Om «brente barn»: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om «brente barn» ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

Finnes den perfekte organisasjon?

I dag fikk jeg en artikkel fra min gode venn Jim Orred. Han er en av seniorlederne i Ungdom i Oppdrag Internasjonalt, og bor til daglig på Hawaii. Han skriver om organisasjonsliv, på en måte som er lett gjenkjennbar for meg som har jobbet i en kristen organisasjon i snart 20 år.

Les og nyt:

My friend was venting via text message to me (would that be ‘vexting’?) at his great disappointment in some of my fellow leaders. He even challenged my performance. I had a feeling he was about to bail. I could really identify with his feelings, though I have not often expressed them verbally.
Much of my life I have dreamed about finding the ultimate organization, working with the most amazing and perfect leaders, finding the best friends.
That search has now ended.
Magazine editors search for the best hotels, burgers, coffee, or city. Which are America’s best universities?
Top-ten lists abound. People find marketing hard to resist.
The ultimate perfection is not found in glossy magazines.  Photoshop does not work in real life.
My earlier years were spent dreaming that one day I would find the best group of people to join. Disappointment abounded. Optimism faded. That sort of organization did not exist. The people I met were all on a journey, looking for glory, most also looking for beauty and the ultimate job, home, family, or group to belong to.
Of course, as geographical or historical distance grew, the more amazing the person or group appeared.
Surely, there is something magical when a visionary leader casts a picture of a better world, where diverse people join their efforts to bring change.
Humility can clothe relationships, and perseverance when added, combines with faith to form something new and beautiful. I have seen that many times.
It happens when the ugly gets kissed by a prince, and she becomes beautiful.
But too many people are waiting for that kiss, instead of being that kiss.
Those organizations that look so slick in the PR materials, are actually filled with normal people with struggles, disappointment, and dysfunctional leadership. Bad breath happens.  And worse.
There is no perfect org chart. No perfect group. If such a group existed, as the saying goes, “it would cease being perfect the moment you joined it.“
In the year of our Lord, 2012, I got happy with my group. I really think that the Ultimate Leader with all wisdom, love, and power has led me to a group of people. My tribe. A very imperfect tribe, but one that has become like family to me.
Every family has both glory and shame.  (a quote from my wife.)
“I am again in travail until Christ is formed in you (plural).” This was a leader’s goal for one of his communities. It is God’s goal for your community. Our planet will be filled with the knowledge of amazing-ness, a glory we have yet to see in fullness, but we all yearn for.
Some never find rest. They wander, looking, seeking…because they know the ultimate community is out there somewhere. But inheritance only comes via one’s tribe, as Israel discovered when they settled in the land of Canaan.  No clan; no land.
This burning desire is put in our hearts to cause us to journey towards it. Our collective history began in a garden.  But it will culminate in a city, ‘prepared as a bride beautifully dressed for her husband.  They will be His people and He will be with them. He will make all things new.”  He commits to us now without reservation.  How can you and I not do the same to some very real people in our circles of relationships?
I find that God really likes me to have some irregular people in my life. Some of them are quirky, all are human.  Some probably find me quirky, too.
I like this statement: be vulnerable enough so people can connect with you,
and strong enough so they respect you. That reminds me of Jesus, whose mix of the divine and human was amazing. ‘Bear with one another’ has new meaning. It is a good command. I need to hear that daily.
His mother and brothers came to do an intervention, to take him out of his ministry.  They failed.  They didn’t get him.  He bore with them, graciously.
When you and I commit to serve those around us, something amazing happens! The whole thing gets better. Beauty emerges. Something about commitment brings out the best in people. It is contagious. Change happens. Perfection doesn’t. But the goal is not to be slick. It is to connect, serve, love, and walk together so the world becomes a better place in our corner.
Joy is not found in the relentless search for the best. It is found in being it.