Mer om kristen enhet

I går skrev jeg noen linjer om kristen enhet. Her kommer flere tanker.

Enighet: Først av alt har jeg lyst til å si noe om hva enhet ikke er, nemlig enighet. Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Det trengs nemlig et visst nivå av enighet for at man kan ha kristen enhet. Det kan være krevende å definere tydelig hvor grensen for enighet går, men jeg bruker ofte å skille mellom perifere sannheter og sentrale sannheter i kristen tro. Vi kan være uenige i perifere sannheter, mens vi trenger å ha enighet om sentrale sannheter, for å ha åndelig enhet. Hva som er perifert og hva som er sentralt, vil det nok herske ulike syn rundt, men jeg tenker at sentrale grunnsannheter inkluderer blant annet Guds karakter og natur, treenigheten, Guds evige frelsesplan, troen på Bibelens autoritet, misjonens imperativ, Jesu eksklusivitet etc. Perifere sannheter kan for eksempel handle om nattverdssyn, tradisjon, spiritualitet, dåp, ulik forståelse av Jesu gjenkomst etc.

Symfoni: Jesus sier i Matteus 18:19 at Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. Ordet for enige som her er brukt, er det greske ordet symfonia. Et symfoniorkester består av ulike instrumenter som er laget av ulike materialer. De har alle ulik klang, lyd og funksjon. I tillegg spilles de på av mennesker med ulik personlighet og temperament. Det er disse ulikhetene som gir grunn for de fantastiske klangene vi kan høre når et stort symfoniorkester spiller sammen. Tenk hvor kjedelig det ville vært å lytte til 50 førstefiolinister som spilte samme stemme av Bryllupet på Troldhaugen av Edvard Grieg? Det er nettopp ulikhetene i orkesteret som skaper dynamikk og spenning i musikken.

Uniformisme: På samme måte er det i Guds rike. Det er ulikheten mellom mennesker og kristne som gjør at vi kan være ett. Dersom vi alle var like, både i personlighet, kultur, tradisjon og meninger, ville vi ikke kunne snakket om enhet. Da ville vi heller hatt uniformisme. Der det er uniformisme, trengs ingen enhet.

Backe opp: Samtidig er det viktig å snakke om en slags form for emosjonell enhet. Dette er at kristne fra ulike sammenhenger og tradisjoner kan stå sammen og backe hverandre opp, selv om man har ulike kall, fokus og visjoner. Når kristne velsigner hverandre og ber for hverandre, uten at man har direkte fordel av dette selv, forløses Guds velsignelse over den som velsigner.

Guds familie: Men når alt kommer til alt, handler kristen enhet om en dyp åndelig enhet, som har sin grunn i Jesu forsoningsverk på korset. I hans frelsesverk, er vi alle kristne gjort til ett med ham, og blitt del av samme familie, kirke, og vi skal sammen tilbringe evigheten med Jesus.

Omfavne: Armando Benner, en jødisk venn av meg, sier ofte at Bibelen ikke snakker om å integrere ulikheter. Derimot er vi kallt til å omfavne ulikheter. Det tror jeg er sant. Bare slik kan vi demonstrere enhet i mangfold.

Tanker om kristen enhet

Kvelden da Jesus ble tatt til fange, satt han sammen med disiplene sine i “Øvresalen”. Da bad han en bønn.

Jesus hadde nettopp innstiftet nattverden, og holdt sin avskjedstale. Så ber han. Han ber for disiplene sine, og for alle kristne til alle tider: … Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh. 20:20-22)

Det er viktig for Jesus at alle kristne skal være ett. Vår modell for enheten er relasjonen mellom guddommene i treenigheten. De tre er ulike men likevel ett; Gud far som skaper, Gud sønn som forsoner, Gud ånd som livgiver. Alle tre var aktive i skapelsen. Alle tre var aktive i forsoningen. Alle tre var aktive i oppstandelsen. Dette er det vi kaller “unity in diversity” – enhet i mangfold. I treenigheten ser vi at forutsetning for enhet er ulikhet. Uten ulikhet, ville enhet vært synonymt med uniformisme.

Ved å modellere denne enheten sier Jesus at verden kan tro hvem han er. Det er mye som kunne vært skrevet om hva enhet er og hva det ikke er. Det skal jeg ikke gjøre her. Men derimot skal jeg peke på tre ulike typer praktisk enhet mellom kristne.

1. Enhet mellom konfesjoner: Når vi snakker om kristen enhet, tror jeg oftest vi tenker på at mennsker fra ulike kirker, tradisjoner og telogogiske ståsted kan stå sammen i enhet, med felles endemål og hensikt. Dette kan være krevende, da vi ulike kirker kan ha ulike teologiske syn, tradisjon og spiritualitet. Karismatikere, lavkirkelige og høykirkelige… pinsevenner, lutheranere, baptister, katolikker… de som liker skrevne bønner, frie bønner, salmer, Hillsong, Jan Honningdal eller Elias Blix… ulikhetene er mange. Dog, jeg tror ikke denne typen enhet representerer den største utfordringen i Norge i dag. De to neste punktene er nok mer krevende.

2. Enhet mellom generasjoner: I dag ser vi en tendenser til en oppsplitting av generasjonene. Dette gjør seg gjeldene særlig i større menigheter, hvor man har ulike Gudstjenester for ulike segmenter i menigheten. Tenåringene møtes på fredagskveld, unge voksne og studenter på lørdagskveld, de eldre på søndags formiddag, mens familiene møtes på søndag ettermiddag, hvor det også er tilrettelagt for barna som samles separat fra de voksne. (Ja, jeg vet dette er litt karikert, men litt sant er det…). Er det mer fremmed for unge voksne å gå på Gudstjeneste sammen med eldre mennesker, enn det er for pinsevenner å gå på Gudstjeneste i en luthersk forsamling? Jeg drømmer om at vi i større grad greier å integrere generasjonene sammen. Ikke at alt skal være felles, men derimot for å demonstrere større grad av enhet mellom generasjonene, hvor man heier hverandre frem og slik setter pris på ulikhetene i form, farge og uttrykk.

3. Enhet mellom etnisiteter: Hvert år etableres det mange nye migrantmenigheter i Norge. Bare i Oslo finnes det nesten 100 forskjellige internasjonale menigheter, og en undersøkelse fra DAWN viser at tusener av innvandrere er del av disse menighetene. Desverre opplever jeg liten interaksjon på tvers av kulturelle grenser. Når man avholder fellesmøter på et sted, og dette ledes av “de norske menighetene”, er det vanskelig å samle bredden og mangfoldet av de internasjonale menighetene. Og når internasjonale menigheter innbyr til fellesmøter, kan det være vanskelig å samle mange etniske nordmenn. Dette handler på ingen måte om rasisme eller fremmedfrykt, men kanskje om ulike kulturer og manglende relasjoner, samt litt lite bevissthet, både fra migrantmenighetene og de etnisk norske menighetene?

Jeg tror ikke vår største utfordring i kristennorge handler om bønnemøter med pinsevenner og lutheranere. Derimot tror jeg det handler om at vi ikke er flinke nok til å demonstrere sann enhet mellom generasjonene og nasjonalitetene. Det er vi kristne som er taperne på denne segregeringen. Og kanskje kunne òg en større grad av demonstert enhet vise verden mer av hvem Gud er?