I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016