Frelse som prosess

 

I vår kristne kultur sier vi at vi ble frelst den dagen vi omvendte oss fra synd og begynte å tro på Jesus. Selv om dette er sant og rett, har jeg i det siste forstått at dette ikke beskriver hele bildet.

Apostelen Peter snakker nemlig ikke bare om frelse som noe som har skjedd. Det er også noe som skjer. Og det er noe som skal skje: … han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde … dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når frem til frelsen. (1 Pet 1,3+5). Her beskriver Peter frelsen som noe som har skjedd og som noe som skal skje. Senere skriver han at vi kan vokse til frelse (1 Pet 2,2), altså frelse som en prosess.

Frelse er prosessen som starter i det øyeblikket vi innlemmes i Jesu kirke, og blir Guds barn. Dette begynte ved forsoningen på korset, og vil fullendes i forløsningen som en dag skal skje. Alt som skjer i tiden mellom forsoningen og forløsningen er som en mellomperiode – en forberedelse på det som en dag skal komme. Fordi vi lever som falne mennesker i en fallen verden, vil vi i denne prosessen påføres sorg, smerte og lidelse. I dette livet, midt mellom forsoning og forløsning, lever vi på denne jorden i den tiden vi er blitt gitt, mens vi «arbeider på vår frelse med ærefrykt og respekt», som Paulus skriver i Fil 2,12.

Første mosebok beskriver menneskets liv i perfekt relasjon med både skaperen, hverandre og naturen. Slik var det ment å være. Synden, som senere kom inn i verden og ødela harmonien og besmittet menneskeslekten, gjør at vi lever livene våre med lidelse, konflikter og sykdom. Sozo, det greske ordet som er brukt for frelse i Det nye testamentet, er et begrep som betegner prosessen som tilbakefører mennesket til sin opprinnelige tilstand. Mennesket var ment å leve et liv i perfekt harmoni med Gud, med hverandre og med det skapte. Sozo inkluderer evig liv i himmelen, og det brukes for eksempel også om helbredelse.

I forsoningen har vi fått tilgivelse for våre synder, barnekår og en identitet som nye skapninger (2 Kor 5,17). I forsoningen blir vi kjent med Gud som vår far, og Jesus ble vår bror. I Jesu soningsdød har vi også helbredelse fra sykdom, samt gjenopprettelse fra sår som er påført oss gjennom livet. Frelsen fullendes ikke før forløsningen, i det øyeblikket vi får del i oppstandelsen. Til den tid må vi leve i spenningen mellom forsoningen og forløsningen – mellom et «nå» og et «ikke ennå».

I Bibelen finner vi løfter vi kan tro på. Jesus forteller oss at tro kan flytte fjell. Markus 16,18 sier at når vi legger hendene på syke, skal mennesker bli friske. Dette har jeg selv erfart. Men erfaringen viser meg óg en spenning mellom livets realiteter og løftene vi finner i Bibelen. Jeg har også nemlig erfart at troen ikke flyttet fjellet, selv om det ble bedt.

Frem til forløsningen må vi fremdeles leve med syndefallets realitet, selv om Gud har tilgitt vår synd, og døde i mitt sted. Når vi forstår ordet frelse som prosessen som gjør oss hele – i spenningen mellom forsoning og forløsning – hjelper det meg til å besvare noen av livets vanskelige spørsmål.

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2016

Faktor til forandring

I disse dager kommer Mot Målet til nesten 10.000 postkasser i Norge. Her er lederartikkelen jeg skrev til dette nummeret:

 

Hvem skriver historie? Revolusjon starter som regel på gaten.

Minoritet: Mange eksempler viser oss at samfunnsendring ofte skjer “nedenfra”. Metodistvekkelsen i England er et slikt eksempel. Den var i begynnelsen en liten gruppe som med overgivelse til hverandre og til en større sak, preget sin samtid. I kjølevannet av metodistvekkelsen i England ble det etablert søndagsskoler over hele landet, utdanning for alle ble et bærende prinsipp, arbeideres rettigheter fikk større fokus og slaveriet avskaffet. Metodistvekkelsen var slik med å legge grunnlaget for det moderne England. John Wesley (1703 – 1791), som ledet denne bevegelsen ble i store deler av sitt liv utsatt for marginalisering, stigmatisering og bakvaskelser av den rådende majoritet. Men troen på forandring var sterkere enn forfølgelsen. En slik motkulturell gruppering kalles ofte for «den trofaste minoritet».

Menneskehandel: Hva kjennetegner «den trofaste minoritet»? Her står relasjon og visjon sentralt. Dette er altså en gruppe mennesker som er overgitt både til hverandre og til å se forandring.
William Wilberforce (1759-1833) blir ofte omtalt som politikeren som avskaffet slaveriet i Det britiske imperium. Dette er egentlig bare en halv sannhet. Det var like mye hans venner, ofte omtalt som Clapham-gruppen, som arbeidet frem denne lovendringen. Clapham-grupppen hadde overgitt seg til hverandre og til prinsippet om at alle mennesker var like mye verd. På bakgrunn av deres årelange arbeid ble slavehandel forbudt allerede i 1816, og tre dager før Wilberfoces død i 1833, ble slavehold totalt forbudt i hele imperiet.

Vennesamfunn: Norge står ved et veikryss. Vi kan fortsette veien mot sekularisering, hvor bibelske verdier får mindre og mindre plass. Eller kan vi igjen kan oppleve at Hans Nielsen Hauges ideer på nytt får gjennomslag? Jeg tror på det siste. Jeg tror Norge igjen kan oppleve vekkelse og forandring. Historien viser nemlig at Gud arbeider på lag med mennesker. Derfor fordrer forandring at kristne ikke stenger seg inne på bedehusene og i kirkebyggene, men aktivt involverer seg, både for å se mennesker komme til tro, men også for at samfunnet skal endres til det bedre.

Forandring: Majoriteten i Norge ønsker ikke en slik endring. Men historien viser oss at det er håp, ikke bare for Norge, men også for Europa. Finnes det mennesker i Norge som kan overgi seg til relasjon og visjon? Dersom vi bare overgir oss til relasjon, skapes ikke fremdrift. På den andre siden skaper ikke visjon uten relasjon nødvendig dynamikk. Begge deler trengs. Haugevekkelsen viser oss dette. Det var Hauges vennesamfunn rundt om i landet som skapte grobunn for forandringen som skjedde utover 1800-tallet. Disse menneskene var overgitte til hverandre, til å se mennesker komme til tro på Jesus samt til ærlighet og hardt arbeid.

Håp: Norge trenger vekkelse. Kan det i kjølevannet av en åndelig oppvåkning komme en ny abortlov som forsvarer livet til de mest utsatte i vårt samfunn? Kan det føre til at antall barn som vokser opp med mor og far øker? Kan det føre til at Norge igjen sender ut flere misjonærer til unådde folkeslag, og at antall fattige i Norge går ned? Historien viser oss at det er håp.