Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Begynnelsen på slutten?

Jesus sier at vår tidsalder vil ta slutt når Evangeliet om Guds rike har blitt forkynt over hele verden, som et vitnesbyrd for alle etniske folkegrupper (Matt 24,14). Slik lager Jesus en direkte sammenheng mellom tiden for sin egen gjenkomst og oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mon tro om det nettopp var dette Apostelen Peter hadde i tankene da han snakket om å fremskynde Jesu gjenkomst? (2.Pet 3,12)

I sine åpenbaringer fra Patmos, gir Evangelisten Johannes oss et bilde av den kommende verden; en menneskemengde som er så stor at den ikke kan telles. Han beskriver denne skaren som representanter fra alle nasjoner og stammer, folk og tungemål (Joh. Åp. 7,9). Med andre ord må imperativet i misjonsbefalingen oppfyllelses før «Det nye jerusalem» etableres: Gjør alle folkeslag til disipler! (Matt. 28,19)

Kristne har i tidligere tider snakket om verdensevangelisering. Tema for den verdensvide misjonskonferansen i Edinburgh (1910) hadde dette som tema, basert på Nobels fredsprisvinner John Motts bok «The Evangelization of the World in This Generation» som utkom i 1900. Denne konferansen har gitt gjenklang frem til vår tid, selv om visjonen om verdensevangelisering fikk kraftige skudd for baugen på grunn av verdenskrigene.

På Lausannekonferansen i 1974 ble det etablert praksis å snakke om misjon til etniske folkeslag, og utover 80-tallet begynte man igjen å snakke om muligheten for at alle folkeslag kunne nås med evangeliet. Det ble utarbeidet ulike globale planer for hvordan dette kunne skje frem mot årtusenskiftet, men hos de fleste var nok iveren større enn realismen. Likevel skapte denne bevegelsen håp om at det er mulig å etablere vitale, stedegne kirker i alle verdens folkeslag.

På slutten av 90-tallet uttalte Wycliffe at dersom dagens tempo i bibeloversettelsesarbeid skulle fortsette, ville alle språk i verden først ha en ferdig oversatt Bibel i år 2150. Dette ble en vekker for mange. Med Wycliffe i førersetet ble det derfor i 1999 etablert en global målsetting om at alle verdens språk der det er behov, skulle ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid i løpet av år 2025. Dette ble kjent som Visjon2025.

Hvor langt har man nå kommet med Visjon2025? I oktober kunne Wycliffe fortelle at hele Bibelen nå er oversatt til 531 språk, Det nye testamentet er oversatt til 1329 språk, mens ytterligere 1023 språk har ferdig oversatt bibeldeler. Wycliffe rapporterer videre om at det er etablert oversettelsesprosjekter på ytterligere 2195 språk. Dette betyr at det «bare» finnes 1860 språk uten oversettelsesarbeid.

Vil man kunne nå målet som er skissert i Visjon2025? I 2006 lå man an til å kunne etablere oversettelsesprosjekt på alle verdens språk innen år 2038. Siden da har tempoet eskalert ytterligere, og de siste statistikkene viser nå at målet fra 1999 er innen rekkevidde: Alle verdens språk der det er behov vil kunne ha en påbegynt oversettelse av Bibelen innen 2025. Med dagens verktøy for bibeloversettelse vil vi dermed kunne se hele Bibelen oversatt til alle verdens språk i løpet av vår generasjon.

For første gang i menneskehetens historie kan vi nå skimte en horisont hvor evangeliet om Guds rike kan bli forkynt over hele verden – på alle verdens språk – i alle etniske folkegrupper. Slik blir evangelistens Johannes’ visjon ikke bare en utopisk drøm; den er innenfor rekkevidde.

Kristenlivets fineste frukter

Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.

 

Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.

John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.

Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.  

Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.

En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.

Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.

Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?

Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.

Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp.  Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.

 

Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer. 

Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon.  Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»

Helhetlig kallsforkynnelse

Forkynnelse av det personlige kallet til misjon har stått sentralt i norsk misjonstradisjon. Slik har enkeltmennesker erfart en tiltale fra Gud som kaller til å flytte til fjerne himmelstrøk for å formidle evangeliet til mennesker som ellers aldri vil ha hatt muligheten til å høre om Jesus.

Denne kallstradisjonen har også vært viktig i forhold til andre yrker. Både prester, leger, lærere, og sykepleiere har for mange kristne tradisjonelt vært typiske «kallsyrker». Jeg tror mye av den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har hatt noen slagsider.

Som utgangspunkt for kallet, tror jeg vi trenger å erkjenne at kristne mennesker tjener mange kall. Bibelen tegner nemlig et helhetlig bilde av vårt ansvar som kristne mennesker. Å kjenne Gud er kanskje vårt fremste kall, og at gjennom dette, skal livene våre ære Skaperen. Når vi snakker om kall, kommer vi ikke utenom kallet vi finner i kulturmandatet i 1. Mos 1,28. Her gir Gud oss et ansvar til både familien, samt å forvalte jordens ressurser. I tillegg er vi kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes bare til å gjelde yrkesvalg, men trenger å innebefatte hele livet og vår neste.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater til å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være marionetter eller brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne har vært å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier. Jeg har selv formidlet en slik kallstenkning. Selvsagt er det noe rett ved en slik tanke. Men samtidig bærer denne måten å tenke kall på, mange svakheter med seg.

Hva om vi heller kunne tenke om kallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Når vi erkjenner at Gud allerede er aktivt til stede i alle verdens nasjoner, at han allerede har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter, kan vi tenke oss kallet som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!».

Vi trenger å forstå misjon som Guds misjon. Når vi tenker om misjon på denne måten, blir kirkens oppgave å bli med på det Gud allerede gjør. Slik er ikke misjon først og fremst et offer, men et privilegium, hvor vi får lov til å være samarbeidspartnere med vår himmelske far, og arvinger i hans familiebedrift. Målet med denne familiebedriften er at alle mennesker skal få muligheten til å høre om Jesu forsoningsverk og tilbe ham. Gud er allerede aktivt involvert i denne tjenesten, og nå kaller han oss til å bli med.

Samtidig er det slik at skal misjonsbefalingen oppfylles, fordrer dette at mennesker krysser grenser – og da primært kulturelle og etniske grenser – for at evangeliet skal inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer. Dette er selvsagt et offer. Men samtidig er privilegiet så mye større. Jeg tror vi skal forkynne det personlige kall. Erfaringen viser at når vi som misjonærer møter problemer og utfordringer, er det ofte den personlige bevisstheten om at Gud har kalt oss, det som kan bære oss igjennom. Dersom vi anser misjonstjenesten som et yrke på linje med andre, vil vi ha en annen tilnærming til misjonstjenesten, en tilnærming som kanskje ikke hjelper oss gjennom når stormen raser.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Guds selv, og innholdet i kallet gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til misjonstjenesten.

På trykk i papirutgaven av gårsdagens Dagen

Om «alle» og «alt» i misjonsbefalingen

I Det nye testamentet finner vi fem misjonsbefalinger. De to mest siterte er Matteus 28,18-20 og Markus 16,15. De uttrykker begge en kvantitativ målsetting, men har forskjellige metoder og fokus.

Misjonsbefalingen i Matteus har disippelgjøring som imperativ, mens objektet er folkeslagene. Den kvantitative målsettingen er å gjøre alle folkeslag til disipler. Metoden er dåp og kristen undervisning. Misjonsbefalingen i Markus har fokus på evangelieformidling. Objektet for budskapet er alt som Gud har skapt, og målet er den frelsende troen på Jesus. Metoden er forkynnelse. Ved å sammenstille disse to misjonsbefalingene ser vi hvordan de komplementerer hverandre. Det handler om disippelskap og evangelisering – av alle folkeslag og alt Gud har skapt. Alle folkeslag skal disippelgjøres, og hvert enkelt menneske skal evangeliseres. Dette er misjonsbefalingens «alle» og «alt».

Hvordan kan et folkeslag disippelgjøres? Metoden er dåp og kristen undervisning. Det greske ordet for dåp – baptizō finner vi for eksempel brukt i gamle greske matoppskrifter hvor du kan «sprinkle» olje over en salat. Men det er også brukt om å sylte agurker. Man kan gjennombløte en agurk i eddik, salt og andre ingredienser, og dette fører til at agurkens form, smak og størrelse endres til en sylteagurk. Når en nasjon blir «badet» i prinsipper fra Guds ord, vil den på sikt endres. Dette gjøres ved at vi lærer mennesker å leve etter alt det Jesus har befalt oss gjøre. Dette gjelder ikke bare spørsmålet om frelse, men det omhandler alle livets områder, alt fra familie, forretningsliv, utdanning, politikk, kunst og underholdning, samt kirkene våre.

Misjonsbefalingen i Markus forteller at alle enkeltmennesker på jorden må høre evangeliet. For at oppdraget skal ferdiggjøres, må denne misjonsbefalingen utføres i løpet av en generasjon. Siden antall mennesker på jorden øker, utvider størrelsen på denne misjonsbefalingen seg, etter hvert som om antall mennesker stiger. Dette formidler at evangeliet har hast. Misjonsbefalingen i Matteus preges mer av strategi enn av hast. For at alle folkeslag skal disippelgjøres, fordrer dette en tilnærming som fokuserer på flere generasjoner, i motsetning til Markus, som har én generasjon for øyet. Evangelisering har evangeliet om korset som fokus. Disippelgjøring av nasjoner har evangeliet om Guds rike som fokus.

I 2017 vil vi feire 500 års jubileet for reformasjonen. Jeg vet ikke hva Luther tenkte da han spikret sine teser opp på kirkedøren i Wittenberg, men jeg tviler på at han forstod implikasjonene av sine handlinger. I etterkant av reformasjonen gikk ikke landene i Nord-Europa bare gjennom en religiøs reformasjon, men dette ble grunnlaget som etter hvert forvandlet hele samfunnet. Basisen for denne transformasjonen var at Bibelen ble tilgjengelig for folk flest. Uten Gutenbergs oppfinnelse av trykkekunsten, ville nok ikke reformasjonen fått fotfeste. Gutenbergs oppfinnelse gjorde at Bibelen ble distribuert til folket. 200 år senere distribuerte for eksempel Hans Nielsen Hauge 250.000 bøker til en befolkning i Norge på 800.000 innbyggere. På bakgrunn av reformasjonen og Hauge-vekkelsen, ble Norge sakte men sikkert endret. Ut av dette kom den industrielle revolusjon, sykehus og skoler ble bygget. Gjennom disse prosessene ble de nordeuropeiske land «gjennombløtt» av bibelske verdier.

Misjonsbefalingene i Matteus og Markus komplementerer hverandre. Evangelisering av enkeltmennesker må gå hånd i hånd med disippelskap av nasjoner. Ved å løfte frem begge perspektiver får vi en helhetlig tilnærming til misjonens imperativ. Dette er misjonsbefalingens «alt» og «alle».

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 12. juni 2013

Ingeborg Eikeland er ikke siste generasjon misjonærer

En av mine store helter er Ingeborg Eikeland. I julen fikk jeg bli kjent med henne gjennom et program på NRK, der vi fikk innsyn i hennes motivasjon for misjon, kall og imponerende arbeid i Kongo. Eikeland er en kvinne det står enormt stor respekt av. I en alder av 82 år, reiste hun i januar tilbake til landet hvor hun har arbeidet siden 1956, etter at hun ble evakuert til Norge i høst, på grunn av urolighetene i Kongo. Dokumentaren på NRK tegner et svært sympatisk bilde av denne kvinnen som har brukt hele sitt voksne liv til å tjene misjonens Herre og menneskene i Kongo. Hun har etterlatt seg dype spor i mange mennesker, både i denne tiden og i evigheten, og står som en bauta i vår samtidtids misjonshistorie. Hun er en kvinne unge mennesker bør lære av og følge etter.

I programmet som ble vist på NRK, spør reporteren om Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer, som på denne måten vier hele sitt liv i misjonen, og blir boende ute på ett sted. Litt forsiktig svarer hun bekreftende på spørsmålet. Hun tror det.

Eikeland representerer en generasjon som har vist vei. Hennes generasjon jobbet gjerne på ett sted gjennom flere tiår. Og Eikeland har rett i at denne modellen ikke er like vanlig som tidligere. Men samtidig ser jeg en ny generasjon misjonærer som nå engasjerer seg i langtidstjeneste i misjon. Selv om antall norske misjonærer har gått dramatisk ned de siste 15 årene, tror jeg ikke misjonsengasjementet blant kristne i Norge går nevneverdig ned. Det ser bare annerledes ut. En av forskjellene er at man ikke i så stor grad som før, bruker flere tiår på ett sted. Dette har nok Ingeborg Eikeland rett i. Men dersom noen tror at hun representerer siste generasjon norske misjonærer, tar de feil.

Kanskje vil ikke misjonen i fremtiden bare bygge på samme modell som Ingeborg Eikeland har jobbet ut fra. Men forskjellen ligger ikke på om engasjementet er livslangt eller ei. Hovedforskjellen ligger på hvordan vi utfører arbeidet.

Før var misjon fra vesten til resten. I dag er misjon fra alle til alle. Slik er Norge også blitt en misjonsmark. Før var misjonærene ofte «læreren» og «lederen» som kom for å undervise og lede. Misjon består i dag i større grad av en relasjonell prosess. Slik er misjonæren en likeverdig partner og tilrettelegger. Teknologi og digitale verktøy gjør at man i dag kan bo et sted i verden, og øve innflytelse et annet sted i verden. Selv om dette på ingen måter kan erstatte den tradisjonelle misjonæren, gir ny teknologi, digital kommunikasjon og billige flyreiser muligheter som ikke eksisterte for bare få år siden. Mens misjon tidligere var reservert for misjonæren, med en tilnærmet embetstenkning i bunn, er det i dag en større forståelse av at misjon er noe alle er kalt til å leve ut, der vi er. Før handlet misjon om unådde folkeslag i andre verdensdeler. På grunn av migrasjon, har vi i dag unådde folkeslag som naboer. Dette gjør at vi ikke trenger å reise til andre land for å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner evangeliet.

Jeg tror ikke Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer som vier hele sitt liv i misjonens tjeneste. Jeg tror vi fortsatt vil se bølger av unge mennesker fra Norge som vil leve hele sine liv i misjonens tjeneste. Det ser bare annerledes ut enn før. Men endringene i misjon må ikke føre til at vi bruker dette som unnskyldning for at vi ikke trenger å sende ut nye misjonærer. Misjonsbefalingen inneholder nemlig et imperativ; gjør disipler av alle folkeslag! Og dette skal skje mens vi «går ut».

Publisert i Dagen, 30. januar 2013

Smakebit #3: Var tårnet i Babel vanntett?

Siden jeg bruker et par timer hver dag her på Hawaii til å skrive på en ny bok om bibelsk fundament for misjon, så har jeg ikke prioritert å skrive nye blogginnlegg. Jeg har tidligere lagt ut et par smakebiter fra boken som kommer, og tenkte kanskje det var på tide med en ny smakebit i dag. Dette handler om Babels tårn, og kanskje får du noen aha-opplevelser av å lese dette… Også denne smakebiten er tatt ut fra en kontekst, og heller ikke vasket og redigert. Ta det for det det er!

Andreas:-)

 

Da Noah går ut av båten taler Gud til ham (1. Mos 11:1-17). I sin tale oppretter Gud en ny pakt med menneskene, hvor regnbuen er pakttegnet mellom ham selv og menneskene. I pakten lover Gud at han aldri mer skal sende en storflom som denne. Dette er den første av flere pakter som Gud skal opprette med menneskene. Felles for dem alle er at det er Gud som initierer disse paktene, og at det er han som oppretter dem på vegne av seg selv. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Som en del av denne pakten får Noah nøyaktig samme oppdrag som Adam og Eva fikk mange år tidligere. Vi ser at Guds tanke og hensikt med menneskene ikke endret seg med storflommen. Også nå vil han at menneskene skal være fruktbare og spre seg over hele jorden (1. Mos 11:1,7). Gud hadde ikke gitt opp sitt prosjekt med menneskene som var skapt i hans bilde. Han ville at menneskene i sitt mangfoldige fellesskap skulle fortelle noe om hvem han er, og slik speile noe av hans karakter. For å gjøre dette så komplett som mulig, var det nødvendig at menneskene spredte seg utover hele jorden, ble forskjellige, og utviklet seg i ulike etniske grupper.

Forstod Noah og hans etterkommere denne befalingen? Ja, det virker senere som at menneskene forstod hva Gud mente, men at de med hensikt bare adlydde halvparten av Guds befaling. Den ene delen, som handlet om å bli mange, ble etterlevd. Derimot ble den andre delen, den som handlet om å spre seg utover på jorden og bli mangfoldig, bevisst ikke fulgt. 1. Mos 11:1-2 forteller oss at alle snakket samme språk og bodde på samme sted. At de kjente Guds befaling om å spre seg, kommer tydelig frem i deres motivasjon for å bygge Babels tårn: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» (1. Mos 11:4)

Det er flere elementer i denne erklæringen fra menneskene i Babel. For det første ville de bygge en by og et tårn som når opp til himmelen. Dette ville de gjøre for å skaffe seg selv et navn. Igjen ser vi at menneskene begikk «ursynden»; de ville skaffe seg selv et navn og dermed ta plassen til Skaperen ved selv å være sentrum av tilværelsen, og dermed tilrane seg denne posisjonen fra Gud selv.  Nettopp fordi de kjente Guds hensikt som sa at de skulle spre seg utover, så bygde de heller en by med et tårnet for å skaffe seg selv et navn og … ikke blir spredt ut over hele jorden. Vi ser at de kjente Guds hensikt, men at de med overlegg bestemte seg for at de ikke ville spres utover hele jorden.

Hvorfor de ikke ville spre seg utover, og at de derfor bevisst gikk imot Guds bud på denne måten, vet vi ikke. Vi kjenner ikke innbyggerne i Babels hensikter, utover det som bibelteksten selv forteller. Men kanskje er det mulig å tenke seg at menneskene den gang ikke var så ulike mennesker i dag? I dag ville de fleste føle det tryggere å være sammen med mennesker som er like seg selv. Kanskje tenkte de at dersom de begynte å flytte rundt, så ville kulturer og språk utvikle seg? Og dermed ville fremmedgjøring og usikkerhet spre seg, istedenfor at de alle var sammen som en enhetlig gruppe?

Samtidig måtte de være klare over at menneskenes ondskap og ulydighet for ikke mange generasjoner siden førte til vannflommen, som utryddet nesten alt liv. Når de nå bestemmer seg for å bygge tårnet laget de først teglstein. Vi vet ikke helt hva disse steinene bestod av, men sannsynligvis en spesiell leire fra jorden, og de ble godt brent i varme ovner over lang tid. Som sement ser vi at de brukte jordbek (1. Mos 11:3). Jordbek er omtrentlig det samme som tjære. Alle som liker båtliv og bor ved Skjærgården, vet at tjære brukes på trebåter for å gjøre båtene vanntette.

Den jødiske historikeren Josefus var født cirka i år 37. Han skrev flere verk, hvorav ett handler om jødenes historie, fra skapelsen frem til Josef. Denne historien følger stort sett Bibelens narrativ, men Josefus inkluderer noen detaljer, basert på samtidige tradisjoner, som Bibelen ikke nevner. En interessant detalj som Bibelen ikke forteller, handler nettopp om tårnet i Babel. Josefus hevder at årsaken til at menneskene bygde tårnet med jordbek, var at tårnet skulle være vanntett. Siden menneskene ikke ville spre seg utover jorden, var de redde for at Gud skulle rammen jorden med en ny vannflom.

Med andre ord, kan vi forstå historien slik at menneskene i Babel ville bygge et vanntett tårn, slik at når vannflommen kom på grunn av deres ulydighet og uvilje mot å spre seg, så kunne de gjemme seg i tårnet? På denne måten ville de overvinne Gud, og skapelsen ville med andre ord ta Skaperens plass.

Hvordan reagerer Gud på dette? Ofte har vi tenkt at Gud straffer menneskene da han steg ned i Babel og forvirret deres språk slik at de ikke kunne jobbe sammen og fullføre sine planer om å bygge tårnet. Men kanskje vi heller skulle tenke annerledes om Guds inngripen i Babel? Istedenfor å forstå dette som hans straff, kan vi heller tolke dette som et uttrykk for hans godhet? Han ønsket ikke at menneskene skulle gjøre opprør. Han ønsket ikke at de skulle leve i fiendskap med Skaperen. Derimot ønsket han mangfold, utvikling og kreativitet, gjennom at menneskene fylte jorden, forvaltet den og etter hvert ble delt inn i ulike etniske grupper.

Da han steg ned, ser vi at han forvirret deres språk, slik at de ikke forstod hverandre. Deretter spredde han dem ut over hele jorden. (1. mos 11:8). Gud hjelper med andre ord menneskene til å oppfylle sin hensikt for dem, og forhindrer samtidig menneskene til å ta plassen til Skaperen. Alt dette gjorde Gud i sin godhet.

Menneskene hadde en todelt motivasjon for å bygge Babel og tårnet. For det første ville de skape seg et navn, og for det andre ville de ikke spre seg utover. Likevel er det ironisk nok i Babel de første språkene ble utviklet, og nettopp fra denne byen ble menneskene spredd utover hele jorden. I følge jødisk tradisjon ble 70 folkeslag, og dermed 70 språk, skapt denne dagen. Fra å være ett folkeslag, ble de delt inn i 70 ulike etniske grupper.