Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Bokomtale: “Tro inntil døden”

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter “Tro inntil døden”, og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw