Kjære norske, kristne pensjonister

Dette er et brev til dere kristne pensjonister som enten har flyttet til Spania, eller som vurderer å flytte til Spania.

 

Kjære norske, kristne pensjonister,

Dere har jobbet et helt liv og avtjent deres samfunnsplikt og borgerplikt på fortreffelig vis. Mange av dere er slitne og er ferdig med både arbeidsliv, regnvær og kulde – og å bære ansvar for mer enn sine egne nærmeste. Mange av dere har vært søndagsskolelærere, ledet utallige møter på bedehuset og sittet i menighetsråd. Tiden for å yte er over. Nå skal dere nyte. Og det ønsker dere å gjøre under solen varme stråler på Spanias kyst. Dette unner jeg dere.

Et helt arbeidsliv er tilbakelagt. Tidsklemma er over og friheten ankommet. Og jeg vet at mange av dere spaniafarere føler dere slitne – ja endog utslitte. Det er kanskje ikke dere utslitte som jeg først og fremst skriver til. Jeg skriver til dere som fortsatt har litt energi på lur, til dere som egentlig har kapasitet til å gjøre mer enn å bare gå på fjellturer, polere bilen med spanske skilter og dra på gruppereiser både her og der.

Kjære alle flotte kristne nordmenn som bor i Spania eller som vurderer å flytte til Spania; dere får ha meg unnskyldt. Jeg mener på ingen måte å gi dere dårlig samvittighet eller kritisere valget dere har gjort. Likevel; la meg få si akkurat det jeg føler og tenker: Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjort noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske flere av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon.

Dere har livserfaring, kompetanse og evner som vi yngre ikke har. I Guds rike er det bruk for deres talenter, vurderinger og livserfaring! Ikke tenk at dere er oppbrukt og utbrukt. Det er nemlig ikke sant.

Derfor vil jeg foreslå følgende:

Istedenfor å flytte til Spania, vil du vurdere å flytte til Tyrkia? Eller Jordan? Eller Marokko? Eller et annet muslimsk land? Mange av Ungdom i Oppdrags kirkeplantingsteam i den muslimske verden opplever at mennesker kommer til tro på Jesus. Ja, enkelte steder er det mange muslimer som kommer til tro. Du trenger ikke være en superevangelist for å kunne være med i et kirkeplantingsteam i en by i Midtøsten eller Tyrkia. Du trenger å kunne litt engelsk, lære deg noen gloser arabisk, ikke være redd for å bli kjent med nye mennesker og på enkelt vis snakke om troen din med muslimer som er i ferd med å bli kjent med Jesus, gjerne over en kopp te på en fortausrestaurant. Alt dette kan du gjøre med lave skuldre.

Du har grått hår. Du har rynker på haken og kanskje grevinneheng. I mange land er dette ærefulle tegn på modenhet. Det gjør at du får respekt i muslimske kulturer. Og respekten gjør at du blir lyttet til. Hva om du kunne låne stemmen din til Jesus, og la evangeliet formidles relasjonelt og vennskapelig til muslimer som er interessert i å høre hva du har å si? Min erfaring er at de fleste muslimer ønsker å snakke med deg om din tro, i hvert fall så lenge du vil være en venn som og kan lytte til hva dine nye bekjentskaper har å fortelle.

Du kan fortsatt bo i varme strøk. Men istedenfor å gå i den lokale norske kirken hvor dere spiser vafler, så kan du bli del av et internasjonalt team som planter kirker i en by hvor det ikke finnes noe kirkebygg. Istedenfor for å synge fra Norsk salmebok, Sangboken eller fra norske tekster på som vises på kirkeveggen, kan du synge sanger du aldri har hørt før – på tyrkisk eller arabisk – med mennesker som kanskje hørte evangeliet for første gang for to måneder siden. Og de hørte evangeliet fordi de ble kjent med en norsk pensjonist som hadde flyttet inn i nabolaget, en som hadde tid til å drikke te og kunne vise dem hvem Jesus er.

Jo, jeg vet Gud kan bruke dere i Spania. Og jeg vet mange av dere utgjøre en forskjell der dere er. Brevet mitt handler ikke om dette. Dette er bare et enkelt spørsmål om du vil be til Gud og spørre om du heller får lov å flytte til et muslimsk land og bli en del av et kirkeplantingsteam på steder hvor det knapt nok finnes kristne? Det er nemlig slik at høsten er moden og arbeiderne få.

Hver dag leser jeg Lukas 10,2 og ber Herren om at han skal kalle flere arbeidere til sin høst. Det siste året har jeg særlig bedt om at Herren skal kalle norske pensjonister til å reise til Tyrkia. Og Jordan. Og Marokko – for å være med å plante menigheter. Og hvis du opplever Gud sier ja, ta kontakt med meg, så skal jeg hjelpe deg med å finne et passende team i en passende solrik by som og har sandstrand og turmuligheter. Jeg kan og hjelpe deg med å finne et kurs du kan ta som vil lære deg det du trenger for å kunne trives og oppleve at du gjør en god jobb.

Håper å høre fra deg.

Hilsen Andreas

Når misjonær-spagaten blir stor

Man kan gå i spagat hvis gapet blir for stort. Og dersom avstanden mellom visjon og virkelighet kan spagaten bli for bred. Det er smertefullt.

Jeg tror mange vordende misjonærer har romantiske forestillinger om hvordan misjonstjenesten skal bli. Det viser seg dessverre at drømmene sjeldent stemmer med realiteten. Da oppstår et gap mellom visjon og virkelighet.

Hvordan kan vi tette dette gapet? La meg fortelle litt om hva vi i Ungdom i Oppdrag har lært.

Selvbilde. Hva tenker misjonæren om seg selv i møte med Gud? Har vi utvalgt oss selv, eller er det Gud som har utvalgt oss? Er Gud gartneren i hagen, mens vi er planten? Da flyttes dypest sett ansvaret for arbeidet fra oss selv til Gud. Slik kan vi senke skuldrene og slippe å stresse etter å oppnå resultater, manipulere mennesker rundt oss eller slite oss ut. Vi skal gjøre det vi kan, og så må Gud gjøre resten.

Urealistiske forventninger er ødeleggende og kan ende i en frontkollisjon. Alternativt kan man stikke hodet i sanden og late som om virkeligheten ikke eksisterer. Det er sjeldent en god ide. Vi må ikke fristes til å overvurdere hva man utrette i løpet av et par år som misjonær – samtidig som vi heller ikke bør undervurdere hva som kan skje i løpet av ti år.

Gudsbilde. Gud bruker metaforen «far» for å beskrive sin relasjon til oss. Dersom mine barn kun er opptatt av hva de kan gjøre for meg, blir relasjonen til barna mine usunne.

Jeg tror misjonærer lett kan bli for opptatte av alt de skal gjøre for Gud. Det er jo tross alt derfor de har blitt misjonærer; de skal utføre et oppdrag. Men hva om dette er sekundært for Gud? Hvordan kan tanken om at Gud er mer interessert i meg enn jobben min prege gudsbildet mitt?

Misjonærbilde. Alt går ikke alltid som planlagt. Undersøkelser viser at flesteparten av misjonærene som reiser hjem tidligere enn planlagt, gjør dette på grunn av konflikter eller vanskelige arbeidsforhold. Slike konflikter være ødeleggende fordi man ikke forventet det og de kan være vanskelig å håndtere i et lite misjonærteam. Jeg tror vi trenger å være ærlige; misjonærer er ikke bedre mennesker enn andre mennesker. De er minst like sta, egoistiske og krevende å være sammen med som naboen på andre siden av gaten.

Jeg tror og det er viktig at misjonærer har en sunn forståelse av sin egen rolle. Det kan gå galt dersom man tenker at misjonæren er «læreren» som skal fortelle «de innfødte» hvordan alt bør være. Hva om misjonæren heller tenker om seg selv som eleven som skal lære? Slik kan byrden bli lettere å bære og sjansen for maktmisbruk betydelig mindre.

Ærlighet. Ærlighet beste medisin når man kjenner spagaten presser på. Slik kan vi snakke om det og kanskje ta en pause for å la Gud realitetsorientere både visjon, gudsbilde og selvbilde.

Hvis man ikke får hjelp til å tette gapet mellom visjon og virkelighet, blir noen over tid utbrent. Andre blir kynisk. Eller mister troen på misjon.

Jeg håper vi kan organisere misjonsarbeidet vårt slik at det er mulig å brenne – uten å brenne ut.

Må jeg lære språket?

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.

Hvorfor vi ikke sluttet

Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.

Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.

Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.

Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:

Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.

Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.

Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.

Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.

Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.

Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.

Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.

I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016

Rytmer som bærer

På min DTS for 20 år siden lærte jeg noe viktig. Rytme.

Skaperverket går i rytme. Dag og natt. Vinter og vår. Sommer og høst. Eller som hjerterytmen i menneskekroppen. Gud skapte jorden i en «syvtaktsrytme»; seks på og én av – rytmen som vi mennesker er ment å leve etter, seks dager arbeid og én dag hvile.

Skapelsesberetningen er historien om Gud som tar kontroll over kaoskreftene og temmer mørket som lå over dypet. Han gjør det med å skape tiden – eller dag og natt. Og så trer han på forunderlig vis selv inn i tiden – eller rytmen han selv har skapt. Uten rytme i livet gir vi rom for kaoskreftene som ligger latent under overflaten i våre liv.

Jeg kjenner at disse kreftene roper – av og til stille, av og til med høy røst. Det skjer som regel når jeg har gått ut av rytmen, enten ved at jeg ikke har hvilt meg nok, ikke har brukt nok tid til refleksjon, stillhet og bønn, eller bibellesning. Eller at jeg over tid har gjort for mye av et arbeid jeg ikke trives med eller ikke mestrer. Da er løsningen å finne tilbake til rytmen.

I en travel hverdag med familie og barn, reising og arbeid som leder for Ungdom i Oppdrag, har jeg oppdaget at rytme er det som gjør at jeg har det godt med meg selv, med min familie og med Gud. I dette ligger erkjennelsen av at «ånden er villig, men kjødet er svakt»: Fordi jeg selv er et fallent menneske, trenger jeg rytmer som et rammeverk i livet mitt. Derfor forsøker jeg å be til faste tider, lese i Bibelen til faste tider og hvile og arbeide til faste tider. Slik blir jeg båret av rytme. Og når jeg faller ut av rytmen, er det bare én ting å gjøre; nemlig å slippe det jeg har i hendene, lukke øynene og vente på at rytmen skal overta for kaoskreftene. Av og til tar det kort tid, av og til tar det lang tid. Slik lar jeg nærværet av Den hellige ånd leve i meg i kraft av Guds ord og bønn.

Munkfellesskapene lever i rytme. Forenklet sagt består munklivet av én tredjedel hvile, én tredjedel arbeid og én tredjedel bønn og fordypning. I noen gamle, kristne tradisjoner bruker man sin egen pust for å etterfølge oppfordringen til Paulus om å be uavbrutt (1 Tess 5,17). Slik lever man i rytme med sin egen pust: «Herre Kristus!» – på inn-pust, «vær nådig!» – på ut-pust.

I vår karismatiske og lavkirkelige kristenkultur kan slike rytmer virke ukjente, ja nærmest loviske vil noen hevde, hvor det er lett å tenke at dette ikke er kristen frihet. Jeg tenker motsatt. Å være fri er å la seg binde til ham som frigjør.

Først publisert som lederartikkel i Mot Målet, #1 2016

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

To artikler om misjon

Jeg skriver fast for Vårt Lands nettside tro24.no Her er en artikkel som nylig ble skrevet om muslimer og synd. Jeg også begynt å skrive for itro.no som er en nettside i regi av Misjonssambandet, beregnet på tenåringer. Der har jeg akkurat lagt ut en artikkel som handler om hvorfor Daniel ikke ble spist av løvene.

Begge artiklene er basert på ting jeg har skrevet før, men av og til er det vel greit med gjenbruk…?

Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015