Når skam overtar for skyld

 

«Om Gud er død, er alt tillatt». Sitatet tilhører den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881). Hva skjer når «alt er tillatt»?

For litt siden snakket jeg med en gutt på 19 år. Han hadde vært russ noen måneder tidligere. Nå var han student på DTS. «Det viktigste i livet mitt har vært å ligge med flest mulig jenter», sa han. Han beskrev seg som en lystjeger, en som alltid måtte nedlegge nye bytter. Jo flere, jo bedre. I hans øyne hadde jenter kun vært objekter som skulle brukes til egen nytelse.

Skam som identitet: Nå hadde han bestemt seg for å gi Gud en sjanse. Derfor gikk han på DTS. Allerede første uken på DTS hadde det skjedd mye. Han hadde erfart Guds godhet, bestemt seg for å følge Jesus og tatt et oppgjør med holdningene sine. Men det var én ting som plaget ham. Og det var dette vi nå stod og snakket om; den overveldende skamfølelsen over hva han hadde gjort. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det. Skammen handlet ikke bare om handlingene. Den gikk dypere. Mest av alt handlet det om hvem han var. Slik definerte skam hans identitet. Selv om han hadde lagt det gamle livet bak seg, opplevde han seg bundet av skammen.

Feil medisin: På videregående hadde han følt innerst inne at livsstilen ikke var ok. Han visste dypest sett at jentene ikke er objekter. En dag snakket han med en lærer. Hun sa at så lenge sex var frivillig og man respekterte hverandres grenser, var alt egentlig greit. Hennes råd var å ikke legge bånd på seg og istedenfor legge fra seg gammeldagse holdninger, mens han utforsket sin egen seksualitet. I praksis betydde hennes råd å undertrykke skammen og late som om den ikke eksisterte. Skam skulle behandles med mer skamløs adferd og et oppgjør med gammeldagse holdninger. Medisinen som læreren hadde foreskrevet virket ikke. Den førte til bare mer skam.

Dobbelt ille: Min erfaring sier at skam er relativt utbredt blant unge mennesker. Skammen kan ha ulike årsaker, men handler som regel om at man ikke føler seg god nok, ikke strekker til, ikke er pen nok eller flink nok. Andre kommer fra familier med dårligere råd som gjør at de ikke kan reise til Syden eller kjøpe dyre merkeklær. Noen kan skamme seg óg over ting de har gjort mot andre, eller at de ikke gjorde det de burde gjøre. I møte med seksuell skam har storsamfunnet tatt et oppgjør med syndsbegrepet og tror dette skal kurere skammen. Dessverre virket ikke dette for den unge mannen. Beskjeden om at han ikke trengte skamme seg, gjorde at det ble dobbelt ille. Hvorfor? Han skammet seg for å skamme seg. Selv om ikke så mange tenåringer i Norge har samme erfaringer som gutten jeg pratet med, er likevel ikke skamfølelsen hans unik.

Just do it! Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det finnes mer skam blant ungdom i dag enn for et par tiår siden. Men jeg overraskes likevel av hvor mange unge som preges av skam, og da særlig seksuelt relatert skam. Og det er denne typen skam jeg skriver om her. Vi lever i et samfunn som feirer grenseløs sex og som mener det klassiske, kristne synet på seksualitet er nærmest skadelig. Hvorfor føler likevel så mange unge skam, selv om det finnes få grenser for når, hvor, med hvem eller hvor mange som unge mennesker kan ha sex med? Har det noe å gjøre med at vi lever i et samfunn hvor Gud i større grad er blitt borte, og «alt» er lov?

Skam som virkning: Klassisk, kristen forkynnelse har brukt en juridisk metafor for å beskrive vår gudsrelasjon; den forteller oss at vi er skyldige fordi vi har forbrutt oss mot Guds bud. Guds løsning på «problemet» er at Jesus tok vår straff på seg da han døde på korset. Hans død var stedfortredende. Alt dette er sant. Men fordi bevisstheten rundt det som tradisjonelt er synd i dag er borte, fører ikke synd til skyld. Hva skjer med et menneske når synd ikke fører til skyld? Kan likevel synden ha en virkning? Er det slik at skammen noen unge bærer på, viser oss en av «syndens konsekvenser»? Fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26), fordi han har skrevet loven på våre hjerter (Rom 2,14-15) og lagt evigheten ned i oss (Fork 3,11), kan vi da tenke at synden har en implisitt virkning, selv om vi ikke tror på Gud eller tenker at det klassiske, kristne synet på sex er utdatert? Er det dette som viste seg i skammen som denne unge mannen kjente? Han skammet seg nemlig over hvem han var, noe som igjen var begrunnet i det han gjorde, selv om «ingen» hadde sagt at måten han levde på ikke var greit.

Irrelevant budskap: Når det i mindre grad enn tidligere finnes objektive kriterier for rett og galt, eller at storsamfunnets forståelse av rett og galt ikke stemmer med Bibelens forkynnelse, representerer dette en utfordring for oss som formidler evangeliet til unge mennesker. For når det ikke finnes lov, finnes det nemlig heller ikke lovbrudd. Fordi «alt» er lov, og synd dermed ikke fører til skyld, opplever ikke unge mennesker flest et behov for evangeliet. Dermed blir budskapet om «synd og nåde» – om «lov og evangelium» – totalt irrelevant. Vårt budskap om Guds tilgivelse av skyld, løser ikke menneskers følte behov. For hvorfor trenger noen tilgivelse når man ikke har gjort noe galt?

Gud laget klær: Når det ikke finnes erkjennelse av skyld, hvordan skal vi da formidle Guds nåde, samtidig som vi holder fast ved Guds ord? Hvordan kan vi formidle et budskap som berører skam? Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i noen av de andre bildene, som Det nye testamentet bruker for å beskrive vår relasjon til Gud. En av disse metaforene er «familie» og bildet av Gud som faren som venter på sin fortapte sønn. Han tok ansvar for sønnens skam, nektet ham å være tjenestegutt og feiret at han kom hjem. Han skulle være sønn! Dette handler dypest sett om en gjenopprettelse av sønnens identitet. En annen metafor handler om at vi er Jesu brud. Også dette er et bilde som dypest sett handler om identitet. Et tredje bilde er at vi er arvinger av Guds rike. Hva gjorde Gud da Adam og Eva hadde spist av frukten? Jo, han laget klær menneskene. Slik dekket Gud over deres nakenhet og tok ansvar for deres skam. Hva om vi kan inkludere dette når vi formidler evangeliet? Som Guds barn gir han oss en ny identitet. Jesu død tar ikke bare vår skyld. Jesu blod dekker også over vår skam. Vi er ikke lengre bare «tilgitte syndere», men vi er Guds barn – arvinger av Guds rike – og del av hans familie.

Noe Gud ser etter

Dette er lederartikkelen min til siste utgave av Mot Målet som i disse dager lander i omtrent 10.000 postkasser rundt om i landet.

 

Noe Gud ser etter

Tre minutter: For noen år siden ringte telefonen på kontoret mitt. En pensjonert herremann fra Oslo ville gjerne snakke med meg. Jeg hadde akkurat blitt leder for Ungdom i Oppdrag, og stemmen i telefonen sa han ville låne øret mitt i tre minutter.

Trofasthet: Personen som ringte kunne gjerne fått 30 minutter, hadde han bedt om det. Når han ringer lytter jeg med interesse. Nå hadde han blitt minnet på noe han mente var viktig for meg. Vi snakker ikke ofte sammen, men samtalene våre legger som regel fundamentet for flere bibeltimer. Denne gangen hadde han bare en liten ting han ville si, og dette var viktig. Jeg tømte hodet mitt for tanker og grep fatt i pennen.
­ Trofasthet er kanskje den karakteregenskapen Gud, mest av alt, setter pris på.
Det tok litt tid før jeg forstod hva han mente.
­ Pass på at du ikke bare gir rom for mennesker som er flinke på talestolen, de med karisma og talegaver. Skal du bygge for fremtiden, må du bygge på trofaste mennesker.

Berømmelse: Samtalen tok bare tre minutter. Men siden den gang har den ligget langt fremme i hjernebarken min. Han mente at Gud mest av alt ser etter trofaste mennesker. Mennesker som ikke gir opp. Mennesker som kan stå i et arbeid i mange år, selv om tjenesten ikke gir oppmerksomhet, popularitet eller berømmelse. Jeg tror pensjonisten fra Oslo hadde rett. Han mente populærkulturen har smittet over på våre kristne sammenhenger, hvor rask berømmelse og suksess preger tiden vi lever i.

Flyktighet og følelser: I Guds rike er det ingen snarveier, men vi lever i en flyktig tid, hvor det letes etter veier til raske resultater. Utålmodig tripper vi utenfor mikrobølgeovnen, og irriterer oss over at det tar hele 90 sekunder å varme opp middagen. Jeg hører om familieterapeuter som råder ektepar til å skille seg, fordi følelsene er borte, eller at «kjærligheten forsvant». Valg tas basert på hva som gir rask avkastning og følelser. Kanskje skulle vi heller bli flinkere til å ta bestemmelser, basert på det Bibelen forteller oss om hva som er sant, edelt og rett?

Ild og vann: Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Romania, hvor jeg har besøkt to Ungdom i Oppdrag-senter. Her har jeg møtt både pastorer, ledere og stab. Mange av disse personene har gått gjennom både «ild og vann». Men de har kommet gjennom, dog ikke uten sår, smerte og arr. Disse menneskene er ukjente for de fleste, men de er kjent av Gud. Deres følelser har mange ganger ropt ut at de burde gi opp, og begynne med noe annet. Heldigvis har de ikke latt seg styre av følelsene sine. Istedenfor å la oss styre av følelser, burde vi kanskje bli flinkere til å styre følelsene våre?

Løvemat: Jeg snakker av og til med unge mennesker om kall til å bli misjonær, forkynner eller lovsangsleder. Dette oppmuntrer meg, men jeg har i det siste begynt å fortelle om alle lederne i Bibelen som måtte gå gjennom både «ødemarken» og «dalen». I Bibelen møter vi Josef som satt både i brønnen og i fengsel, Moses som var 40 år i ørkenen, kong David som lovløs gjemte seg i en hule, Daniel som skulle bli løvemat, Paulus som brukte mange år i Arabia og Jesus som selv fastet 40 dager i ørkenen, før han begynte sin offentlige tjeneste. Det er i slike tider vi ser hva som bor i et menneskes karakter, og det er i disse periodene et menneskes karakter blir bygget, formet og testet.

Avkastning: To bønneemner har fylt meg de siste dagene. For det første har jeg bedt Gud om å åpne øynene til mine trofaste venner i Romania, slik at de kan få en forsmak på «den evige avkastningen» for arbeidet sitt. For det andre har jeg bedt om at Gud skal fortsette å reise opp slike helter i sitt rike.

Lønn: Trofasthet er kanskje ikke det som i vår tid først og fremst løftes frem som en dyd. Men jeg tror dette er en egenskap Gud vil belønne rikt når vi en dag skal stå foran tronen i himmelen.

To spor i kirkehistorien

I hele kirkehistorien ser vi hvordan to ulike spor preger både kirken og misjonsarbeidet.

Det ene sporet handler om den lokale kirken, organisert gjennom de ortodokse Kirkene, Den katolske kirke, og etter hvert også gjennom ulike protestantiske kirker. Disse har hatt et tydelig hierarki, med en geografisk basert struktur og organisasjon. Disse kirkene har til visse tider fungert godt, men i andre tider vært preget av korrupsjon og maktmisbruk. Dette gjelder også de protestantiske kirkene. For eksempel ser vi at revolusjonen i Frankrike, som begynte i 1789, var i stor grad en reaksjon mot Den katolske kirken, som gikk hånd i hånd med kongen, og gav kongen legitimitet gjennom sin tro på kongens enevelde og dermed hans ufeilbarlighet, siden han var innsatt av Gud. Dermed var opplysningstiden og mange av deres antikristne filosofer, en forståelig reaksjon på kirkelig maktmisbruk og overgrep, selv mange av de franske revolusjonære gikk langt over streken med sin terror og drap av uskyldige. I nyere tid, ser vi at den pinsekarismatiske vekkelsen, som er den hurtigst voksende retning innenfor kristendommen, også er organisert i kirker, og da gjerne med et stort fokus på lokale kirker og deres, i positiv forstand, uavhengighet.

Det andre sporet i kirkehistorien handler om de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene. Disse er alle en del av den universelle kirke, men som strukturelt opererer de ofte uavhengig av kirkens hierarki. I vår tid er misjonsorganisasjonene et eksempel på disse, slik som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NMS, men også kristne utdanningsinstitusjoner faller inn i samme kategori. Slike organisasjoner er ikke av ny dato. I den protestantiske historien finner man disse helt tilbake til 1700-tallet, hvor William Carey kanskje står som opphavsmann til de første. I De ortodokse kirkene og Den katolske kirkene, er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på dette. Man kan på mange måter si at disse organisasjonene er del av kirken, men i ulik grad ikke opererer under den lokale kirkes autoritet. Den gamle generalen i Kinamisjonen, Ludvig Hope, sa «I kirken, men ikke under kirken».

Disse to sporene har ofte fungert uavhengig av hverandre, men likevel vært avhengige av hverandre og komplementert hverandre i oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mens kirken ofte har hatt et lokalt fokus, med forkynnelse, opplæring, diakoni og samfunnsansvar, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer. Dette andre sporet har ofte vært kraften som har fungert som et korrektiv til kirken, og jobbet med å utbre kirken. Den har av og til også vært i opposisjon til kirken.

For eksempel er bevegelsen som oppstod rundt de såkalte ørkenfedrene i det tredje århundre, et slikt eksempel. Ørkenfedrene[1] var hellige menn som flyttet bort fra sitt hjemsted, vekk fra sine lokale menigheter, og ut i ødemarken for å kunne søke stillhet og et dypere, åndelig liv. De mente strukturene og livet i menighetene ikke gav tilstrekkelig rom for dette, og mange ønsket også et annet rammeverk for sitt åndelige liv. Etter hvert fikk disse ørkenfedrene etterfølgere, og det ble etablert kommuniteter rundt deres virke. Disse la da grunnlaget for munkevesenet, hvor mennesker fikk et annet rammeverk for en åndelig dybde, struktur og misjonsinnsats enn menighetene kunne gi.

Det er viktig å understreke at jeg mener begge disse sporene har bibelsk legitimitet. Kirken er innstiftet av Jesus selv (Matt. 16,18). Selve begrepet kirke brukes nesten ikke av Jesus, selv om det er dette begrepet han bruker da han innsatte Peter som kirkens leder. I grunnteksten brukes det greske ordet ekklesia, som betyr å være kalt ut. Dette begrepet brukes også i Apostlenes gjerninger og i brevlitteraturen. Et synonymt begrep er gjerne koinonia, som betyr fellesskap, og her underforstått fellesskapet av de kristne. Ellers snakker Jesus stort sett om Guds Rike.

Det andre sporet har sin legitimitet gjennom for eksempel Paulus’ tjeneste. Vi ser at lokalmenigheten gjenkjente Paulus’ kall, og sendte ham ut på misjonsreiser. Men vi kan likevel ikke se at han stod i en autoritetslinje under menigheten i Antiokia. Han opererte fritt, men rapporterte likevel tilbake til menigheten i Antiokia. I tillegg ser vi også at han rapporterte direkte til apostlene i Jerusalem. Hans måte å operere i kirkeplantingsteam og kommuniteter, er modeller som både organisasjoner og munkefellesskap har brukt.

Disse to sporene har til enkelte tider dessverre stått i konflikt med hverandre, men begge sporene er like mye del av Jesu universelle kirke og Guds Rike, og begge er nødvendig for at misjonsbefalingen skal kunne oppfylles.