30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen «30 dagers bønn for verdens muslimer». Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

«30 dagers bønn for verdens muslimer» utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den «smale» misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type «Takk! Dette vil vi vurdere».

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Dette ser du ikke på Dagsrevyen

Siden Muhammeds tid har et ukjent antall kristne mennesker vendt seg til islam. Ofte har dette skjedd kollektivt hvor hele landsbyer, byer og folk har blitt muslimer. Finnes det historiske eksempler som går motsatt vei? Frem til slutten av 1800-tallet finnes et knapt et eneste eksempel. Og det lille som finnes representerer gjerne «unntaket som bekrefter regelen». Men nå skjer det noe nytt – noe du ikke leser om i avisene fra Akersgata eller ser på Dagsrevyen.

Det fortelles flere og flere historier fra ulike land hvor muslimer vender seg til Jesus i relativt store antall. Alle med interesse for misjon blant muslimer har lest historier fra Indonesia, Algerie, Iran, Irak og senest om syriske flyktninger som kommer til tro på Jesus. Også i Norge har sannsynligvis flere tusen muslimer latt seg døpe de siste 20 årene.

Flere misjonsforskere hevder at vi aldri før i verdenshistorien har kunnet se så tydelige tegn som nå på at Gud rører ved muslimers hjerter. I alle deler av muslimverdenen finnes bevegelser av menn og kvinner som vil være Jesu etterfølgere.

En av verdens fremste missiologer, dr. David Garrison, reiste i perioden 2010 – 2012 400.000 kilometer i det han kaller «Islams ni rom» – ni ulike islamske geografiske områder i verden: Vest-Afrika, Nord-Afrika, Øst-Afrika, Den arabiske verden, Den tyrkisktalende verden, Persia, Sør-Vest Asia, Sør-Øst Asia og Indo-malaysia. Der intervjuet han over 1000 mennesker med muslimsk bakgrunn som nå tror på Jesus.

«Fortell meg din historie. Hva gjorde Gud for å føre deg til tro på Jesus Kristus?», var det enkle spørsmålet han stilte. Garrison brukte også tid på å søke etter historiske spor fra nesten 1400 år med islam, spor etter bevegelser av muslimer som i store grupper hadde begynt å tro på Jesus. Resultatet av sitt arbeid har han nå samlet i boken A Wind in the House of Islam.

I boken sin skriver Garrison at han utviklet ulike oversikter over forskjellige bevegelser av muslimer som hadde kommet til tro på Jesus. For å kunne bli definert som en bevegelse, måtte den inneholde dåp av minst 1000 personer eller at minst 100 lokale kirker ble plantet blant muslimer i løpet av en periode på 20 år. Gjennom den islamske historien fant han bare 82 slike bevegelser.

Når man tenker på tidsaspektet så er dette tallet nedslående. Historisk finnes det nesten ikke bevegelser av muslimer som kommer til tro på Jesus. Slik var det helt frem til åttitallet. Da begynte det i følge dr. Garrison å skje noe. For fra 1980 til år 2000 kunne han dokumentere elleve nye bevegelser av muslimer som kom til tro på Jesus. Dette skjedde i land som Iran, Algerie, Bulgaria, Albania, Vest-Afrika, Bangladesh og Sentral-Asia.

Kunne dette kanskje henge sammen med at det i løpet av 1980-tallet ble etablert flere bønnebevegelser som begynte å be om åpenbaring og frelse for verdens muslimer? Uansett årsak opplever vi i dag noe som aldri før har skjedd i den muslimske verden, for Garrison har nå dokumentert 69 nye bevegelser, bare i perioden fra år 2000 til år 2012.

«Vi er midt i den største bevegelsen av muslimer som kommer til tro på Jesus i hele verdenshistorien, og jeg tviler på at den globale kirke er klar over det som skjer», sier han.

I mange tilfeller har disse nye Jesusetterfølgerne kunnet bevare gode relasjoner til det muslimske samfunnet rundt seg. Andre steder er de troende forfulgt og ekskludert fra samfunnet rundt seg. Men i alle tilfeller har det vært en solid vekst – en tydelig bevegelse.

Det finnes 1,6 milliarder muslimer i dag. I følge Garrison har færre enn 1,5 prosent av disse blitt berørt av evangeliet. La oss fortsetter å be og søke Gud om hans hjerte for muslimene. La oss engasjerer oss i det Gud ønsker å gjøre blant muslimene – både i Norge og ellers i verden.

 

Publisert i Dagen, 4. mars 2015

Når du møter Hassan

Når jeg hilser på en muslim som presenterer seg som Hassan, svarer jeg ofte noe slikt som: «Hassan, du er oppkalt etter profetens barnebarn! Hvilken ære!»

 

Hassans ansikt lyser som regel opp når de hører at jeg vet hvem de er oppkalt etter. Deretter kan samtalen fortsette på denne måten:

«Kjenner du min tro?»

«Ja, jeg har studert litt Islam og lest litt i Koranen», svarer jeg.

«Hvorfor det?»

Det er ikke ofte de møter nordmenn som kjenner deres religion.

«Vel, jeg liker muslimer, finner arabisk kultur interessant og har flere muslimske venner», svarer jeg. Og dermed er samtalen i gang.

Har du noen ganger snakket om tro med en muslim? Det er ikke vanskelig. De fleste muslimer er åpne for å lytte til deg og din tro, så lenge du kan lytte til hva de har å si. For en muslim tilhører ikke troen den private sfære, og derfor er det naturlig for de fleste muslimer å snakke om tro.

I de aller fleste muslimske hjem finnes det en innskrift på arabisk, kunstnerisk utført som henger i ramme på veggen, ofte godt synlig, gjerne over inngangsdøren. Denne innskriften er som regel et av Allahs 99 navn eller den første sura fra Koranen. Dette skal fungere som en påminnelse om hvem Allah er og som beskyttelse for huset og familien. Når jeg kommer inn i en butikk eller et hus med et slikt bilde, kan jeg gjerne si: «Jeg ser dere er religiøse siden dere har Allahs navn på veggen.»

De aller fleste muslimer blir overrasket når jeg kommenterer bildet. De fleste er ikke vant til at nordmenn vet noe særlig om deres tro og tradisjoner. Videre sier jeg ofte at siden jeg ikke kan arabisk, ønsker jeg å vite hvilket av Allahs 99 navn som står skrevet. Ofte samsvarer navnet med et av Bibelens navn på Gud. Da forteller jeg at dette også et av navnene på den Bibelske Gud. Dersom det er den første sura som henger på veggen, ber jeg de fortelle meg hva denne sura betyr for deres tro. Og dermed er samtalen i gang.

Vennskap og relasjoner er viktige verdier for mange muslimer. Mange muslimer tror at nesten alle nordmenn er kristne, og de fleste er opplært fra barnsben av om hvordan kristne er. Filmer, musikk og bøker som kommer fra det ”kristne” Vesten preges ofte av tilfeldig sex, alkohol og vold. Muslimer tenker gjerne at Madonna er kristen siden hun bærer Jesu mors navn. Dette viser muslimer hvor umoralske kristne er. Russefeiring og julebordsesongen i Norge bekrefter disse forestillingene.

Det kan ta litt tid å vinne en muslims tillit, men jeg har sett at når muslimer skjønner at aktive kristne også lever – etter deres forståelse – i tråd med moralske prinsipper, da vinner du respekt. Slik blir tillitsforhold bygd. Slik kan du vise våre nye landsmenn hvem Jesus er.

Neste gang du hilser på Hassan, Abdullah (profetens far), Ali (profetens svigersønn), Fatima (profetens datter) eller Aisha (profetens favorittkone), vet du hvordan du kan begynne en samtale.

Mer om «messianske muslimer»

Før jul utfordret Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, Ungdom i Oppdrag på vårt misjonssyn i forhold til muslimer. I tidligere artikler har jeg forklart mitt misjonssyn. Her kommer noen flere tanker om kontekstualisering og synkretisme.

La meg først klargjøre hva jeg mener med kontekstualisering: I denne sammenhengen tenker jeg på dette som en metode for å tilpasse kristen troslære og praksis til en fremmed kulturkontekst. Dette kan gjøres i ulike grader og med forskjellig vektlegging. Målet med kontekstualisering er å gjøre kristen troslære og praksis, samt formidlingen av denne, forståelig for en gitt gruppe mennesker med en annen kulturbakgrunn enn den formidleren har.

Debatten med Selbekk går generelt ikke på om man er for eller mot kontekstualisering. De aller fleste forsvarer dette som en metode for å formidle evangeliet. Nøkkelspørsmålet handler om hvor langt kan man gå i kontekstualisering, uten å ende i synkretisme.

For det første vil jeg understreke at kontekstualisering ikke er noe nytt. Paulus’ ulike tilnærming i møte med jøder og hedninger, forteller oss at også han tilpasset budskapet sitt, uten at han endret innholdet i budskapet. Pionermisjonæren Hudson Taylor gikk for eksempel i kinesiske klær og prøvde å leve som kineser. For dette ble han kraftig kritisert.

Hvor langt kan man gå i å kontekstualisere troen på Jesus i en muslimsk kultur, uten at man ufrivillig havner i synkretisme? Her finnes ingen klare linjer, og linjene vil også kunne endre seg, basert på tid og sted. Men for at vi skal være trygge på at vi unngår å presentere et synkretistisk evangelium, pleier jeg ofte å bruke følgende enkle kjøreregler:

  1. Vi vil forsikre oss om at formidleren av evangeliet er rotfestet i Bibelske grunnsannheter, og forstår hva Bibelen sier om synkretisme. Særlig stedene i NT som proklamerer Jesu eksklusivitet og må tydelig understrekes.
  2. Det er viktig at Islam som religion og kultur blir nøye studert. Vi ønsker oss en åpen tilnærming til Islam.
  3. Kontekstualisering trenger å bli konstant evaluert og analysert: Vi må hele tiden spørre oss hva vi dypest sett kommuniserer. Hva tenker mottakerne av evangeliet? Hvilke prosesser settes i gang i de nyomvendtes hjerter? Ser vi framgang og vekst i de nyomvendtes liv?
  4. Som tverrkulturelle formidlere må vi være bevisste på at vi ikke presenterer et synkretistisk evangelium som allerede er blitt blandet med et vestlig, sekulært verdensbilde.

 

Med disse prinsippene satt ut i praksis, kan vi finne strategier og måter å kommunisere Bibelske sannheter, som er teologiske sunne og samtidig kulturelle relevante. Det er bare en vei til Gud, men kanskje mange veier til Jesus?

Mer om «messianske muslimer»

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Sjefredaktør Vebjørn Selbekk har to ganger på lederplass stilt direkte spørsmål til Ungdom i Oppdrag vedrørende organisasjonens teologi og missiologiske praksis i møte med muslimer.

Vi ønsker å gi honnør til Dagen for at de tar opp relativt komplekse, missiologiske spørsmål på lederplass. Det vitner om en avis som er levende opptatt av misjon. Dagen er den avisen i Norge som bruker flest spaltemillimeter på misjon. For oss gjør dette Dagen til en spennende og relevant avis. Vi opplever sjefredaktørs spørsmål som gode. De omhandler både teologi og missiologi, praksis og prinsipper.

Teologi
Vi mener vi allerede har besvart sjefredaktør Selbekks teologiske spørsmål som kom i etterkant av undertegnedes kommentar på side tre, 22. november. Der skrev vi at Bibelen alltid skal være høyeste autoritet for liv og lære. Dermed er de teologiske spørsmålene om treenighetslæren, Kristi død og oppstandelse, Jesus som Guds sønn, profeten Muhammeds status, Koranens autoritet og mottagelse av kristen dåp implisitt besvart. Ungdom i Oppdrag oppfatter seg som en misjonsbevegelse som befinner seg sentralt i det evangelisk-karismatiske kirkebildet. Vi er forpliktet på Lausannepakten, samt slutter oss til det ferske Cape Town-dokumentet.

Struktur
Så litt om Ungdom i Oppdrags struktur: Vi er del av en tverrkirkelig, internasjonal bevegelse som i fjor feiret 50 år. Vi er i stor grad desentralisert, arbeider i 180 land og har nærmere 20.000 medarbeidere. Flesteparten av disse medarbeiderne kommer fra den ikke-vestlige verden. Det er felles kall, definerte verdier og relasjoner som primært binder oss sammen som bevegelse. Siden vi er tverrkirkelige, finnes det naturlig rom for ulike meninger.

Styrt hjemmefra eller feltstyrt?
Ungdom i Oppdrag Norge gir oppfølging til 110 langtidsutsendinger – både de som er utsendt av oss, samt noen som er utsendt av andre norske organisasjoner. Disse har i gjennomsnitt tjenestegjort i over ni år i utlandet. Over 40 % av våre utsendinger jobber blant såkalte «unådde folkeslag», og mange av disse jobber med kirkeplanting blant muslimer. Flere har opparbeidet seg betydelig kompetanse som vi lytter til.

Historien viser oss at overdreven innblanding fra «hjemmekontoret» vedrørende strategiske spørsmål på feltet, kan føre galt avsted. Vi stiller gjerne våre feltledere vanskelige spørsmål og holder dem ansvarlige, men vi har generelt tiltro til våre feltlederes kompetanse som er bygget opp etter mange års tjeneste. Vi tror en viktig forutsetning for å lykkes, er at ansvaret for misjonsstrategi ligger hos feltlederne. Vår desentraliserte struktur gjenspeiler vår praksis av dette prinsippet, i tillegg til at mye av vår misjonstrening skjer på feltet.

Religionsblanding
Grenseoppgangen mellom kontekstualisering og synkretisme kan ikke lett defineres en gang for alle. Dette er en debatt som har pågått til alle tider, helt siden apostelmøte i Jerusalem (Apgj. 15). I moderne misjonshistorie er kanskje debattene rundt Hudson Taylors tilnærming til kinesisk kultur de mest kjente. Siden disse spørsmålene i stor grad er del av de daglige utfordringene i misjon, er ikke dette «minefelt» vi holder oss unna. Nettopp derfor er dette noe vi vier mye tid i vår utdanning av misjonærer. Jeg kan betrygge sjefredaktør Selbekk med at Ungdom i Oppdrag opererer innenfor det som de fleste andre anerkjente misjonsorganisasjoner anser som trygge rammer.

Vi er skeptiske til praksisen et lite mindretall fra den såkalte «insider-movement» utøver, som gjerne bruker koranen aktivt i kristne gudstjenester, og oppmuntrer til at såkalte «Jesus-troende muslimer» kan delta på muslimske gudstjenester. Det er ikke riktig, hverken overfor Misjonens Herre eller muslimer man forsøker å nå, at noen få, for eksempel, bevisst ikke forkynner Jesus som Guds sønn. Mitt inntrykk er dog at dette i realiteten er et relativt marginalt fenomen.

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 9. desember 2011.

Om Ungdom i Oppdrag og Islam

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Hentet fra artikkel i Dagen tirsdag 22. november 2011:

Fredag 18. november referer Dagen til undertegnede og Ungdom i Oppdrag i en artikkel om Rick Warrens syn på Islam. Om Ungdom i Oppdrag sies det at organisasjonen ”er blant dem som påpeker at muslimer som konverterer til kristendom ikke skal måtte endre hele sin levemåte”. Jeg har lyst til å gi noen utfyllende kommentarer vedrørende dette utsagnet.

For det første vil jeg understreke at vi tror at enhver som velger å følge Kristus må endre sin levemåte, også de som er født inn i en kristen kulturkontekst. Dette er omvendelsens kjerne, og handler først og fremst om våre personlige verdier og tanker (Rom 12:1-2), som deretter vil prege våre handlinger og valg.

Når vi diskuterer kristen trosformidling overfor muslimer, tror jeg vi gjør lurt i å skille mellom begrepene «personlig kristentro» og «kristendom». Dette er ikke synonyme begreper. Det første omhandler personlig overbevisning og frelse, mens det andre beskriver kulturelle aspekter og verdier som vårt vestlige samfunn bygges på.

Kristendom hadde preget Europa i over 1000 år da Martin Luther ble født.  Nesten alle rundt ham var kristne i betydningen «kulturelle kristne». Luther gikk så langt som å kalle dette for falskhet, og formidlet at evangeliets kjerne omhandler en indre omvendelse på det personlige plan, og ikke kulturelle tilpasning til kristendom, da dette primært fokuserte på ytre faktorer.

Historien om Kornelius (Apgj. 10) og apostelmøtet i Jerusalem (Apgj. 15) bekrefter denne forståelsen. Menigheten hadde vært monokulturell i omtrent 20 år, med kun jødiske etterfølgere av Jesus, før dette viktige spørsmålet ble behandlet. Mange messiastroende jøder mente at de nye hedningkristne burde ”konvertere” totalt til deres egen innarbeidet livstil, religiøse form, og adoptere alle deres religiøse ritualer for å kunne være del av menigheten. Men på apostelmøtet ble det bestemt at de nye hedningkristne slapp å underlegge seg jødisk kultur, og de kunne forme sin personlige tro innenfor de kulturelle rammene som de var født og oppvokst i. De kulturelle rammene som gikk på tvers av bibelsk etikk, kunne man selvfølgelig ikke leve etter. Det er mulig å følge Jesus uten å forandre hele ens ytre kultur.

Så tilbake til artikkelen i Dagen. Hva betyr egentlig begrepet «levemåte»? Hvor mye av dette begrepet sier noe om vår kultur og livsstil? Man kan selvfølgelig velge ulike livsstiler, og fremdeles være en integrert del av den norske, kristne kulturen. Luther lærte at kristne som følger Jesus, ikke kunne følge alle datidens ”kristne” kulturnormer. Jesu etterfølgere er kalt til å leve i henhold til Bibelen. Også i dag betyr det at en slik levemåte nødvendigvis vil bli annerledes enn ellers i samfunnet, selv om man lever i et samfunn preget av kristendom.

Så over til trosformidling: Hvordan måles vellykket kommunikasjon? Burde en misjonær snakke språket han eller hun føler seg komfortabel med og alle hjemme forstår? Eller burde misjonæren heller lære seg språket i det nye landet de lever i og slik formidle bibelske sannheter ved å bruke virkemiddel de lokale forstår? God kommunikasjon er uten tvil basert på hvorvidt mottakeren av budskapet forstår det som blir sagt. Forsøk på brobygging mellom de enorme kulturelle og språklige barrierene – personer fra en kristen kultur og muslimer imellom – er i enkelte sammenhenger blitt kritisert som svikefullt og sammenblanding av religioner.

Hvor mye av sin muslimske identitet og kultur trenger en muslim å forlate for å kunne ha Jesus som frelser og herre? For å besvare dette spørsmålet tenker jeg at vi kan benytte samme prinsipp som kirkemøtet i Jerusalem: Alt som ikke er på kollisjonskurs med bibelske sannheter kan muslimer fortsette leve etter. Slik mener jeg at muslimer kan beholde sin kulturelle identitet, og likevel ha Jesus som frelser og herre, samt Bibelen som den høyeste autoritet for sannhet og etiske retningslinjer.

Gamle røtter til vekkelsen i Algerie

Foto: xcaball på Flickr - cc by-sa

Ramon Llull (1232-1315) er ikke så kjent for mange av oss som tilhører den protestantiske kirken. Men i den katolske verden er han kjent som både vitenskapsmann, forfatter, lingvist og misjonær. Ramon Llull kom fra Mallorca, og levde i sine yngre år et utsvevende liv. Som 31-åring, mens han skrev en kjærlighetssang til en av sine elskerinner, fikk han en visjon av Jesus på korset. Dette snudde opp ned på livet hans.

Etter sin omvendelse reiste han på oppdrag fra Paven til Tunisia for å bekjempe muslimene med sverd. Det nordlige Afrika hadde siden apostlenes tid vært en bastion for den kristne tro, men muslimene hadde i stor grad overtatt som majoritetsreligion i dette området. Etter hvert ble Ramon sterkt påvirket av Frans av Assisi, den kjente tiggermunken som var grunnlegger av fransiskanerordenen. Som munk hadde Frans av Assisi overgitt seg til å tjene de fattige og syke, og selv leve i fattigdom. Slik påvirket Frans tusener av mennesker i sin levetid, og i tiden etter sin død har hans liv preget en hel verden. En av disse var Ramon Llull som selv ble lekmann i ordenen som Frans av Assisi grunnla.

Etter sine første reiser til Nord-Afrika forstod Ramon at man ikke kunne overvinne muslimene med sverd. Derfor forkynte han for Paven at de beste virkemidlene for å omvende muslimer var bønn, forkynnelse og kjærlighet. På sin siste reise til Nord-Afrika var Ramon blitt 82 år, og prøvde da å omvende muslimene med å be og forkynne. Dette skjedde mest sannsynlig i Bougie i dagens Algerie. Mens han forkynte, ble han steinet, og sannsynligvis ble han døende satt på et skip for å kunne begraves i hjemlandet. Av mange blir Ramon Llull betegnet som den første misjonær til muslimene. På tross av sin manglende teologiske utdanning, ble han kort tid etter siden død gitt martyrstatus av den Katolske kirke.

Det hevdes at i løpet av de siste 30 årene har det kommet flere muslimer til tro på Jesus enn i hele den muslimske historie til sammen. Algerie, landet hvor Ramon Llull angivelig ble steinet, er et av landene hvor et stort antall muslimer har begynt å tro på Jesus som frelser. I 2008 innførte myndighetene en lov som gjorde det forbudt for muslimer å konvertere til andre religioner. Denne loven var et direkte angrep på de kristne, da nesten alle kirker i landet i praksis ble ulovlig. På tross av dette har antallet muslimer som vender seg til Jesus økt betraktelig fra 2009 til i dag. Operasjon Mobilisering hevder at mange kirker har vokst med flere hundre prosent de siste par årene. I enkelte landsbyer er det nå flere kirker enn moskeer, rapporterer organisasjonen. Flere av de som begynner å tro på Jesus, gjør det etter en drøm eller visjon av Jesus.

En av de mest kjente historiene fra Algerie, forteller at Jesus i en by viste seg for 50 familier på en gang. Dette skjedde for snart 20 år siden, og det har resultert i at det i dag finnes tusener av kristne i dette området. Hvor skjedde dette? Jo, i samme by som Ramon Llull ble steinet, nemlig Bougie.

Kirkefader Tertullian uttalte de berømte ordene om at martyrenes blod er kirkens sæd. Kirkens historie viser oss at dette stemmer.