. Det var et portrettbilde i sorthvitt av en ung kvinne. Hun var flott å se på, og hadde langt, mørkt hår som var rullet sammen i en bylt på hodet. Bildet hadde min far fått i gave fra sin mor, som hadde arvet det fra sin mor. Denne kvinnen het Amanda Engesland og kom fra Vatnestrøm i Iveland kommune i Aust-Agder, en times kjøring nord for Kristiansand.

Amanda Engesland var bestevenninne med min oldemor, og hun reiste til Kina som misjonær som 24-åring. Etter seks år i Kina døde hun av tuberkolose på en kinesisk elvebåt, etter lengre tids sykeleie. I biografien Rosetreet fra 2002, av Erik Kjebekk, utgitt på Lunde Forlag, fortelles hennes historie. Kildematerialet er ikke veldig bredt, og baseres stort sett på brev hun sendte hjem, samt noen artikler hun skrev i Kineseren, bladet til Kinamisjonen. Biografien er likevel lesverdig og spennende, og gir et godt inntrykk av hva som fikk unge mennesker til å forlate alt det kjente og reise til fjerne himmelstrøk.

Amanda lærer seg språket, og får så vidt begynt tjenesten sin før hun blir syk. Sykdomsperioden hennes var tøff og vanskelig. Gjennom brevene og det hun skrev, kan vi forstå noe av hva hun tenkte etter at hun ble syk. Likevel, man kan undre seg hva denne unge kvinnen følte, etterhvert som hun forstod at hun ikke kom til å overleve. Hun hadde ofret det kjente og kjære hjemme, og reist ut i det ukjente, inn i det som hun opplevde var Guds kall for hennes liv.

På sykesengen skrev Amanda en novelle som hun gav navnet rosetreet. Novellen viser oss at Amanda var dyktig og stilsikker i sin skriving. Denne historien forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt eget liv, sin relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. I brev hun skrev hjem til Norge, ser vi at hun ofte snakker om rosen, og bruker dette som en metafor på Jesus. Kanskje var hun inspirert av julesalmen Det hev ei rosa sprunge, som bruker samme metafor om Gudesønnen som fødes menneskesønn?

I denne novellen er hun derimot selv rosetreet, og gartneren er Jesus:

Det var bare et alminnelig rosetre – grønne blader, kvasse torner og røde roser hadde det – just som andre tre. Men det hadde sin egen historie. Det fortalte den bare en gang. Det var da det hadde nådd sitt livs mål: å stå med duftende roser i en sykestue – og hviske trøsteord til en trett der inne. – Det var ikke så lett å få den syke i tale; men det lukkes til slutt, og så kom historien.

– Jeg var ikke alltid et vakkert rosetre som nå. – En gang stod jeg i hard stenet jordbunn. Ingen la merke til meg. Jeg var så bitte liten og stygg. Jeg bar ingen roser. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke. Når det regnet, fikk jeg vann, og i godvær fikk jeg sol, men roser? Nei, de var og ble borte. Jeg hadde det vondt. Jeg led. Jeg så andre rosetre stå blomstrende og glade. Når menneskene gikk forbi, så smilte de ved å se alle rosene deres, men hvis de så meg, ble de redde og snudde seg vekk. Jeg var så tornet og tørr. Å, Gud, hvorfor? sukket jeg ofte. Jeg er jo et rosetre, jeg også. – Hvorfor har jeg ingen roser? Er bare torner min lodd? Skal det bli slik alltid? Tårene dryppet.

En dag kom gartneren. Han stod og så på meg. – Å, sa han, du trenger nok kniven du! Han flyttet meg lenger inn i hagen og en ny tid begynte. – Mon ikke rosene nå vil komme? tenkte jeg. Nye håp fikk makt. Men så kom gartneren med kniven. – Å, som han skar! Ikke en kvist her og der bare. Det var som alt gikk. Jeg syntes jeg var bare sår. Natten som før hadde vært min hvile, ble nå min største lidelse. Da fikk tankene fritt råderom, og sårene verket og brant. Jeg sukket, bar og gråt – ikke tårer, men blod. Gartneren så nok til meg imellom og sa stundom et trøstens ord om at rosene ville komme. Men hvordan kunne det bli roser nå, nå da alle krefter gikk med til å lide? La meg heller dø, var min bønn – la min smerte få ende.

Jeg døde ikke. Å leve og blomstra var jo min oppgave.

Dagen gikk, nettene med. Jeg begynte å lære noe som jeg aldri hadde lært før – å bøyes og å vente.

Hadde jeg bare lært denne kunsten hurtig, hadde det ikke vært så hårdt, men jeg lærte litt en dag og måtte begynne på nytt neste dag. På den måten gikk det. – Jeg var ofte fortvilelsen nær.

Så var det en morgen etter en lang trøstesløs natt. Jeg orket ikke å lukke øynene opp og se meg om, men jeg følte at det var sang og liv overalt. Jeg kjente solens varme hånd, hørte de andre trær våkne og skyndte seg å få sine doggdråper tørket i solen. Jo, de var i full stas, de, da gartneren kom! Han ville smile til dem og være så glad for de skjønne roser. Jo, de gav han noe igjen for strevet, de! Men jeg? Gud hvor livet er tungt: Nå skal jeg kanskje bli kastet ut med tornene etter alt!

Så kom gartneren. Jeg ventet på min dom, men hva var det han sa? Var det meg han talte til? ”Hallo, lille venn, ikke våken nok til å se din første roseknopp, hva?” Jeg kastet et stjålent blikk nedover, og vet du hva? Der jeg hadde fått det dypeste stikk av kniven, hang en yndig liten knopp. Mitt hjerte hamret. Min lykkedag var kommet. – Jeg har roser. Mitt blikk møtte gartnerens. Jeg vet ikke hvem av oss som strålte mest. Men jeg takket for kniven. Etter den dagen ble sårene hurtig legt. En knipp sprang ut her og en der, og snart stod jeg full av roser.

Så ble jeg satt hit. Jeg var glad ved å komme- – Mine roser de er for deg. Det er min lykke å få gi deg dem, og når du nå har hørt min historie, vil du gledes enda mer over rosene.

Så vet du det vil gå med deg også. Når gartneren er ferdig, vil sårene leges, og du vil blomstre. Det er ikke slik som du har tenkt før, at tornene skal blomstre for deg. Du skal helt fram til livets rikeste liv: å tåle den kvasse kniven på tornene dine, og la de andre få rosene. Da stråler lysglansen fra de evige høyder over livet. – Du ønsker ikke å dø da. – Selv om det er hardt stundom . Du vil leve, leve så lenge der fins livskraft i deg til å bære roser. Ja, livet vil nok gå. Det vil fortæres. Ikke av tornestikk eller sår av kniven – men ved å bære roser.

Misjon i en ny tid

Endring: Vi hører ofte at misjon er i endring. Dette er heldigvis sant. Når verden endrer seg, ville det være dumt dersom Kirken skulle utføre misjon på samme måte som i 1950. Hva kjennetegner dette «nye»?

De tre første bølgene: Den protestantiske misjonshistorie blir ofte beskrevet som tre bølger. Den første ble initiert av William Carey, som på 1700-tallet etablerte misjonsorganisasjoner og tok evangeliet til kystland i Asia og Afrika. Den andre bølgen var en videreføring av dette. Hudson Taylors visjon om 1000 misjonærer til det indre av Kina motiverte og rekrutterte misjonærer fra hele den vestlige verden. Disse tok evangeliet fra kystområdene til Asias og Afrikas innland. Senere på nittenhundretallet viste blant andre Donald McGavran og Cameron Townsend at misjonsbefalingen handler om å gi evangeliet til folkeslag, stammer og ulike kaster – ikke bare til nasjonalstater. Denne tredje bølgen begynte i mellomkrigstiden, og nådde kanskje sitt høydepunkt under den store Lausannekonferansen i 1974.

Den fjerde bølgen: Det ser ut som om den tredje bølgen verdensmisjon mister kraft og innflytelse, samtidig som en fjerde bølge nå slår innover verdens land. Hvordan ser denne bølgen ut? Fra alle til alle: Mens misjon tidligere var «fra vesten til resten», er nå nesten alle land misjonsendeland. Misjonærbølgen går fra alle til alle. Tallet på migrantmenigheter i Norge viser oss dette. Teltmakere: I dag kombinerer flere og flere misjonærlivet med et sekulært yrke. For eksempel regner mange filippinske gjestearbeidere i Midtøsten seg som nettopp som misjonærer. Det samme gjelder afrikanske arbeidssøkere i Europa. Digital kommunikasjon: Digital kommunikasjon og moderne infrastruktur har gjort det mulig å arbeide helt annerledes enn for bare noen år siden. I dag kan man bo og arbeide på to ulike kontinenter. Alle: Mens de tidligere bølgene ofte har bestått av misjonærer som høyt utdannede og kompetente mennesker, gjerne teologer, leger, lærere og sykepleiere, representerer misjonærer i dag en større bredde enn før. De kan være studenter, ufaglærte, pensjonister eller IT-spesialister. Utvidet begrep: Misjonsbegrepet har også utvidet seg. Mens man før tenkte på misjon som enten direkte evangelieforkynnende eller diakoni, er det nå mer og mer vanlig å implementere en teologi om Guds rike. Dette betyr at bibelens verdier implementeres på «markedsplassen» og de ulike samfunnsområdene, være seg i politikk, media, forretningsliv, utdanningssystemet eller kunst og kultur, blir legitime misjonsmarker. Organisk: Misjonsarbeidet var tidligere ofte organisert strukturelt og konfesjonelt, gjerne i kirkesamfunn og hierarkier. Nå skjer misjon organisk og mer nettverksbasert enn før, hvor konfesjoner og dogmer er mindre viktige. Dette fører blant annet til at enkeltpersoner reiser ut som «freelance-misjonærer» og at lokale menigheter driver egne misjonsarbeid. Man oppretter i større grad gjensidig partnerskap, både blant kirker, organisasjoner og nasjonaliteter. Der du er: Migrasjon har ført til at unådde folkeslag har kommet til oss, noe som gjør at vi kan formidle evangeliet der vi er, på vår arbeidsplass, studiested og nabolag.

Uforanderlig: Men selv om misjon forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Misjon handler fremdeles om å krysse kulturelle og etniske grenser og det handler fremdeles om å formidle evangeliet på en forståelig måte og la evangeliet inkarneres. For at evangeliet skal gå frem, fordres det at mennesker er villige til å forlate sine hjem og flytte til andre deler av verden, lære språk, kultur og leve inkarnerte liv, slik at Jesus kan bli synlig.

Sovepute: At misjonsarbeidet globalt endres, må aldri bli en sovepute hvor vi konkluderer med at det er greit at antall misjonærer fra Norge går nedover. Så lenge det finnes unådde folkeslag kan vi ikke slå oss til ro.

Denne artikkelen ble trykket i Dagen, 24.04.2013

Mitt innlegg på “Reach 2012”

Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for “offentlig publisering”, men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

Misjon 2012

Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

 

Bølger misjon

I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

 

Hva med den fjerde bølgen?

Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

 

Nedgang i norsk misjon?

Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

 

Hvor mange folkeslag er det i verden?

Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

 

Gud mangler en ting

Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

 

Misjon for meg

Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.