Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Hvorfor vi ikke sluttet

Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.

Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.

Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.

Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:

Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.

Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.

Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.

Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.

Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.

Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.

Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.

Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Kristenlivets fineste frukter

Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.

 

Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.

John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.

Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.  

Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.

En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.

Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.

Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?

Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.

Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp.  Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.

 

Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer. 

Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon.  Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»

Det var vel ikke meg du mente, Herre?

En gang jeg var 20 år, kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Jeg så den lange pekefingeren oppe i luften, og jeg gikk ut av rekken og bort til ham.

Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni den falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemmer ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem hadde jeg besøkt, hva hadde jeg gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg stod. Jeg tenkte det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå.

Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop.  Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med besk stemme. Gud er ingen toller. Gud er ingen krigsgeneral. Gud er heller ingen despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg.

Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far? Hva om vi tenker om oss selv som arvinger av vår Fars rike, og om Guds rike som en familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «kom og bli med meg i familiebedriften min!».

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med.

En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» spurte teksten som stod under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer, enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham.

Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «kom!»?

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring.

Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du stod på fjellet og sa «gå!».

 

Lederartikkel i Mot Målet #4 2013

Helhetlig kallsforkynnelse

Forkynnelse av det personlige kallet til misjon har stått sentralt i norsk misjonstradisjon. Slik har enkeltmennesker erfart en tiltale fra Gud som kaller til å flytte til fjerne himmelstrøk for å formidle evangeliet til mennesker som ellers aldri vil ha hatt muligheten til å høre om Jesus.

Denne kallstradisjonen har også vært viktig i forhold til andre yrker. Både prester, leger, lærere, og sykepleiere har for mange kristne tradisjonelt vært typiske «kallsyrker». Jeg tror mye av den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har hatt noen slagsider.

Som utgangspunkt for kallet, tror jeg vi trenger å erkjenne at kristne mennesker tjener mange kall. Bibelen tegner nemlig et helhetlig bilde av vårt ansvar som kristne mennesker. Å kjenne Gud er kanskje vårt fremste kall, og at gjennom dette, skal livene våre ære Skaperen. Når vi snakker om kall, kommer vi ikke utenom kallet vi finner i kulturmandatet i 1. Mos 1,28. Her gir Gud oss et ansvar til både familien, samt å forvalte jordens ressurser. I tillegg er vi kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes bare til å gjelde yrkesvalg, men trenger å innebefatte hele livet og vår neste.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater til å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være marionetter eller brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne har vært å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier. Jeg har selv formidlet en slik kallstenkning. Selvsagt er det noe rett ved en slik tanke. Men samtidig bærer denne måten å tenke kall på, mange svakheter med seg.

Hva om vi heller kunne tenke om kallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Når vi erkjenner at Gud allerede er aktivt til stede i alle verdens nasjoner, at han allerede har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter, kan vi tenke oss kallet som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!».

Vi trenger å forstå misjon som Guds misjon. Når vi tenker om misjon på denne måten, blir kirkens oppgave å bli med på det Gud allerede gjør. Slik er ikke misjon først og fremst et offer, men et privilegium, hvor vi får lov til å være samarbeidspartnere med vår himmelske far, og arvinger i hans familiebedrift. Målet med denne familiebedriften er at alle mennesker skal få muligheten til å høre om Jesu forsoningsverk og tilbe ham. Gud er allerede aktivt involvert i denne tjenesten, og nå kaller han oss til å bli med.

Samtidig er det slik at skal misjonsbefalingen oppfylles, fordrer dette at mennesker krysser grenser – og da primært kulturelle og etniske grenser – for at evangeliet skal inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer. Dette er selvsagt et offer. Men samtidig er privilegiet så mye større. Jeg tror vi skal forkynne det personlige kall. Erfaringen viser at når vi som misjonærer møter problemer og utfordringer, er det ofte den personlige bevisstheten om at Gud har kalt oss, det som kan bære oss igjennom. Dersom vi anser misjonstjenesten som et yrke på linje med andre, vil vi ha en annen tilnærming til misjonstjenesten, en tilnærming som kanskje ikke hjelper oss gjennom når stormen raser.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Guds selv, og innholdet i kallet gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til misjonstjenesten.

På trykk i papirutgaven av gårsdagens Dagen