Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her