Nok en smakebit fra boken jeg skriver

For to dager siden la jeg ut noen linjer fra boken jeg nå skriver på. I følge disposisjonen vil boken få ti kapitler, og jeg er nå straks ferdig med råutkast til de seks første kapitlene.

I ett av kapitlene skal jeg blant annet forsøke å systematisk gå gjennom de fem misjonsbefalingene i Det nye testamentet. En av disse er i Lukas 24:47. Her er deler av førsteutkastet til tekst om denne bibelteksten. Igjen, teksten er ikke redigert eller korrekturlest, og er klippet rett ut fra en sammenheng i dette førsteutkastet. Derfor er det ikke sikkert alt henger helt på greip… Du får ta teksten for det den er, og ikke noe mer:-)

Andreas

 

 

Å være vitner om Jesu oppstandelse – Lukas 24:47

Lukas gir oss to misjonsbefalinger. En finner vi i hans evangeliefortelling, mens den andre finner vi i Apostlenes gjerninger. I hans evangelium er misjonsbefalingen helt på slutten av boken, mens i Apostlenes gjerninger er dette åpningen av fortellingen. Slik blir misjonsbefalingen den naturlige bro mellom de to bøkene han skrev til sin venn Teofilos.

Også i denne misjonsbefalingen er Jesu oppstandelse selve fundamentet. Sammen med faktum at alt er skapt til ham og ved ham, gjør at han er herre over livet og døden. Dette gir ham myndighet til å gi sine disipler befaling om at de skal formidle evangeliet til alle jordens folkeslag.

Interessant er det at også Lukas, slik som Matteus og Markus, påpeker at disiplene har vanskelig for å tro på Jesus. Selv etter at han avkrefter at han er et spøkelse, har de vanskelig for å tro. Han ber deretter om mat, ikke fordi Jesus trengte dette fordi han var sulten, men han ville kanskje spise, slik at disiplene faktisk kunne se at han ikke var et spøkelse, men fullt legemlig oppstått fra de døde. (Lukas 24: 36-43)

Deretter begynner Jesus å undervise disiplene fra Det gamle testamentet, og repetere ting han hadde sagt i løpet av de tre årene de vandret sammen i Israel. Han referer til det sentrale fra Det gamle testamentet, og peker på to ting. For det første skal Messias lide og oppstå fra de døde. For det andre skal disiplene forkynne omvendelse og tilgivelse i Jesu navn til alle jordens folkeslag, og de får beskjed om at oppdraget skal påbegynnes i Jerusalem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem (Luk. 24:46-47). Jesus bekrefter med andre ord at evangeliet er en integrert del av Det gamle testamentet, og at Guds hjerte for alle folkeslag også formidles der. Igjen er det fokus på folkeslagene, ikke på enkeltmenneskene, noe som bekrefter mønsteret fra Det gamle testamentet om at Jesus ser jorden på to nivåer, både enkeltpersoner og folkeslagene.

Ved å si at disiplene skal være vitner, forstår de at dette er noe som gjelder dem: … og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk. 24:48-49)

I noen sammenhenger hører jeg en type misjonsforkynnelse som skaper et kunstig skille mellom å være og å gjøre. Kanskje i frykt for å legge byrder på sine tilhørere, og i redsel for å skape en gjerningsbasert kristentro, snakker man om viktigheten av å være tilstede. Å være kan på denne måten bli satt i opposisjon mot det å gjøre. Ved å være, skal mennesker få oppleve Guds Ånd og Guds nærvær gjennom den blotte tilstedeværelse av kristne mennesker og deres gode gjerninger på skoler, arbeidsplassen og nabolaget.

Dessverre er det ikke denne formen for misjon Lukas snakker om. Jesus sier ikke man skal ­være tilstede, men han sier at man skal være et vitne. Begrepet som brukes om vitne, er på gresk martys, og dette er det samme begrepet som brukes om et vitne i en rettsak. Et vitne i en rettsak må faktisk bruke ord. Hvis ikke, vil hans vitneutsagn ha liten eller ingen troverdighet. Vitnet kan ikke komme til rettsaken, og tro at hans blotte nærvær vil tale til fordel for saken han skal vitne for. Selvsagt kan gode gjerninger, integritet og kjærlighet være med å peke på Jesus, men til syvende og sist er det ordene om Jesu lidelse, død, oppstandelse, omvendelse og tilgivelse av synd, som skaper tro i menneskenes liv. Paulus sier at troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. (Rom. 10:17) Troen kommer ikke først og fremst av å være tilstede, men den kommer av at noen velger å være vitner, og forutsetningen for å være vitner, er å bruke ord.

Mange siterer Frans av Assisi’ berømte ord: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Dessverre kan dette utsagnet bli misbrukt, og disse ordene blir tatt til inntekt for å ikke bruke ord i vår forkynnelse. Man tror at kirkens nærvær og gode gjerninger er nok til at mennesker skal få se hvem Gud er. Dette er i beste fall en misforståelse av en av kirkehistoriens største helter.

Frans av Assisi var svært rik, og hadde arvet sin fars forretning. Som ung mann måtte han i militæret, hvor derpå ble tatt til krigsfange, ble syk og fengslet. Etter en stund ble han satt fri, og i sin rekonvalesensperiode fikk han et møte med Gud, hvor Frans hørte Herren tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette førte til at Frans solgte alt han eide og gav dette til de fattige. Han gikk rundt og gjorde godt, samtidig som han forkynte evangeliet. Frans’ utsagn om å benytte ord til å forkynne, dersom det er nødvendig, skal ikke brukes som en unnskyldning til «åndelig latskap» eller til å illegitimere tydelig, kristen forkynnelse. Dette utsagnet må derimot forstås som et kall til å leve i Frans’ sine fotspor. Bare slik kan dette utsagnet forstås rett, ikke som en unnskyldning til å ikke formidle evangeliet til våre venner, kollegaer og naboer.

Lukas skriver om den første martyren, Stefanus. Han var en av de syv diakonene, og ble den første personen som ble drept for sin tros skyld. Mennesker som dør for sin tros skyld kalles martyrer, nettopp det samme ordet som brukes på gresk om å være et vitne. Lukas bruker hele Apgj 7 til å referere talen Stefanus holdt i minuttene før han ble mat for steinene jødene kastet mot ham, og som gjorde at han til slutt mistet livet. Stefanus var et vitne, og han brukte ord for å formidle hvem Jesus var. Men i tillegg hadde han også gjort seg bemerket med sine gode gjerninger og tilstedeværelse, siden han var blitt valgt ut til å være diakon.

Å være står ikke i motsetning til å gjøre. De trenger å komplementeres i praktisk kristenliv, hvor målet er at alle folkeslag skal få høre evangeliet.

Den siste delen av denne misjonsbefalingen handler om Den hellige ånd. Jesus ber disiplene forbli i byen inntil han får sendt dem det han har lovet, slik at de skal bli utrustet med kraft fra det høye. (Luk 24:49)

 

Veien inn i en ny tid

Foto: Moyan_Brenn på Flickr - cc by-sa

I disse dager har vi Lederforum på Grimerud. Et femtitalls ledere er samlet i fire dager for å legge strategier, be, ha det gøy og planlegge fremtiden. Nedenfor følger foredraget jeg holdt tirsdag.

Ungdom i Oppdrag har gjennomgått et generasjonsskifte. Dette har vi snakket om før. Men et slikt skifte er ikke nok i seg selv. Sammen skal vi forme veien vi skal gå på. Derfor bruker vi så lang tid som vi gjør på «UIO2020». Hvordan ser denne veien ut? La meg få lov til å peke på noen prinsipper som jeg tror er viktige for oss i tiden som kommer.

Jeg tror det er mulig å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Det samme trodde delegatene ved den historiske misjonskonferansen i Edinburgh i 1910. The Evangelization of the World in This Generation var proklamasjonen som nådde misjonsvenner verden over fra byen i Skottland. Dette slagordet fulgte den globale kirke i hele det forrige århundre. Men selv om Guds Rike opplevde en historisk vekst den gangen, er oppgaven fortsatt ikke oppfylt.

Land som Brasil, Kina og Sør-Korea har de siste tiårene sett folkebevegelser ingen trodde var mulig for 100 år siden. Millioner av mennesker har vendt seg til Kristus hvert eneste år. Disse folkebevegelsene har ført til at land fra den ikke-vestlige verden er mest aktive på misjonsfronten i dag. Mens den vestlige kirke opplever tilbakegang eller stagnasjon, går evangeliet frem med en hurtighet som man aldri før har sett maken til ellers i verden. Derfor tror jeg det er mulig at vi kan oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Her skal Ungdom i Oppdrag spille en rolle i årene som kommer. Hva skal til for at Ungdom i Oppdrag skal få være med på dette? La meg peke på noen elementer jeg mener er viktig:

1. Vi vil omfavne en praktisk teologi. Guds ord er praktisk og troen må få praktiske utløp og konsekvenser for våre liv. Akademisk tilnærming står ikke nødvendigvis i motsetning til praktisk teologi, men må fungere utfyllende og lede til praktisk handling. Det er fare på ferde når teologien kun blir en akademisk øvelse for teoretikere. Teorien må ha et større mål enn å bare fylle dokumenter, bøker og læresetninger.

2. Vi vil omfavne en konservativ teologi. Liberal teologi har ikke livskraft. Hvorfor skal mennesker føre videre et budskap fra en bok man ikke helt vet om man kan tro på? Eller satt på spissen, hvorfor skal noen dø for et budskap, en skaper og forsoner som omtales som upersonlig og mytisk, eller en Kristus som noen hevder ikke er legemlig oppstanden? Tradisjonell, konservativ teologi tror på hele Guds ord og tror Gud er en aktiv Gud som handler i både historien og i enkelt-menneskers liv.

3. Vi vil omfavne personlig kallsbevissthet for alle kristne. Kallet til misjon gjelder alle kristne og alle kristne har et personlig ansvar for å utbre Guds Rike lokalt og globalt. På samme måte som troen kommer ved forkynnelsen, kommer også kallet til misjon ved at enkeltpersoner hører det forkynt. «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er kirkens sæd», sa kirkefaderen Tertullian. «Det er ikke tåpelig å gi noe vi uansett ikke kan beholde, for å få noe vi ikke kan miste», sa den unge misjonæren Jim Elliot som ble drept i Ecuador i 1956. Uten at man har en personlig overbevisning om sitt ansvar for å kommunisere evangeliet, vil ikke «hvetekornprinsippet» fra Joh. 12:24 fungere: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

4. Vi vil omfavne en helhetlig misjonstenkning, hvor man tenker misjon som formidling av Guds Rike og ikke bare en presentasjon av evangeliet om korset. Når hele Gudsriketanken blir formidlet og demonstrert, får dette virkninger som forvandler enkeltpersoner, og som igjen påvirker kulturer og nasjoner. Det er evangeliet om Guds Rike som skal proklameres og demonstreres som et vitnesbyrd til alle folkeslag over hele jorden før enden skal komme, sier Jesus i Matteus 24:14.

5. Vi vil omfavne troen på unge mennesker. Både i Bibelen og gjennom vår nyere historie ser vi at unge mennesker har potensial til å utrette store ting i Guds Rike. Folk flest i dagens verden er under 18 år. Disse utgjør majoriteten av jordens befolkning. Hvem kan bedre formidle evangeliet til disse enn unge mennesker?

6. Vi må omfavne kraften som Den Hellige Ånd utruster de kristne med. Disse tegn skal følge de som tror… sier Jesus i misjonsbefalingen i Markus 16:17. Vi ser at Ånden stadfestet apostlenes budskap ved at tegn og under skjedde. Det samme ser vi i dag. Ånden og ordet virker sammen. Ånden virker selvsagt i menneskenes hjerter, men den virker også i overnaturlige hendelser. Overnaturlige og uvanlige hendelser må i større grad bli naturlige for vanlige kristne.

Vi sier at Ungdom i Oppdrag er kalt til å være med å oppfylle misjonsbefalingen. Dette sier vi fordi vi tror misjonsbefalingen kommer til å bli oppfylt. Hvis det ikke er mulig, hadde ikke Jesus gitt oss oppgaven. I dag ser vi at det er mulig at dette kan skje i vår generasjon. Dette skal vi i Ungdom i Oppdrag være med på i årene som kommer. For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen. Hab 2:14.