Tilbake til Romania

Jeg føler meg privilegert. Denne uken er jeg tilbake i Romania, landet vi arbeidet i fra 1998 til 2007. Mye er skjedd siden den gang.

Sommeren 1998 var jeg i Ungarn på en Ungdom i Oppdrag-konferanse. Vi hadde flyttet til Romania et par måneder i forveien, og hadde akkurat begynt å lære språk. I Ungarn opplevde jeg Gud tale til meg om noe som var både utenkelig og umulig. Vi skulle nemlig være med å trene og sende ut rumenske misjonærer til andre land.

Da vi begynte å snakke om dette til våre rumenske venner, var det mange som lo. De fleste lo bak vår rygg, mens noen smilte overbærende og sa at dette var umulig. For det første trodde de misjonærer var noen som var rike og kom til Romania, for det andre hadde rumenske kirker erfaring fra misjon, for det tredje manglet de teologisk forståelse for misjonens imperativ, for det fjerde var de for fattige, for det femte… unnskyldningene for å ikke engasjere seg i misjon var nemlig mange.

I dag møtte jeg en gammel venn som jeg ikke har sett på mange år. Til daglig bor han i et land i Asia, hvor han planter menigheter og trener kirkeledere. I England for to uker siden møtte jeg en annen venn. Han bor i et annet asiatisk land og trener kirkeplantere blant unådde folkeslag. Begge to er rumenere. I morgen skal jeg møte et rumensk ektepar som skal flytte til Asia neste år. Der skal de først lære landets offisielle språk. Deretter skal de lære et lokalt stammespråk, før de skal begynne å plante menigheter.

Paraplyorganisasjonen jeg var med å starte i 2002, Partners in Missions, en sammenslutning rumenske kirkesamfunn og organisasjoner, har i dag vokst seg mye større enn jeg drømte om for ti år siden. De siste tallene viser at medlemsorganisasjonene og kirkene snart har sendt ut 180 misjonærer. Mange jobber blant unådde folkeslag i Asia, og mange er støttet økonomisk rumenske kristne.

Det enkelte mente var umulig for 15 år siden, er i dag realitet. Dette er noe Gud har gjort. Samtidig som Gud talte til meg om dette, sa han det samme til andre kirkeledere og organisasjonsledere. Sammen fikk vi være med å skrive første kapittel i rumensk misjonshistorie. Nå er det nye som skal skrive neste kapittel.

I dag og i morgen underviser jeg 30 unge mennesker, alle medarbeidere i Ungdom i Oppdrag, i byen Medias. Vi snakker om misjon og hvordan flere rumenere kan sendes ut i misjon. “The best is yet to come”, sier en klisjé. I dette tilfellet er det sant. The future er nemlig bright!