Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

Jonas

I går talte jeg i NLM Hamar misjonsforsamling. Jeg hadde blitt bedt om å ta utgangspunkt i historien om Jona fra Det gamle testamentet. Her er notatene mine:

 

Tenk deg at du var en jøde som levde under andre verdenskrig. En dag fikk du beskjed fra Gud om å reise til Berlin og konfrontere Adolf Hitler. Hva ville du gjort? Det er blant annet dette boken om Jona handler om.

Boken om Jona er en spennende bok. Den er plassert i seksjonen for profetene i Det gamle testamentet. Men selv om Jona var en profet, fra Gat-Hefer i Galilea (2. Kong. 14,25), er ikke dette en profetisk bok. Den er først og fremst en historiefortelling som viser oss noe av Guds hensikt. Kanskje er det Jona selv som skriver boken? I så fall utleverer han sine egne svakheter, tvil og etnosentrisme på en usminket og ærlig måte. Nettopp dette gir boken troverdighet og understreker Bibelens storhet. På samme måte som med mange av de andre heltene i Bibelen, er heller ikke Jona et supermenneske. Og han er ærlig om nettopp dette.

 

Guds hensikt med Israel

For å forstå boken, trenger vi å skjønne Guds hensikt med Israel i verden. I 1. Mos 12,3 er første gang vi ser konturene av Israels utvelgelse, når Gud forteller at han skal velsigne Abraham fordi Gud vil velsigne alle jordens folkeslag: «Gjennom deg skal alle jordens slekter velsignes» Som et ledd i dette, bygger Gud nasjonen Israel gjennom mange generasjoner.

Det trengs mange ulike ingredienser for å bygge en nasjon: Felles historie, lovverk, riter, kultur, identitet, geografi er alle viktige elementer. Gjennom generasjoner bygges dette hos jødefolket.

Når Moses står på Sinai, etter utfarten fra Egypt, gir Gud ham De ti bud. Rett i forkant forteller Gud hva som skal være Israels hensikt på jorden. Det er i grunn samme beskjed som Abraham får beskjed om mange generasjoner tidligere:

… skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester (2.Mos 19,5-6)

Gud velsignet Israel slik at de skulle være til velsignelse for resten av folkeslagene. De skulle være prester for hele verden. Hva var prestens rolle?

Prestene skulle tale til Gud på vegne av folket (bønn) og de skulle ofre til Gud på vegne av folket. I tillegg skulle de tale til folket på vegne av Gud, og slik være Guds representanter på jorden.

Ypperstepresten var prest for prestene. Prestene (Levi) var prest for Israel. Israel var prest for nasjonene.

Nå kalte Gud Jona til å gjøre noe som var i tråd med Guds hensikt med sitt folk. Han skulle representere Gud hos et annet folkeslag.

 

Om Ninive

Ninive var en av verdens største byer, hovedstad i Assyria, samtidens store imperium. Arkeologiske utgravinger viser at bymuren var 12 kilometer lang, og lå ved bredden av elven Tigris, ikke langt fra dagens Mosul i Irak. Profeten Nahum byen for «den blodige byen»:

Ve den blodige byen, full av svik og full av plyndring, aldri mangler den bytte. Svepesmell og larmende hjul, hester i galopp og slingrende vogner, ryttere angriper, blinkende sverd og lynende spyd. Mengder av drepte, hauger av lik, ingen ende på døde kropper, folk snubler i døde. (Nah. 3,1-3).

Ninive var en by full av ondskap.

Det er til denne byen – til Israels fiender – Gud kaller Jona å dra for å forkynne at de skal omvende seg fra sin ondskap.

 

Jona flykter

Er det rart Jona flykter? Han gjør nok det som de aller fleste menneskene ville gjort. Oppdraget er for vanskelig og for farlig.

I teksten ser vi at Jona også flykter fordi han ville at Gud skulle straffe Ninive. Tenk deg en jøde, som under andre verdenskrig får beskjed av Gud om å reise til Berlin for å forkynne dom over Nazityskland, med en mulighet for at Gud skulle spare dommen, dersom nazistene ville omvende seg! Sannsynligvis ville de aller fleste heller reist til Hong Kong, istedenfor Berlin. Det er med andre ord lett å forstå hvorfor Jona heller tok båten til Tarsis.

Hvorfor Tarsis? Ninive lå øst for Israel, mens Tarsis var omtalt som “verdens ende” og lå utenfor Gibraltarstredet i dagens Spania. Dette var så langt du kunne reise vestover. Jona ville dra så langt som mulig vekk fra Ninive.

 

Uvær

På båtreisen gjennom Middelhavet kommer uværet. Mannskapet på båten begynner å rope til sine avguder, og kaste lasten over bord. Teksten forteller at mens dette skjedde, lå Jona og sov, nederst i båten. Hvordan kunne Jona sove, mens båten holdt på å gå under? Kunne det være at hans interne «storm», var større enn den ytre stormen de opplevde? Kapteinen kommer og vekker ham, og ber ham rope ut til sin Gud om nåde.

Så skjer det ironiske: Jona som flykter fra Gud, må be Gud om nåde for seg selv og mennesker fra andre etniske grupper. Da dette ikke umiddelbart hjelper, kaster mannskapet lodd for å finne ut hvem av dem som er skyldig i den store stormen. Loddet faller på Jona, og han blir holdt ansvarlig for uværet. Til sitt forsvar sier Jona:

«Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. (Jona 1,9-10)

Mennene kaster Jona over bord, og stormen stilner umiddelbart. Hvordan reagerer mannskapet på dette?

Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter (Jona 1,16).

Gud hører Jonas rop om hjelp, og han blir mirakuløst reddet gjennom å bli spist av en stor fisk som spytter ham på land. Deretter er Jona lydig, og reiser til Ninive, sine fiender, etter at Gud for andre gang talte til ham og bad ham reise til den store byen for å forkynne.

 

Jona ankommer Ninive

Bibelteksten sier ikke mye om hva Jona tenker eller føler, men vi kan tenke oss at adrenalinet fosset gjennom kroppen hans. Bibelen er også sparsom med opplysninger om hva Jona forkynte, bortsett fra følgende setning: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jona 3:4).

Jonas budskap kan forstås som en profeti, og Jona var overbevist og ønsket at dette kom til å skje. Menneskene i Ninive var nemlig onde, de var hedninger og de var Israels fiender. Jona mente at Gud burde utrydde dem.

Så skjer det utenkelige. Folket omvender seg til Israels Gud. Kongen roper ut en faste, ikke bare for alle innbyggerne, men den gjelder også for dyrene! Da skjer det som Jona tenkte ikke skulle skje: Gud ombestemmer seg.

I denne historien ser vi at misjonsaspektet også finnes i Det gamle testamentet. Gud ønsket nemlig at folkeslagene skulle kjenne ham. Når folket i Ninive omvender seg fra sin ondskap, viser Gud sin nåde, til tross for byens blodige menneskeofringer og grusomhet.

 

Jona blir sint

Jona misliker sterkt at innbyggerne i Ninive begynner å tro på Israels Gud. Han blir sint fordi Gud viser nåde og sparer byen. Han vil heller dø, enn å se menneskene i byen leve videre:

«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» (Jona 4,2-3).

Jona flyktet til Tarsis, ikke bare fordi han var redd, men også fordi han ikke ville forkynne for Ninive, i tilfelle de skulle omvende seg. Er det dette vi kaller rasisme? Eller etnosentrisme?

Han setter seg under en busk, utenfor byen, og venter. I solsteken lar Gud det vokse opp en busk som gir skygge for solen. Dagen etterpå, visner busken, noe som gjør Jona rasende.

Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» (Jona 4,9-11)

 

Hva kan vi lære fra denne historien?

  1. Guds hjerte for alle mennesker. Han har omsorg for alle folkeslag, også de som tilhører andre etniske grupper enn vår egen.
  2. Om oss selv: Har vi samme holdninger som Jona? Hva tenker vi om de som er annerledes og av annen etniske avstamming, og fra annen gudstro? La oss ikke være som Jona.
  3. Som kristne har vi fått samme oppdrag som Israel. Vi skal og være «prester» og snakke folkeslagene sak foran Guds trone ved å be for dem, og i Guds sted rope ut et nådens år fra Herren Gud, for jordens folkeslag.

 

Har du guts nok til å bry deg om mennesker?

I en scene, tidlig i filmen, fra en av historiens mest prisbelønte filmer, Schindlers Liste, stirrer hovedpersonen Oscar Schindler tomt ut av vinduet. Han vurderer om han skal gjøre det som for alltid vil forandre hans liv, og koste ham sin formue. Skal han kjøpe jøder fri fra konsentrasjonsleiren, slik at de kan jobbe på fabrikken hans og dermed berge livet? Schindler gjør en avtale med sjefen for konsentrasjonsleiren, Goeth, om å kjøpe fanger.

Under prisforhandlingene spør Schindler om hvor mye et menneskeliv er verd for Goeth, noe som da vil indikere prisen som skal betales. Som respons setter Goeth fingeren i brystet på Schindler, og returnerer spørsmålet: «nei, nei, nei, hvor mye er et liv verd for deg

Mange penger blir pakket i en koffert, og sammen med sin medhjelper Stern begynner Schindler å lage en liste over navnene de kan huske på fangene. Denne listen blir etter hvert kjent som Schindlers liste, og står helt sentralt i denne sanne historien om forretningsmannen og fabrikkeieren Oscar Schindler, som reddet over 1100 jøder fra å dø i konsentrasjonsleiren.

På slutten av denne scenen spør Stern om hvordan han klarte å overtale Goeth til å gi ham alle disse menneskene. I løpet av et øyeblikk skjønner Stern hvordan tingene henger sammen. «Kjøper du dem? Du kjøper dem! Du betaler for alle disse jødene!» Da de er ferdige med å skrive opp alle navnene, holder Stern listen opp i luften, mens han utbryter: «denne listen er liv!»

Mot slutten av filmen må jødene flykte fra fabrikken. Det har begynt å brenne under føttene til Schindler. Som en takkegave har jødene laget en gullring med en inskripsjon på innsiden: den som berger ett liv, redder hele verden, en setning fra Talmud. Da Schindler får denne ringen, bryter han sammen. Selv om han hadde brukt sin formue på å kjøpe mennesker fri, tenker han på alt han ikke gjorde. En gullpinn i dressjakken. Bilen hans. Alt kunne blitt solgt for å kjøpe flere jøder. Stern vet tydeligvis ikke helt hvordan han skal takle sin sjefs emosjonelle reaksjon, og visker til ham at 1100 mennesker er i live på grunn av ham.

Schindler var i utgangspunktet en kynisk forretningsmann, men etter hvert ble han drevet av den samme inderlige medfølelse som Jesus kjente på, da han så menneskemengden som var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter (Matt. 9,36).

Skaperen lengter etter å frelse mennesker fra alle folkeslag, slik at de kan komme i rett forhold til sin Skaper. Det er bare ett problem. Det er at omtrent 30 % av jordens befolkning bor i områder der de ikke har mulighet til å høre evangeliet formidlet på en måte som gjør at de forstår det. Disse er dermed utestengt fra muligheten til å kunne bli kjent med sin Skaper. Selv om de er skapt for å kjenne Gud og tilbe ham, er de i realiteten utestengt fra denne muligheten.

Hva gjør denne informasjonen med oss?