Ikke flere norske misjonærer?

«Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer». På førstesiden av Dagen fredag 27. september, forkynte Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS, følgende: «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer».

Etter å ha hostet bort morgenkaffen som hadde satt seg fast i halsen, kunne jeg konkludere med at deskjournalisten i Dagen nok hadde inntatt en litt for stor dose Möllers tran. I selve artikkelen leste vi nemlig at NMS skal fortsette å sende ut misjonærer. Det vil bare se annerledes ut enn før.

I artikkelen sier Huseby sier at NMS vil ta konsekvensen av det nye globale misjonsparadigmet; nemlig at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger.

I tillegg snakker Huseby om strategiske og kulturelle årsaker til endringer, og at økonomiske ressurser ikke er ubegrensede. Dermed er det ikke sikkert det er rett at norske misjonskroner skal betale nordmenn for en jobb som andre kan gjøre både rimeligere og ofte bedre.

Huseby har rett i at misjonsarbeidet globalt har endret seg de siste 20 årene. Og dette må vi alle ta konsekvensene av. Men jeg tror vi alle er enige i at norske misjonærer fortsatt kan og skal spille en rolle. Likevel medfører Husebys resonnement en real utfordring – og kanskje en felle.

Dette berører generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland. I samme artikkel peker Åsland på sammenhengen mellom utsendte misjonærer fra Norge og vårt misjonsengasjement; færre norske misjonærer kan føre til lavere misjonsengasjement i Norge.

«Mye er i endring, men vi vil holde fast på at det er en del av misjonsoppdraget å sende ut så mange vi kan fra Norge», sier Åsland videre.

Selv om global misjon gjennomgår et stort skifte, så mener jeg at tiden for norske misjonærer ikke er over. Og det er det vel knapt noen misjonsleder som mener. Spørsmålet handler derimot om hvilken rolle norske misjonærer skal spille i dag. Og her har nok norske misjonsorganisasjoner en litt ulik tilnærming.

Jeg har respekt for de strategiske valgene for eksempel NMS tar. Samtidig velger Ungdom i Oppdrag en annen tilnærming.

Ungdom i Oppdrag ønsker å sende ut så mange misjonærer fra Norge som mulig, og da særlig til unådde folkeslag og Europas storbyer. På kontoret vårt ber vi derfor hver dag bønnen Jesus lærte oss å be i Lukas 10,2; nemlig at Høstens Herre skal drive arbeidere ut til sin høst.

At vi ønsker å sende flere misjonærer fra Norge betyr ikke at vi ønsker færre misjonærer fra andre land. Det er et stort behov for misjonærer fra alle verdens land til alle verdens land.

I 1996 bestemte Ungdom i Oppdrag seg for å «adoptere» et folkeslag i Sørøst-Asia som da var karakterisert som såkalt unådd. Siden den gang har vi sendt flere misjonærer fra Norge til nettopp dette folkeslaget, misjonærer som har jobbet i partnerskap med lokale aktører og andre misjonærer fra den ikke-vestlige verden.

Noen av våre misjonærer har arbeidet i dette folkeslaget i 20 år. Siden oppstarten i 1996 har mange menigheter blitt plantet, skoler bygget og lokale kirkeledere utdannet. I 2019, 25 år senere, figurerer fortsatt dette folkeslaget på listen over verdens såkalte unådde folkeslag, men vi har i disse årene sett et stort antall mennesker komme til tro på Jesus og blitt en del av en lokal kirke.

Dersom veksten fortsetter, vil det ikke ta veldig mange år før dette folkeslaget vil tas ut av listen over såkalte unådde folkeslag.

Å få følge dette folkeslaget gjennom mange år har vært et privilegium. Å møte mennesker som har kommet til tro på Jesus og fått håp – både for dette livet og for evigheten – er noe av det som gir meg motivasjon til å gjøre det jeg gjør.

Om ikke vi hadde gått, så ville kanskje noen andre gått. Det vil vi aldri få vite. Men det vi vet, er at mange mennesker har kommet til tro på Jesus i dette folkeslaget, nettopp fordi noen UIO-ere fra Norge har investert sin yrkesaktive karriere blant disse menneskene i Sørøst-Asia

Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no 

 

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Hvorfor vi ikke sluttet

Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.

Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.

Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.

Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:

Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.

Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.

Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.

Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.

Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.

Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.

Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.

Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Kristenlivets fineste frukter

Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.

 

Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.

John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.

Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.  

Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.

En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.

Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.

Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?

Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.

Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp.  Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.

 

Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer. 

Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon.  Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»

Det var vel ikke meg du mente, Herre?

En gang jeg var 20 år, kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Jeg så den lange pekefingeren oppe i luften, og jeg gikk ut av rekken og bort til ham.

Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni den falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemmer ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem hadde jeg besøkt, hva hadde jeg gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg stod. Jeg tenkte det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå.

Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop.  Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med besk stemme. Gud er ingen toller. Gud er ingen krigsgeneral. Gud er heller ingen despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg.

Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far? Hva om vi tenker om oss selv som arvinger av vår Fars rike, og om Guds rike som en familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «kom og bli med meg i familiebedriften min!».

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med.

En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» spurte teksten som stod under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer, enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham.

Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «kom!»?

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring.

Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du stod på fjellet og sa «gå!».

 

Lederartikkel i Mot Målet #4 2013

Helhetlig kallsforkynnelse

Forkynnelse av det personlige kallet til misjon har stått sentralt i norsk misjonstradisjon. Slik har enkeltmennesker erfart en tiltale fra Gud som kaller til å flytte til fjerne himmelstrøk for å formidle evangeliet til mennesker som ellers aldri vil ha hatt muligheten til å høre om Jesus.

Denne kallstradisjonen har også vært viktig i forhold til andre yrker. Både prester, leger, lærere, og sykepleiere har for mange kristne tradisjonelt vært typiske «kallsyrker». Jeg tror mye av den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har hatt noen slagsider.

Som utgangspunkt for kallet, tror jeg vi trenger å erkjenne at kristne mennesker tjener mange kall. Bibelen tegner nemlig et helhetlig bilde av vårt ansvar som kristne mennesker. Å kjenne Gud er kanskje vårt fremste kall, og at gjennom dette, skal livene våre ære Skaperen. Når vi snakker om kall, kommer vi ikke utenom kallet vi finner i kulturmandatet i 1. Mos 1,28. Her gir Gud oss et ansvar til både familien, samt å forvalte jordens ressurser. I tillegg er vi kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes bare til å gjelde yrkesvalg, men trenger å innebefatte hele livet og vår neste.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater til å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være marionetter eller brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne har vært å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier. Jeg har selv formidlet en slik kallstenkning. Selvsagt er det noe rett ved en slik tanke. Men samtidig bærer denne måten å tenke kall på, mange svakheter med seg.

Hva om vi heller kunne tenke om kallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Når vi erkjenner at Gud allerede er aktivt til stede i alle verdens nasjoner, at han allerede har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter, kan vi tenke oss kallet som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!».

Vi trenger å forstå misjon som Guds misjon. Når vi tenker om misjon på denne måten, blir kirkens oppgave å bli med på det Gud allerede gjør. Slik er ikke misjon først og fremst et offer, men et privilegium, hvor vi får lov til å være samarbeidspartnere med vår himmelske far, og arvinger i hans familiebedrift. Målet med denne familiebedriften er at alle mennesker skal få muligheten til å høre om Jesu forsoningsverk og tilbe ham. Gud er allerede aktivt involvert i denne tjenesten, og nå kaller han oss til å bli med.

Samtidig er det slik at skal misjonsbefalingen oppfylles, fordrer dette at mennesker krysser grenser – og da primært kulturelle og etniske grenser – for at evangeliet skal inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer. Dette er selvsagt et offer. Men samtidig er privilegiet så mye større. Jeg tror vi skal forkynne det personlige kall. Erfaringen viser at når vi som misjonærer møter problemer og utfordringer, er det ofte den personlige bevisstheten om at Gud har kalt oss, det som kan bære oss igjennom. Dersom vi anser misjonstjenesten som et yrke på linje med andre, vil vi ha en annen tilnærming til misjonstjenesten, en tilnærming som kanskje ikke hjelper oss gjennom når stormen raser.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Guds selv, og innholdet i kallet gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til misjonstjenesten.

På trykk i papirutgaven av gårsdagens Dagen