Ingeborg Eikeland er ikke siste generasjon misjonærer

En av mine store helter er Ingeborg Eikeland. I julen fikk jeg bli kjent med henne gjennom et program på NRK, der vi fikk innsyn i hennes motivasjon for misjon, kall og imponerende arbeid i Kongo. Eikeland er en kvinne det står enormt stor respekt av. I en alder av 82 år, reiste hun i januar tilbake til landet hvor hun har arbeidet siden 1956, etter at hun ble evakuert til Norge i høst, på grunn av urolighetene i Kongo. Dokumentaren på NRK tegner et svært sympatisk bilde av denne kvinnen som har brukt hele sitt voksne liv til å tjene misjonens Herre og menneskene i Kongo. Hun har etterlatt seg dype spor i mange mennesker, både i denne tiden og i evigheten, og står som en bauta i vår samtidtids misjonshistorie. Hun er en kvinne unge mennesker bør lære av og følge etter.

I programmet som ble vist på NRK, spør reporteren om Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer, som på denne måten vier hele sitt liv i misjonen, og blir boende ute på ett sted. Litt forsiktig svarer hun bekreftende på spørsmålet. Hun tror det.

Eikeland representerer en generasjon som har vist vei. Hennes generasjon jobbet gjerne på ett sted gjennom flere tiår. Og Eikeland har rett i at denne modellen ikke er like vanlig som tidligere. Men samtidig ser jeg en ny generasjon misjonærer som nå engasjerer seg i langtidstjeneste i misjon. Selv om antall norske misjonærer har gått dramatisk ned de siste 15 årene, tror jeg ikke misjonsengasjementet blant kristne i Norge går nevneverdig ned. Det ser bare annerledes ut. En av forskjellene er at man ikke i så stor grad som før, bruker flere tiår på ett sted. Dette har nok Ingeborg Eikeland rett i. Men dersom noen tror at hun representerer siste generasjon norske misjonærer, tar de feil.

Kanskje vil ikke misjonen i fremtiden bare bygge på samme modell som Ingeborg Eikeland har jobbet ut fra. Men forskjellen ligger ikke på om engasjementet er livslangt eller ei. Hovedforskjellen ligger på hvordan vi utfører arbeidet.

Før var misjon fra vesten til resten. I dag er misjon fra alle til alle. Slik er Norge også blitt en misjonsmark. Før var misjonærene ofte «læreren» og «lederen» som kom for å undervise og lede. Misjon består i dag i større grad av en relasjonell prosess. Slik er misjonæren en likeverdig partner og tilrettelegger. Teknologi og digitale verktøy gjør at man i dag kan bo et sted i verden, og øve innflytelse et annet sted i verden. Selv om dette på ingen måter kan erstatte den tradisjonelle misjonæren, gir ny teknologi, digital kommunikasjon og billige flyreiser muligheter som ikke eksisterte for bare få år siden. Mens misjon tidligere var reservert for misjonæren, med en tilnærmet embetstenkning i bunn, er det i dag en større forståelse av at misjon er noe alle er kalt til å leve ut, der vi er. Før handlet misjon om unådde folkeslag i andre verdensdeler. På grunn av migrasjon, har vi i dag unådde folkeslag som naboer. Dette gjør at vi ikke trenger å reise til andre land for å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner evangeliet.

Jeg tror ikke Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer som vier hele sitt liv i misjonens tjeneste. Jeg tror vi fortsatt vil se bølger av unge mennesker fra Norge som vil leve hele sine liv i misjonens tjeneste. Det ser bare annerledes ut enn før. Men endringene i misjon må ikke føre til at vi bruker dette som unnskyldning for at vi ikke trenger å sende ut nye misjonærer. Misjonsbefalingen inneholder nemlig et imperativ; gjør disipler av alle folkeslag! Og dette skal skje mens vi «går ut».

Publisert i Dagen, 30. januar 2013

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

Foto: Ungdom i Oppdrag

Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

 

Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Foto: aeroworks på Flickr - cc by-nc-nd

Den kristne kirke globalt vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi oftere og oftere at norsk misjon opplever nedgang.

Darryl Krause ved Ungdom i Oppdrags Internasjonale kontor har i en årrekke gjort en viktig jobb for å måle norsk misjonsinnsats for paraplyorganisasjonen NORME. Her måles antall norske misjonærer, hvor det arbeides og hvor mange norske misjonskroner som brukes i utlandet. I løpet av de siste ti årene ser vi at antall tradisjonelle norske misjonærer har gått betraktelig ned. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.

Jeg tror ikke norsk misjon opplever nedgang. La meg peke på noen områder som viser dette, områder som ikke fanges opp av NORMEs årlige misjonsstatistikk:

  1. Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden, samtidig som man bor i Norge. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.
  2. Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.
  3. ”Frilansmisjonærer”: Mange reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller en menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.
  4. Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 15-25 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden.
  5. Aril Edvardsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.
  6. Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2010 ut 750 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjør også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.
  7. Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte var 10-20 år, er dette i dag betraktelig kortet ned. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.
  8. Pengebruk i utlandet: NORME’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i NORMEs statistikk. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag.

 

Mye av dette misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig å ikke glemme at om man skal se varige resultater, er det viktig å huske at fruktbart misjonsarbeid er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.