Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

«Er du israelsvennlig?»

For et par dager siden ble jeg oppringt av en hyggelig journalist i Vårt Land. Han lurte på hva Ungdom i Oppdrag mente om Israel.

 

Vennlighet: «Er dere israelsvennlig?» spurte han meg, og ville gjerne at jeg skulle svare enten ja eller nei. «Vi ønsker å vennlig mot alle», svarte jeg diplomatisk. Han gav seg ikke, og spurte en gang til. «Jo, selvsagt er vi israelsvennlige», svarte jeg på journalistens andre forsøk. Så spurte han meg om jeg tror unge kristne er mindre opptatte av Israel, enn det litt eldre folk er. Selvsagt har ikke jeg noe grunnlag for å hevde dette med stor sikkerhet, men jeg måtte erkjenne at dette nok stemmer. «Hvorfor er det sånn?» spurte journalisten meg deretter. Da måtte jeg tenke meg om.

Rust: Mens jeg brukte gårsdagen til å pusse rust på vår gamle familiebil, kvernet følgende spørsmål rundt i tankene mine: «Hvorfor er ikke Israel like viktig for unge kristne som for eldre kristne?»

Struts: Har det noe å gjøre med manglende teologisk kompetanse blant unge, og dermed en indirekte kritikk av forkynnelsen i kristne forsamlinger? Ja, det tror jeg kan være ett svar. Jeg tror også en annen årsak er at staten Israel gjør ting som vi ikke alltid kan forsvare, og derfor blir det krevende eller kompleks å forholde seg til dette. Da er det nok noen som stikker hodet i sanden og later som at problemstillingen ikke eksisterer. Men viktigst; jeg tror at israelspørsmålet dessverre oppleves irrelevant for de fleste unge kristne i dag.

Analfabeter: Vi kan ikke tillate oss å bli teologiske analfabeter i forhold til Israel. Da vil vi miste sentral kunnskap om vår frelseshistorie. Frelsen kom nemlig fra jødene (Joh. 4,22) gjennom personen Jesus, og gjennom jøden Jesus er vi «podet inn» (Rom. 11,17-24), og misjonstanken har sin basis i nettopp pakten Gud opprettet med Abraham (1. Mos 12,3). Derfor behøver vi å vite hva Bibelen sier om jødene, abrahamspakten og hvorfor dette er en viktig teologisk grunnstein for vår kristne tro.

Elsker Gud jødene mer enn andre: Jødefolket er i Det gamle testamentet Guds utvalgte folk. Dette betydde i praksis at de skulle de være prester for alle jordens folkeslag (2. Mos. 19,5-6), for slik å velsigne alle jordens slekter (1. Mos. 12,3). Vi kan lese i Det gamle testamentet at jødene er Guds øyensten (5. Mos. 32,10) og han bruker metaforer som ektefelle og elsker om jødene (Esek. 16). Han elsker jødene, og Jesus var selv jøde. Siden jødene var utvalgt, betyr dette at de er mer elsket enn de andre? Nei. Å være utvalgt betyr ikke å være mer elsket enn de andre. (Jes. 49,6)

Staten Israel: Allerede i 1881 begynte den moderne immigrasjon av jøder til Israel, og dette fortsatte utover 1900-tallet. På denne tiden bodde det både arabere, drusere og andre etniske minoriteter i dette området. I 1948 erklærte Israel sin selvstendighet, etter at FN hadde bestemt året før at det britiske mandatområdet i Midtøsten skulle deles i en jødisk og palestinsk del. Etter dette har bølge på bølge av jøder vendt tilbake til sitt eldgamle land. Er jødenes tilbakekomst til Israel i vår tid beskrevet i Bibelens profeter? Jeg tror dette. Samtidig finnes det noen kristne som vil være uenig med meg. De sier at landløftene fra Det gamle testamentet er et bilde på Den nye pakt i Det nye testamentet. Noen av disse vil også hevde at løftene til jødefolket i Bibelen ikke lengre er gyldige, og at kirken har overtatt disse løftene. Dette kalles (litt enkelt sagt) erstatningsteologi. Jeg tror løftene til jødene i Bibelen også er gyldig i dag, samtidig som de også kan brukes av kristne (Rom. 9-11).

Israel er ikke bare for jøder: Spørsmålet om landet Israel leder til nye spørsmål: Hvor skal grensene gå? Hva med Samaria og Judea? Hva med Gaza og Vestbredden? Skal jødene også kontrollere disse områdene i dag? For meg er ikke det så viktig hvor Israels grenser nøyaktig går. Det viktigste er at jødene kan bo i et trygt Israel. Dette er selvsagt vanskelig i dag, når f.eks. Hamas ikke anerkjenner Israel og ønsker å utslette jødene i Israel. På Jesu tid bodde det mange ulike etniske folkegrupper i Jerusalem. Slik er det òg i dag, og slik bør det være i fremtiden. Ingenting i Bibelen tilsier at landet Israel bare skal være jøder. Tvert imot! Den største delen av templet i Jerusalem var til og med tiltenkt folk som ikke var jøder. Slik blir templet en oppfyllelse av jødenes rolle: De skulle være til velsignelse for alle folkeslag (2. Krøn. 6,32-33 og Mark. 11,17).

Forsvare Israel: Men hva da med alt staten Israel gjør i dag og den dagsaktuelle situasjonen? Siden de er Guds paktsfolk, må vi da forsvare alt staten Israel gjør? Selvsagt ikke. Staten Israel gjør feil, akkurat som andre stater. Det gjør Norge og. På samme måte som israelere kan kritisere Norge, kan jeg kritisere staten Israel. Samtidig synes jeg den offentlige debatten i Norge i dag er veldig polarisert. Jeg blir litt sliten av alle «skyttergravene». Men når dette er sagt synes jeg de fleste av riksdekkende medier i for stor grad rapporterer fra palestinernes ståsted, og for lite fra jødenes ståsted. Jeg skulle ønske at journalister bedre kunne representere staten Israels situasjon.

To misforståelser: Kristne sier at vi skal velsigne Israel. Dette er riktig. Flere steder oppfordres vi til dette, blant annet å be for fred for Jerusalem (Sal. 122,6). Men her er det også noen grøfter vi kan falle i: Vi skal ikke bare be for jødene. Vi må også be for de andre folkeslagene som bor i Israel. Jeg hører også noen si at de som velsigner Israel skal selv bli velsignet. I samme åndedrag blir 1. Mosebok 12,3 ofte sitert: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg». Mener Gud staten Israel her? Tja… Paulus skriver i sitt brev til Galaterne at vi og er blitt en del av Abrahams ætt (Gal. 3,29). Siden vi som norske kristne er podet inn som Guds folk, da vil dette løftet også gjelde oss «hedningkristne». Alle kristne er nemlig Abrahams ætt.

2500 år gammel profeti: Profeten Jesaja taler om tider som skal komme, om Egypt, Syria og Israel, en profeti som enda ikke har gått i oppfyllelse: «Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur. Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden. Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!» (Jes. 19,23-25).

Alle folkeslag: Jødene er utvalgt fordi Gud ville velsigne alle verdens folkeslag. Slik viser Bibelen oss at alle folkeslag er elsket av Gud.