Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om “brente barn” ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

Når Gud er stille

Av og til er Gud stille. Det oppleves som om han har trukket seg unna. For noen oppleves dette når vi trenger ham som mest. Hvorfor? Jeg vet ikke helt.

Bibelen gir oss noen svar, men den besvarer på langt nær alle spørsmål. Vi skal ikke være som Jobs venner, de som gav svar på vanskelige spørsmål som Bibelen selv ikke gir. Mennesket er ikke gitt det privilegium å forstå alt. Da måtte vi i så fall selv ha blitt som Gud. Men bare Gud er Gud. Og vi er mennesker.

Jeg tror vi trenger å tegne et gudsbilde som tåler livets realiteter og som overlever døden. Dessverre har mange opplevd at da vanskelighetene kom, stemte ikke gudsbildet og livets realiteter med hverandre. Avstanden ble for stor.

Samfunnet forholder seg gjerne til det litt overfladiske i livet. Vi feirer det lette og det glade, mens vi har vanskeligere for å ta innover oss sorgen og tristheten som mange bærer på. Noe av denne overfladiskheten har også fått innpass i våre menigheter, der vi så lett erstatter sant håp med menneskelig optimisme.

Endel kristen forkynnelse er ladet med framtidstro. I noen sammenhenger er det viktig å drømme stort og forvente det beste. Selv om dette kan være viktig og rett, opplever noen at dette gjør troen vanskeligere. Som ledere og forkynnere er det lett å skape urealistiske forventninger som gjør sorg, ulykker og sykdom tyngre å bære.

Mange mennesker jeg har møtt, forteller om sorgen over det i livet som ikke ble slik de hadde trodd. I noen karismatiske sammenhenger har man måttet leve med de negative effektene av den såkalte herlighetsteologien, mens i noen lutherske kirker har man måtte kjempe med en elendighetsteologi som har fratatt mennesker håp og drømmer.

Jeg tror Jesus kan sette mennesket virkelig fri. Han kan gi oss en himmel over livene våre som bærer gjennom. For at dette skal kunne skje, trenger vi å tegne et sant gudsbilde, et gudsbilde som er tro først og fremst mot Skriften, uten at det annullerer livets realiteter.

Bibelen utfordrer oss til å se det store bildet. Når kunstneren lager et mosaikkbilde – bit for bit – må han ofte ta flere steg tilbake for å se. Slik trenger vi også å ta noen steg tilbake. Ved å studere enkeltbiter i mosaikkbildet, kan vi slås av de vakre fargene, men det er bare ved å trå tilbake og betrakte helheten, vi kan se mer av hvem Gud er. Enkeltbiter kan være meningsløse, ja faktisk stygge. Men satt sammen med en helhet, kan de gi mening.

Jeg har snakket med mennesker som har møtt en taus Gud. Noen av disse har enten mistet troen, eller aktivt forlatt troen. Noen har beholdt troen, men gudsbildet forblir ullent og uklart. Andre har opplevd at troen har blitt sterkere i møte med Gud som er stille. I møte med Gud som er blitt borte, tror jeg vår reaksjon preges av vårt gudsbilde. Derfor trenger vi å fremelske og utvikle et gudsbilde som tåler smerten som livet kan påføre oss. Dette gudsbildet tegnes i Bibelen, og der ser vi at Gud ikke er borte. Han er til stede og han er ikke stille.

Lederartikkel i Mot Målet #3 2013

Finnes den perfekte organisasjon?

I dag fikk jeg en artikkel fra min gode venn Jim Orred. Han er en av seniorlederne i Ungdom i Oppdrag Internasjonalt, og bor til daglig på Hawaii. Han skriver om organisasjonsliv, på en måte som er lett gjenkjennbar for meg som har jobbet i en kristen organisasjon i snart 20 år.

Les og nyt:

My friend was venting via text message to me (would that be ‘vexting’?) at his great disappointment in some of my fellow leaders. He even challenged my performance. I had a feeling he was about to bail. I could really identify with his feelings, though I have not often expressed them verbally.
Much of my life I have dreamed about finding the ultimate organization, working with the most amazing and perfect leaders, finding the best friends.
That search has now ended.
Magazine editors search for the best hotels, burgers, coffee, or city. Which are America’s best universities?
Top-ten lists abound. People find marketing hard to resist.
The ultimate perfection is not found in glossy magazines.  Photoshop does not work in real life.
My earlier years were spent dreaming that one day I would find the best group of people to join. Disappointment abounded. Optimism faded. That sort of organization did not exist. The people I met were all on a journey, looking for glory, most also looking for beauty and the ultimate job, home, family, or group to belong to.
Of course, as geographical or historical distance grew, the more amazing the person or group appeared.
Surely, there is something magical when a visionary leader casts a picture of a better world, where diverse people join their efforts to bring change.
Humility can clothe relationships, and perseverance when added, combines with faith to form something new and beautiful. I have seen that many times.
It happens when the ugly gets kissed by a prince, and she becomes beautiful.
But too many people are waiting for that kiss, instead of being that kiss.
Those organizations that look so slick in the PR materials, are actually filled with normal people with struggles, disappointment, and dysfunctional leadership. Bad breath happens.  And worse.
There is no perfect org chart. No perfect group. If such a group existed, as the saying goes, “it would cease being perfect the moment you joined it.“
In the year of our Lord, 2012, I got happy with my group. I really think that the Ultimate Leader with all wisdom, love, and power has led me to a group of people. My tribe. A very imperfect tribe, but one that has become like family to me.
Every family has both glory and shame.  (a quote from my wife.)
“I am again in travail until Christ is formed in you (plural).” This was a leader’s goal for one of his communities. It is God’s goal for your community. Our planet will be filled with the knowledge of amazing-ness, a glory we have yet to see in fullness, but we all yearn for.
Some never find rest. They wander, looking, seeking…because they know the ultimate community is out there somewhere. But inheritance only comes via one’s tribe, as Israel discovered when they settled in the land of Canaan.  No clan; no land.
This burning desire is put in our hearts to cause us to journey towards it. Our collective history began in a garden.  But it will culminate in a city, ‘prepared as a bride beautifully dressed for her husband.  They will be His people and He will be with them. He will make all things new.”  He commits to us now without reservation.  How can you and I not do the same to some very real people in our circles of relationships?
I find that God really likes me to have some irregular people in my life. Some of them are quirky, all are human.  Some probably find me quirky, too.
I like this statement: be vulnerable enough so people can connect with you,
and strong enough so they respect you. That reminds me of Jesus, whose mix of the divine and human was amazing. ‘Bear with one another’ has new meaning. It is a good command. I need to hear that daily.
His mother and brothers came to do an intervention, to take him out of his ministry.  They failed.  They didn’t get him.  He bore with them, graciously.
When you and I commit to serve those around us, something amazing happens! The whole thing gets better. Beauty emerges. Something about commitment brings out the best in people. It is contagious. Change happens. Perfection doesn’t. But the goal is not to be slick. It is to connect, serve, love, and walk together so the world becomes a better place in our corner.
Joy is not found in the relentless search for the best. It is found in being it.