Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Dagens misjonærer – ikke fremtidens

Det er ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

«I am an ambassador of Jesus Christ», sa hun til meg og smilte bredt, mens hun ønsket meg velkommen til kontoret sitt. Jeg hadde nettopp gått inn på en av Oslos ambassader.

Personen var nemlig ambassadør, både i bokstavelig forstand og i åndelig forstand. Hun kom fra et asiatisk land, og nå hadde hun flyttet til Norge for å være sitt lands offisielle representant.

Ambassadøren viste meg bilder fra landet hun hadde tjenestegjort i før hun kom til Norge. «Det er ulovlig å bytte religiøs tro i det landet», sa hun. «Men jeg startet en kirke i residensen min. Jeg døpte mange i svømmebassenget i hagen», sa hun.

I Norge hadde hun møtt Kong Harald på slottet, og hun fortalte meg hvordan hun forsøkte å forklare evangeliet til ham. Dagen i forveien for mitt besøk hadde hun holdt et foredrag. «Vet dere hvorfor Norge er et så godt land å bo i?», hadde hun spurt fra talerstolen. «Det er fordi dere har sendt så mange misjonærer til andre land. Gud har velsignet Norge.»

En av tilhørerne protesterte: «Vi har i stor grad forlatt den kristne tro, mens dere er kristne. Vi er rike. Dere er fattigere», hadde han sagt, og pekt på det han mente var en inkonsekvens i ambassadørens argumentasjon.

Med glimt i øyet fortalte hun meg hva hun hadde svart: «Bare vent og se om 70 år hva som skal skje med landet vårt.»

Dette var dagen jeg forstod at fremtiden var kommet.

I mange år har vi nemlig snakket om endringer i global misjon, og hvordan misjonærer nå reiser «fra alle til alle», hvor «alle» verdens land nå er både misjonssendeland og misjonsmottakere. Mitt møte med ambassadøren fortalte meg at endringen i verdensmisjonen tilhører ikke fremtiden. Den er her nå.

Bortsett fra sitt spesielle sekulære yrke, er denne kvinnen likevel et ganske typisk eksempel på hvordan mange av dagens misjonærer fra «det globale sør» opererer.

De livnærer seg gjerne med sekulære jobber, og har i mindre grad enn tradisjonelle misjonærer fra Vesten, økonomisk underhold fra en sendeorganisasjon. Selv om mange av disse misjonærene er utsendt fra en menighet eller en organisasjon, reiser også mange på eget initiativ og blir med i arbeid som allerede eksisterer i landet de kommer til.

For et vestlig hode kan det i noen tilfeller virke uorganisert og tilfeldig. Andre utsendinger, derimot, er utsendt på vegne av sin kirke, for å plante datterkirker i vestlige land. Slike kirker finnes i de fleste europeiske storbyer.

Disse misjonærene bærer ofte en betydelig større grad av kristen frimodighet enn hva som er tilfellet med en gjennomsnittlig norsk kirkegjenger. Og mitt inntrykk er at de ber betydelig mer enn hva kristne nordmenn ofte gjør. De skammer seg heller ikke over evangeliet, og de tror at det er en kraft til frelse for hver den som tror.

De er teologisk konservative, og mange skremmes litt over det de opplever som en teologisk utglidning i noen norske kirker. Noen har også vansker med å tilpasse seg vestlige kirkestrukturer og kirkekultur.

Jeg beskriver ikke fremtidens misjon, dette er dagens misjonssituasjon.

Hva skal vi gjøre, vi som kommer fra Vesten? Først og fremst håper jeg den nye bølgen misjonærer skal inspirere oss til å fortsatt sende ut flere misjonærer til de som aldri har hørt evangeliet. Det er nemlig ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

Den nye misjonshverdagen åpner for mange spørsmål: Hvordan kan vi legge til rette for at misjonærene fra «det globale sør» kan lykkes? Hvordan kan vi la oss inspirere? Hva kan vi lære? Hvordan kan vi jobbe sammen i partnerskap, på tvers av kulturer, konfesjoner og tradisjoner? Hvordan kan de dra nytte av vår mangeårige misjonserfaring?

Spørsmålene er mange. Dersom vi kan besvare disse spørsmålene på gode måter, da tror jeg sjansene er større for at vi alle lykkes.

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Jeg tror vi skal ta med oss tre ting til himmelen

– Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er, men nok til å forstå at det blir utrolig bra der!

Jeg har ikke tenkt meg til himmelen helt ennå. I det siste har jeg likevel fundert over hva jeg skal ta med meg til dit.

Ok, jeg vet dette er litt sært, men uansett, her får du høre hva jeg tenker.

Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er. Men den sier nok til å forstå at det blir utrolig bra der! Og så forteller Bibelen ting om himmelen som jeg lurer på om er bokstavelig eller om det bare er symbolsk? For eksempel at gatene skal være laget av gull? Og at løvene og lammene skal spise gress sammen?

Jeg tror vi mennesker skal ta med oss tre ting til himmelen (kanskje er det flere ting også, ting som jeg ikke har tenkt på):

1. Etnisk identitet: For det første skal jeg ta med meg min etniske identitet. Jeg er norsk. Og i himmelen skal jeg også være norsk, og jeg skal snakke norsk der. Pakistanerne skal være pakistanere i himmelen, og de skal snakke sitt språk. Serberne skal snakke serbisk. Svenskene svensk. Gasserne gassisk. Huden min kommer til å være lys og jeg tror håret mitt vil være blondt (tror jeg da). De fra Somalia vil ha svart hår, mørk hud og snakke sitt språk. Og her kommer det beste: Vi kommer til å forstå hverandre!
2. Lovsang: Lovsangen er det andre vi skal ta med oss til himmelen. Når vi lovsynger på jorden, blander den seg med tilbedelsen i himmelen. I Bibelen virker det som om at de synger lovsanger går 24/7 der oppe. Så med andre ord, lovsangen på jorden er nesten som en øvelse, og den skal vi ta med oss til himmelen og fortsette der.
3. Mennesker: Mennesker er det tredje vi skal ta med oss til himmelen. Dette er familie, venner, naboer og alle andre som tror på Jesus. Kanskje vil noen være i himmelen fordi du fortalte dem om Jesus?

Det er med andre ord (minst) tre ting vi skal ta med oss til himmelen. Din etniske identitet, lovsang og mennesker.

Men hva med misjon da? Er ikke misjon det viktigste? Nei, vi skal ikke ta med oss misjonsarbeidet vårt til himmelen. Hvorfor? Det er fordi misjon ikke er et mål. Det er vår tilbedelse av Jesus som er målet.

Misjon er middelet vi bruker for å oppnå dette, for gjennom misjon får flere mennesker fra ulike etniske folkeslag bli kjent med Jesus og deretter muligheten til å tilbe ham evig, på alle verdens språk, med alle tenkelige kulturelle uttrykk og instrumenter.

Dersom ett språk ikke er representert i himmelen, da vil det være et stort tomrom. Og derfor finnes misjon: For at Jesus skal bli evig tilbedt på alle verdens språk. Av så mange mennesker som mulig.

Hvor mange mennesker og folkeslag vil du være med å ta med deg til himmelen, slik at lovsangen skal bli mest mulig komplett?

Skrevet til itro.no

Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.