Om «alle» og «alt» i misjonsbefalingen

I Det nye testamentet finner vi fem misjonsbefalinger. De to mest siterte er Matteus 28,18-20 og Markus 16,15. De uttrykker begge en kvantitativ målsetting, men har forskjellige metoder og fokus.

Misjonsbefalingen i Matteus har disippelgjøring som imperativ, mens objektet er folkeslagene. Den kvantitative målsettingen er å gjøre alle folkeslag til disipler. Metoden er dåp og kristen undervisning. Misjonsbefalingen i Markus har fokus på evangelieformidling. Objektet for budskapet er alt som Gud har skapt, og målet er den frelsende troen på Jesus. Metoden er forkynnelse. Ved å sammenstille disse to misjonsbefalingene ser vi hvordan de komplementerer hverandre. Det handler om disippelskap og evangelisering – av alle folkeslag og alt Gud har skapt. Alle folkeslag skal disippelgjøres, og hvert enkelt menneske skal evangeliseres. Dette er misjonsbefalingens «alle» og «alt».

Hvordan kan et folkeslag disippelgjøres? Metoden er dåp og kristen undervisning. Det greske ordet for dåp – baptizō finner vi for eksempel brukt i gamle greske matoppskrifter hvor du kan «sprinkle» olje over en salat. Men det er også brukt om å sylte agurker. Man kan gjennombløte en agurk i eddik, salt og andre ingredienser, og dette fører til at agurkens form, smak og størrelse endres til en sylteagurk. Når en nasjon blir «badet» i prinsipper fra Guds ord, vil den på sikt endres. Dette gjøres ved at vi lærer mennesker å leve etter alt det Jesus har befalt oss gjøre. Dette gjelder ikke bare spørsmålet om frelse, men det omhandler alle livets områder, alt fra familie, forretningsliv, utdanning, politikk, kunst og underholdning, samt kirkene våre.

Misjonsbefalingen i Markus forteller at alle enkeltmennesker på jorden må høre evangeliet. For at oppdraget skal ferdiggjøres, må denne misjonsbefalingen utføres i løpet av en generasjon. Siden antall mennesker på jorden øker, utvider størrelsen på denne misjonsbefalingen seg, etter hvert som om antall mennesker stiger. Dette formidler at evangeliet har hast. Misjonsbefalingen i Matteus preges mer av strategi enn av hast. For at alle folkeslag skal disippelgjøres, fordrer dette en tilnærming som fokuserer på flere generasjoner, i motsetning til Markus, som har én generasjon for øyet. Evangelisering har evangeliet om korset som fokus. Disippelgjøring av nasjoner har evangeliet om Guds rike som fokus.

I 2017 vil vi feire 500 års jubileet for reformasjonen. Jeg vet ikke hva Luther tenkte da han spikret sine teser opp på kirkedøren i Wittenberg, men jeg tviler på at han forstod implikasjonene av sine handlinger. I etterkant av reformasjonen gikk ikke landene i Nord-Europa bare gjennom en religiøs reformasjon, men dette ble grunnlaget som etter hvert forvandlet hele samfunnet. Basisen for denne transformasjonen var at Bibelen ble tilgjengelig for folk flest. Uten Gutenbergs oppfinnelse av trykkekunsten, ville nok ikke reformasjonen fått fotfeste. Gutenbergs oppfinnelse gjorde at Bibelen ble distribuert til folket. 200 år senere distribuerte for eksempel Hans Nielsen Hauge 250.000 bøker til en befolkning i Norge på 800.000 innbyggere. På bakgrunn av reformasjonen og Hauge-vekkelsen, ble Norge sakte men sikkert endret. Ut av dette kom den industrielle revolusjon, sykehus og skoler ble bygget. Gjennom disse prosessene ble de nordeuropeiske land «gjennombløtt» av bibelske verdier.

Misjonsbefalingene i Matteus og Markus komplementerer hverandre. Evangelisering av enkeltmennesker må gå hånd i hånd med disippelskap av nasjoner. Ved å løfte frem begge perspektiver får vi en helhetlig tilnærming til misjonens imperativ. Dette er misjonsbefalingens «alt» og «alle».

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 12. juni 2013

Ingeborg Eikeland er ikke siste generasjon misjonærer

En av mine store helter er Ingeborg Eikeland. I julen fikk jeg bli kjent med henne gjennom et program på NRK, der vi fikk innsyn i hennes motivasjon for misjon, kall og imponerende arbeid i Kongo. Eikeland er en kvinne det står enormt stor respekt av. I en alder av 82 år, reiste hun i januar tilbake til landet hvor hun har arbeidet siden 1956, etter at hun ble evakuert til Norge i høst, på grunn av urolighetene i Kongo. Dokumentaren på NRK tegner et svært sympatisk bilde av denne kvinnen som har brukt hele sitt voksne liv til å tjene misjonens Herre og menneskene i Kongo. Hun har etterlatt seg dype spor i mange mennesker, både i denne tiden og i evigheten, og står som en bauta i vår samtidtids misjonshistorie. Hun er en kvinne unge mennesker bør lære av og følge etter.

I programmet som ble vist på NRK, spør reporteren om Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer, som på denne måten vier hele sitt liv i misjonen, og blir boende ute på ett sted. Litt forsiktig svarer hun bekreftende på spørsmålet. Hun tror det.

Eikeland representerer en generasjon som har vist vei. Hennes generasjon jobbet gjerne på ett sted gjennom flere tiår. Og Eikeland har rett i at denne modellen ikke er like vanlig som tidligere. Men samtidig ser jeg en ny generasjon misjonærer som nå engasjerer seg i langtidstjeneste i misjon. Selv om antall norske misjonærer har gått dramatisk ned de siste 15 årene, tror jeg ikke misjonsengasjementet blant kristne i Norge går nevneverdig ned. Det ser bare annerledes ut. En av forskjellene er at man ikke i så stor grad som før, bruker flere tiår på ett sted. Dette har nok Ingeborg Eikeland rett i. Men dersom noen tror at hun representerer siste generasjon norske misjonærer, tar de feil.

Kanskje vil ikke misjonen i fremtiden bare bygge på samme modell som Ingeborg Eikeland har jobbet ut fra. Men forskjellen ligger ikke på om engasjementet er livslangt eller ei. Hovedforskjellen ligger på hvordan vi utfører arbeidet.

Før var misjon fra vesten til resten. I dag er misjon fra alle til alle. Slik er Norge også blitt en misjonsmark. Før var misjonærene ofte «læreren» og «lederen» som kom for å undervise og lede. Misjon består i dag i større grad av en relasjonell prosess. Slik er misjonæren en likeverdig partner og tilrettelegger. Teknologi og digitale verktøy gjør at man i dag kan bo et sted i verden, og øve innflytelse et annet sted i verden. Selv om dette på ingen måter kan erstatte den tradisjonelle misjonæren, gir ny teknologi, digital kommunikasjon og billige flyreiser muligheter som ikke eksisterte for bare få år siden. Mens misjon tidligere var reservert for misjonæren, med en tilnærmet embetstenkning i bunn, er det i dag en større forståelse av at misjon er noe alle er kalt til å leve ut, der vi er. Før handlet misjon om unådde folkeslag i andre verdensdeler. På grunn av migrasjon, har vi i dag unådde folkeslag som naboer. Dette gjør at vi ikke trenger å reise til andre land for å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner evangeliet.

Jeg tror ikke Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer som vier hele sitt liv i misjonens tjeneste. Jeg tror vi fortsatt vil se bølger av unge mennesker fra Norge som vil leve hele sine liv i misjonens tjeneste. Det ser bare annerledes ut enn før. Men endringene i misjon må ikke føre til at vi bruker dette som unnskyldning for at vi ikke trenger å sende ut nye misjonærer. Misjonsbefalingen inneholder nemlig et imperativ; gjør disipler av alle folkeslag! Og dette skal skje mens vi «går ut».

Publisert i Dagen, 30. januar 2013

Smakebit #3: Var tårnet i Babel vanntett?

Siden jeg bruker et par timer hver dag her på Hawaii til å skrive på en ny bok om bibelsk fundament for misjon, så har jeg ikke prioritert å skrive nye blogginnlegg. Jeg har tidligere lagt ut et par smakebiter fra boken som kommer, og tenkte kanskje det var på tide med en ny smakebit i dag. Dette handler om Babels tårn, og kanskje får du noen aha-opplevelser av å lese dette… Også denne smakebiten er tatt ut fra en kontekst, og heller ikke vasket og redigert. Ta det for det det er!

Andreas:-)

 

Da Noah går ut av båten taler Gud til ham (1. Mos 11:1-17). I sin tale oppretter Gud en ny pakt med menneskene, hvor regnbuen er pakttegnet mellom ham selv og menneskene. I pakten lover Gud at han aldri mer skal sende en storflom som denne. Dette er den første av flere pakter som Gud skal opprette med menneskene. Felles for dem alle er at det er Gud som initierer disse paktene, og at det er han som oppretter dem på vegne av seg selv. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Som en del av denne pakten får Noah nøyaktig samme oppdrag som Adam og Eva fikk mange år tidligere. Vi ser at Guds tanke og hensikt med menneskene ikke endret seg med storflommen. Også nå vil han at menneskene skal være fruktbare og spre seg over hele jorden (1. Mos 11:1,7). Gud hadde ikke gitt opp sitt prosjekt med menneskene som var skapt i hans bilde. Han ville at menneskene i sitt mangfoldige fellesskap skulle fortelle noe om hvem han er, og slik speile noe av hans karakter. For å gjøre dette så komplett som mulig, var det nødvendig at menneskene spredte seg utover hele jorden, ble forskjellige, og utviklet seg i ulike etniske grupper.

Forstod Noah og hans etterkommere denne befalingen? Ja, det virker senere som at menneskene forstod hva Gud mente, men at de med hensikt bare adlydde halvparten av Guds befaling. Den ene delen, som handlet om å bli mange, ble etterlevd. Derimot ble den andre delen, den som handlet om å spre seg utover på jorden og bli mangfoldig, bevisst ikke fulgt. 1. Mos 11:1-2 forteller oss at alle snakket samme språk og bodde på samme sted. At de kjente Guds befaling om å spre seg, kommer tydelig frem i deres motivasjon for å bygge Babels tårn: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» (1. Mos 11:4)

Det er flere elementer i denne erklæringen fra menneskene i Babel. For det første ville de bygge en by og et tårn som når opp til himmelen. Dette ville de gjøre for å skaffe seg selv et navn. Igjen ser vi at menneskene begikk «ursynden»; de ville skaffe seg selv et navn og dermed ta plassen til Skaperen ved selv å være sentrum av tilværelsen, og dermed tilrane seg denne posisjonen fra Gud selv.  Nettopp fordi de kjente Guds hensikt som sa at de skulle spre seg utover, så bygde de heller en by med et tårnet for å skaffe seg selv et navn og … ikke blir spredt ut over hele jorden. Vi ser at de kjente Guds hensikt, men at de med overlegg bestemte seg for at de ikke ville spres utover hele jorden.

Hvorfor de ikke ville spre seg utover, og at de derfor bevisst gikk imot Guds bud på denne måten, vet vi ikke. Vi kjenner ikke innbyggerne i Babels hensikter, utover det som bibelteksten selv forteller. Men kanskje er det mulig å tenke seg at menneskene den gang ikke var så ulike mennesker i dag? I dag ville de fleste føle det tryggere å være sammen med mennesker som er like seg selv. Kanskje tenkte de at dersom de begynte å flytte rundt, så ville kulturer og språk utvikle seg? Og dermed ville fremmedgjøring og usikkerhet spre seg, istedenfor at de alle var sammen som en enhetlig gruppe?

Samtidig måtte de være klare over at menneskenes ondskap og ulydighet for ikke mange generasjoner siden førte til vannflommen, som utryddet nesten alt liv. Når de nå bestemmer seg for å bygge tårnet laget de først teglstein. Vi vet ikke helt hva disse steinene bestod av, men sannsynligvis en spesiell leire fra jorden, og de ble godt brent i varme ovner over lang tid. Som sement ser vi at de brukte jordbek (1. Mos 11:3). Jordbek er omtrentlig det samme som tjære. Alle som liker båtliv og bor ved Skjærgården, vet at tjære brukes på trebåter for å gjøre båtene vanntette.

Den jødiske historikeren Josefus var født cirka i år 37. Han skrev flere verk, hvorav ett handler om jødenes historie, fra skapelsen frem til Josef. Denne historien følger stort sett Bibelens narrativ, men Josefus inkluderer noen detaljer, basert på samtidige tradisjoner, som Bibelen ikke nevner. En interessant detalj som Bibelen ikke forteller, handler nettopp om tårnet i Babel. Josefus hevder at årsaken til at menneskene bygde tårnet med jordbek, var at tårnet skulle være vanntett. Siden menneskene ikke ville spre seg utover jorden, var de redde for at Gud skulle rammen jorden med en ny vannflom.

Med andre ord, kan vi forstå historien slik at menneskene i Babel ville bygge et vanntett tårn, slik at når vannflommen kom på grunn av deres ulydighet og uvilje mot å spre seg, så kunne de gjemme seg i tårnet? På denne måten ville de overvinne Gud, og skapelsen ville med andre ord ta Skaperens plass.

Hvordan reagerer Gud på dette? Ofte har vi tenkt at Gud straffer menneskene da han steg ned i Babel og forvirret deres språk slik at de ikke kunne jobbe sammen og fullføre sine planer om å bygge tårnet. Men kanskje vi heller skulle tenke annerledes om Guds inngripen i Babel? Istedenfor å forstå dette som hans straff, kan vi heller tolke dette som et uttrykk for hans godhet? Han ønsket ikke at menneskene skulle gjøre opprør. Han ønsket ikke at de skulle leve i fiendskap med Skaperen. Derimot ønsket han mangfold, utvikling og kreativitet, gjennom at menneskene fylte jorden, forvaltet den og etter hvert ble delt inn i ulike etniske grupper.

Da han steg ned, ser vi at han forvirret deres språk, slik at de ikke forstod hverandre. Deretter spredde han dem ut over hele jorden. (1. mos 11:8). Gud hjelper med andre ord menneskene til å oppfylle sin hensikt for dem, og forhindrer samtidig menneskene til å ta plassen til Skaperen. Alt dette gjorde Gud i sin godhet.

Menneskene hadde en todelt motivasjon for å bygge Babel og tårnet. For det første ville de skape seg et navn, og for det andre ville de ikke spre seg utover. Likevel er det ironisk nok i Babel de første språkene ble utviklet, og nettopp fra denne byen ble menneskene spredd utover hele jorden. I følge jødisk tradisjon ble 70 folkeslag, og dermed 70 språk, skapt denne dagen. Fra å være ett folkeslag, ble de delt inn i 70 ulike etniske grupper.

Nok en smakebit fra boken jeg skriver

For to dager siden la jeg ut noen linjer fra boken jeg nå skriver på. I følge disposisjonen vil boken få ti kapitler, og jeg er nå straks ferdig med råutkast til de seks første kapitlene.

I ett av kapitlene skal jeg blant annet forsøke å systematisk gå gjennom de fem misjonsbefalingene i Det nye testamentet. En av disse er i Lukas 24:47. Her er deler av førsteutkastet til tekst om denne bibelteksten. Igjen, teksten er ikke redigert eller korrekturlest, og er klippet rett ut fra en sammenheng i dette førsteutkastet. Derfor er det ikke sikkert alt henger helt på greip… Du får ta teksten for det den er, og ikke noe mer:-)

Andreas

 

 

Å være vitner om Jesu oppstandelse – Lukas 24:47

Lukas gir oss to misjonsbefalinger. En finner vi i hans evangeliefortelling, mens den andre finner vi i Apostlenes gjerninger. I hans evangelium er misjonsbefalingen helt på slutten av boken, mens i Apostlenes gjerninger er dette åpningen av fortellingen. Slik blir misjonsbefalingen den naturlige bro mellom de to bøkene han skrev til sin venn Teofilos.

Også i denne misjonsbefalingen er Jesu oppstandelse selve fundamentet. Sammen med faktum at alt er skapt til ham og ved ham, gjør at han er herre over livet og døden. Dette gir ham myndighet til å gi sine disipler befaling om at de skal formidle evangeliet til alle jordens folkeslag.

Interessant er det at også Lukas, slik som Matteus og Markus, påpeker at disiplene har vanskelig for å tro på Jesus. Selv etter at han avkrefter at han er et spøkelse, har de vanskelig for å tro. Han ber deretter om mat, ikke fordi Jesus trengte dette fordi han var sulten, men han ville kanskje spise, slik at disiplene faktisk kunne se at han ikke var et spøkelse, men fullt legemlig oppstått fra de døde. (Lukas 24: 36-43)

Deretter begynner Jesus å undervise disiplene fra Det gamle testamentet, og repetere ting han hadde sagt i løpet av de tre årene de vandret sammen i Israel. Han referer til det sentrale fra Det gamle testamentet, og peker på to ting. For det første skal Messias lide og oppstå fra de døde. For det andre skal disiplene forkynne omvendelse og tilgivelse i Jesu navn til alle jordens folkeslag, og de får beskjed om at oppdraget skal påbegynnes i Jerusalem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem (Luk. 24:46-47). Jesus bekrefter med andre ord at evangeliet er en integrert del av Det gamle testamentet, og at Guds hjerte for alle folkeslag også formidles der. Igjen er det fokus på folkeslagene, ikke på enkeltmenneskene, noe som bekrefter mønsteret fra Det gamle testamentet om at Jesus ser jorden på to nivåer, både enkeltpersoner og folkeslagene.

Ved å si at disiplene skal være vitner, forstår de at dette er noe som gjelder dem: … og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk. 24:48-49)

I noen sammenhenger hører jeg en type misjonsforkynnelse som skaper et kunstig skille mellom å være og å gjøre. Kanskje i frykt for å legge byrder på sine tilhørere, og i redsel for å skape en gjerningsbasert kristentro, snakker man om viktigheten av å være tilstede. Å være kan på denne måten bli satt i opposisjon mot det å gjøre. Ved å være, skal mennesker få oppleve Guds Ånd og Guds nærvær gjennom den blotte tilstedeværelse av kristne mennesker og deres gode gjerninger på skoler, arbeidsplassen og nabolaget.

Dessverre er det ikke denne formen for misjon Lukas snakker om. Jesus sier ikke man skal ­være tilstede, men han sier at man skal være et vitne. Begrepet som brukes om vitne, er på gresk martys, og dette er det samme begrepet som brukes om et vitne i en rettsak. Et vitne i en rettsak må faktisk bruke ord. Hvis ikke, vil hans vitneutsagn ha liten eller ingen troverdighet. Vitnet kan ikke komme til rettsaken, og tro at hans blotte nærvær vil tale til fordel for saken han skal vitne for. Selvsagt kan gode gjerninger, integritet og kjærlighet være med å peke på Jesus, men til syvende og sist er det ordene om Jesu lidelse, død, oppstandelse, omvendelse og tilgivelse av synd, som skaper tro i menneskenes liv. Paulus sier at troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. (Rom. 10:17) Troen kommer ikke først og fremst av å være tilstede, men den kommer av at noen velger å være vitner, og forutsetningen for å være vitner, er å bruke ord.

Mange siterer Frans av Assisi’ berømte ord: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Dessverre kan dette utsagnet bli misbrukt, og disse ordene blir tatt til inntekt for å ikke bruke ord i vår forkynnelse. Man tror at kirkens nærvær og gode gjerninger er nok til at mennesker skal få se hvem Gud er. Dette er i beste fall en misforståelse av en av kirkehistoriens største helter.

Frans av Assisi var svært rik, og hadde arvet sin fars forretning. Som ung mann måtte han i militæret, hvor derpå ble tatt til krigsfange, ble syk og fengslet. Etter en stund ble han satt fri, og i sin rekonvalesensperiode fikk han et møte med Gud, hvor Frans hørte Herren tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette førte til at Frans solgte alt han eide og gav dette til de fattige. Han gikk rundt og gjorde godt, samtidig som han forkynte evangeliet. Frans’ utsagn om å benytte ord til å forkynne, dersom det er nødvendig, skal ikke brukes som en unnskyldning til «åndelig latskap» eller til å illegitimere tydelig, kristen forkynnelse. Dette utsagnet må derimot forstås som et kall til å leve i Frans’ sine fotspor. Bare slik kan dette utsagnet forstås rett, ikke som en unnskyldning til å ikke formidle evangeliet til våre venner, kollegaer og naboer.

Lukas skriver om den første martyren, Stefanus. Han var en av de syv diakonene, og ble den første personen som ble drept for sin tros skyld. Mennesker som dør for sin tros skyld kalles martyrer, nettopp det samme ordet som brukes på gresk om å være et vitne. Lukas bruker hele Apgj 7 til å referere talen Stefanus holdt i minuttene før han ble mat for steinene jødene kastet mot ham, og som gjorde at han til slutt mistet livet. Stefanus var et vitne, og han brukte ord for å formidle hvem Jesus var. Men i tillegg hadde han også gjort seg bemerket med sine gode gjerninger og tilstedeværelse, siden han var blitt valgt ut til å være diakon.

Å være står ikke i motsetning til å gjøre. De trenger å komplementeres i praktisk kristenliv, hvor målet er at alle folkeslag skal få høre evangeliet.

Den siste delen av denne misjonsbefalingen handler om Den hellige ånd. Jesus ber disiplene forbli i byen inntil han får sendt dem det han har lovet, slik at de skal bli utrustet med kraft fra det høye. (Luk 24:49)

 

Veien inn i en ny tid

Foto: Moyan_Brenn på Flickr - cc by-sa

I disse dager har vi Lederforum på Grimerud. Et femtitalls ledere er samlet i fire dager for å legge strategier, be, ha det gøy og planlegge fremtiden. Nedenfor følger foredraget jeg holdt tirsdag.

Ungdom i Oppdrag har gjennomgått et generasjonsskifte. Dette har vi snakket om før. Men et slikt skifte er ikke nok i seg selv. Sammen skal vi forme veien vi skal gå på. Derfor bruker vi så lang tid som vi gjør på «UIO2020». Hvordan ser denne veien ut? La meg få lov til å peke på noen prinsipper som jeg tror er viktige for oss i tiden som kommer.

Jeg tror det er mulig å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Det samme trodde delegatene ved den historiske misjonskonferansen i Edinburgh i 1910. The Evangelization of the World in This Generation var proklamasjonen som nådde misjonsvenner verden over fra byen i Skottland. Dette slagordet fulgte den globale kirke i hele det forrige århundre. Men selv om Guds Rike opplevde en historisk vekst den gangen, er oppgaven fortsatt ikke oppfylt.

Land som Brasil, Kina og Sør-Korea har de siste tiårene sett folkebevegelser ingen trodde var mulig for 100 år siden. Millioner av mennesker har vendt seg til Kristus hvert eneste år. Disse folkebevegelsene har ført til at land fra den ikke-vestlige verden er mest aktive på misjonsfronten i dag. Mens den vestlige kirke opplever tilbakegang eller stagnasjon, går evangeliet frem med en hurtighet som man aldri før har sett maken til ellers i verden. Derfor tror jeg det er mulig at vi kan oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Her skal Ungdom i Oppdrag spille en rolle i årene som kommer. Hva skal til for at Ungdom i Oppdrag skal få være med på dette? La meg peke på noen elementer jeg mener er viktig:

1. Vi vil omfavne en praktisk teologi. Guds ord er praktisk og troen må få praktiske utløp og konsekvenser for våre liv. Akademisk tilnærming står ikke nødvendigvis i motsetning til praktisk teologi, men må fungere utfyllende og lede til praktisk handling. Det er fare på ferde når teologien kun blir en akademisk øvelse for teoretikere. Teorien må ha et større mål enn å bare fylle dokumenter, bøker og læresetninger.

2. Vi vil omfavne en konservativ teologi. Liberal teologi har ikke livskraft. Hvorfor skal mennesker føre videre et budskap fra en bok man ikke helt vet om man kan tro på? Eller satt på spissen, hvorfor skal noen dø for et budskap, en skaper og forsoner som omtales som upersonlig og mytisk, eller en Kristus som noen hevder ikke er legemlig oppstanden? Tradisjonell, konservativ teologi tror på hele Guds ord og tror Gud er en aktiv Gud som handler i både historien og i enkelt-menneskers liv.

3. Vi vil omfavne personlig kallsbevissthet for alle kristne. Kallet til misjon gjelder alle kristne og alle kristne har et personlig ansvar for å utbre Guds Rike lokalt og globalt. På samme måte som troen kommer ved forkynnelsen, kommer også kallet til misjon ved at enkeltpersoner hører det forkynt. «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er kirkens sæd», sa kirkefaderen Tertullian. «Det er ikke tåpelig å gi noe vi uansett ikke kan beholde, for å få noe vi ikke kan miste», sa den unge misjonæren Jim Elliot som ble drept i Ecuador i 1956. Uten at man har en personlig overbevisning om sitt ansvar for å kommunisere evangeliet, vil ikke «hvetekornprinsippet» fra Joh. 12:24 fungere: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

4. Vi vil omfavne en helhetlig misjonstenkning, hvor man tenker misjon som formidling av Guds Rike og ikke bare en presentasjon av evangeliet om korset. Når hele Gudsriketanken blir formidlet og demonstrert, får dette virkninger som forvandler enkeltpersoner, og som igjen påvirker kulturer og nasjoner. Det er evangeliet om Guds Rike som skal proklameres og demonstreres som et vitnesbyrd til alle folkeslag over hele jorden før enden skal komme, sier Jesus i Matteus 24:14.

5. Vi vil omfavne troen på unge mennesker. Både i Bibelen og gjennom vår nyere historie ser vi at unge mennesker har potensial til å utrette store ting i Guds Rike. Folk flest i dagens verden er under 18 år. Disse utgjør majoriteten av jordens befolkning. Hvem kan bedre formidle evangeliet til disse enn unge mennesker?

6. Vi må omfavne kraften som Den Hellige Ånd utruster de kristne med. Disse tegn skal følge de som tror… sier Jesus i misjonsbefalingen i Markus 16:17. Vi ser at Ånden stadfestet apostlenes budskap ved at tegn og under skjedde. Det samme ser vi i dag. Ånden og ordet virker sammen. Ånden virker selvsagt i menneskenes hjerter, men den virker også i overnaturlige hendelser. Overnaturlige og uvanlige hendelser må i større grad bli naturlige for vanlige kristne.

Vi sier at Ungdom i Oppdrag er kalt til å være med å oppfylle misjonsbefalingen. Dette sier vi fordi vi tror misjonsbefalingen kommer til å bli oppfylt. Hvis det ikke er mulig, hadde ikke Jesus gitt oss oppgaven. I dag ser vi at det er mulig at dette kan skje i vår generasjon. Dette skal vi i Ungdom i Oppdrag være med på i årene som kommer. For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen. Hab 2:14.