Misjon i en ny tid

Endring: Vi hører ofte at misjon er i endring. Dette er heldigvis sant. Når verden endrer seg, ville det være dumt dersom Kirken skulle utføre misjon på samme måte som i 1950. Hva kjennetegner dette «nye»?

De tre første bølgene: Den protestantiske misjonshistorie blir ofte beskrevet som tre bølger. Den første ble initiert av William Carey, som på 1700-tallet etablerte misjonsorganisasjoner og tok evangeliet til kystland i Asia og Afrika. Den andre bølgen var en videreføring av dette. Hudson Taylors visjon om 1000 misjonærer til det indre av Kina motiverte og rekrutterte misjonærer fra hele den vestlige verden. Disse tok evangeliet fra kystområdene til Asias og Afrikas innland. Senere på nittenhundretallet viste blant andre Donald McGavran og Cameron Townsend at misjonsbefalingen handler om å gi evangeliet til folkeslag, stammer og ulike kaster – ikke bare til nasjonalstater. Denne tredje bølgen begynte i mellomkrigstiden, og nådde kanskje sitt høydepunkt under den store Lausannekonferansen i 1974.

Den fjerde bølgen: Det ser ut som om den tredje bølgen verdensmisjon mister kraft og innflytelse, samtidig som en fjerde bølge nå slår innover verdens land. Hvordan ser denne bølgen ut? Fra alle til alle: Mens misjon tidligere var «fra vesten til resten», er nå nesten alle land misjonsendeland. Misjonærbølgen går fra alle til alle. Tallet på migrantmenigheter i Norge viser oss dette. Teltmakere: I dag kombinerer flere og flere misjonærlivet med et sekulært yrke. For eksempel regner mange filippinske gjestearbeidere i Midtøsten seg som nettopp som misjonærer. Det samme gjelder afrikanske arbeidssøkere i Europa. Digital kommunikasjon: Digital kommunikasjon og moderne infrastruktur har gjort det mulig å arbeide helt annerledes enn for bare noen år siden. I dag kan man bo og arbeide på to ulike kontinenter. Alle: Mens de tidligere bølgene ofte har bestått av misjonærer som høyt utdannede og kompetente mennesker, gjerne teologer, leger, lærere og sykepleiere, representerer misjonærer i dag en større bredde enn før. De kan være studenter, ufaglærte, pensjonister eller IT-spesialister. Utvidet begrep: Misjonsbegrepet har også utvidet seg. Mens man før tenkte på misjon som enten direkte evangelieforkynnende eller diakoni, er det nå mer og mer vanlig å implementere en teologi om Guds rike. Dette betyr at bibelens verdier implementeres på «markedsplassen» og de ulike samfunnsområdene, være seg i politikk, media, forretningsliv, utdanningssystemet eller kunst og kultur, blir legitime misjonsmarker. Organisk: Misjonsarbeidet var tidligere ofte organisert strukturelt og konfesjonelt, gjerne i kirkesamfunn og hierarkier. Nå skjer misjon organisk og mer nettverksbasert enn før, hvor konfesjoner og dogmer er mindre viktige. Dette fører blant annet til at enkeltpersoner reiser ut som «freelance-misjonærer» og at lokale menigheter driver egne misjonsarbeid. Man oppretter i større grad gjensidig partnerskap, både blant kirker, organisasjoner og nasjonaliteter. Der du er: Migrasjon har ført til at unådde folkeslag har kommet til oss, noe som gjør at vi kan formidle evangeliet der vi er, på vår arbeidsplass, studiested og nabolag.

Uforanderlig: Men selv om misjon forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Misjon handler fremdeles om å krysse kulturelle og etniske grenser og det handler fremdeles om å formidle evangeliet på en forståelig måte og la evangeliet inkarneres. For at evangeliet skal gå frem, fordres det at mennesker er villige til å forlate sine hjem og flytte til andre deler av verden, lære språk, kultur og leve inkarnerte liv, slik at Jesus kan bli synlig.

Sovepute: At misjonsarbeidet globalt endres, må aldri bli en sovepute hvor vi konkluderer med at det er greit at antall misjonærer fra Norge går nedover. Så lenge det finnes unådde folkeslag kan vi ikke slå oss til ro.

Denne artikkelen ble trykket i Dagen, 24.04.2013

To spor i kirkehistorien

I hele kirkehistorien ser vi hvordan to ulike spor preger både kirken og misjonsarbeidet.

Det ene sporet handler om den lokale kirken, organisert gjennom de ortodokse Kirkene, Den katolske kirke, og etter hvert også gjennom ulike protestantiske kirker. Disse har hatt et tydelig hierarki, med en geografisk basert struktur og organisasjon. Disse kirkene har til visse tider fungert godt, men i andre tider vært preget av korrupsjon og maktmisbruk. Dette gjelder også de protestantiske kirkene. For eksempel ser vi at revolusjonen i Frankrike, som begynte i 1789, var i stor grad en reaksjon mot Den katolske kirken, som gikk hånd i hånd med kongen, og gav kongen legitimitet gjennom sin tro på kongens enevelde og dermed hans ufeilbarlighet, siden han var innsatt av Gud. Dermed var opplysningstiden og mange av deres antikristne filosofer, en forståelig reaksjon på kirkelig maktmisbruk og overgrep, selv mange av de franske revolusjonære gikk langt over streken med sin terror og drap av uskyldige. I nyere tid, ser vi at den pinsekarismatiske vekkelsen, som er den hurtigst voksende retning innenfor kristendommen, også er organisert i kirker, og da gjerne med et stort fokus på lokale kirker og deres, i positiv forstand, uavhengighet.

Det andre sporet i kirkehistorien handler om de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene. Disse er alle en del av den universelle kirke, men som strukturelt opererer de ofte uavhengig av kirkens hierarki. I vår tid er misjonsorganisasjonene et eksempel på disse, slik som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NMS, men også kristne utdanningsinstitusjoner faller inn i samme kategori. Slike organisasjoner er ikke av ny dato. I den protestantiske historien finner man disse helt tilbake til 1700-tallet, hvor William Carey kanskje står som opphavsmann til de første. I De ortodokse kirkene og Den katolske kirkene, er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på dette. Man kan på mange måter si at disse organisasjonene er del av kirken, men i ulik grad ikke opererer under den lokale kirkes autoritet. Den gamle generalen i Kinamisjonen, Ludvig Hope, sa “I kirken, men ikke under kirken”.

Disse to sporene har ofte fungert uavhengig av hverandre, men likevel vært avhengige av hverandre og komplementert hverandre i oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mens kirken ofte har hatt et lokalt fokus, med forkynnelse, opplæring, diakoni og samfunnsansvar, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer. Dette andre sporet har ofte vært kraften som har fungert som et korrektiv til kirken, og jobbet med å utbre kirken. Den har av og til også vært i opposisjon til kirken.

For eksempel er bevegelsen som oppstod rundt de såkalte ørkenfedrene i det tredje århundre, et slikt eksempel. Ørkenfedrene[1] var hellige menn som flyttet bort fra sitt hjemsted, vekk fra sine lokale menigheter, og ut i ødemarken for å kunne søke stillhet og et dypere, åndelig liv. De mente strukturene og livet i menighetene ikke gav tilstrekkelig rom for dette, og mange ønsket også et annet rammeverk for sitt åndelige liv. Etter hvert fikk disse ørkenfedrene etterfølgere, og det ble etablert kommuniteter rundt deres virke. Disse la da grunnlaget for munkevesenet, hvor mennesker fikk et annet rammeverk for en åndelig dybde, struktur og misjonsinnsats enn menighetene kunne gi.

Det er viktig å understreke at jeg mener begge disse sporene har bibelsk legitimitet. Kirken er innstiftet av Jesus selv (Matt. 16,18). Selve begrepet kirke brukes nesten ikke av Jesus, selv om det er dette begrepet han bruker da han innsatte Peter som kirkens leder. I grunnteksten brukes det greske ordet ekklesia, som betyr å være kalt ut. Dette begrepet brukes også i Apostlenes gjerninger og i brevlitteraturen. Et synonymt begrep er gjerne koinonia, som betyr fellesskap, og her underforstått fellesskapet av de kristne. Ellers snakker Jesus stort sett om Guds Rike.

Det andre sporet har sin legitimitet gjennom for eksempel Paulus’ tjeneste. Vi ser at lokalmenigheten gjenkjente Paulus’ kall, og sendte ham ut på misjonsreiser. Men vi kan likevel ikke se at han stod i en autoritetslinje under menigheten i Antiokia. Han opererte fritt, men rapporterte likevel tilbake til menigheten i Antiokia. I tillegg ser vi også at han rapporterte direkte til apostlene i Jerusalem. Hans måte å operere i kirkeplantingsteam og kommuniteter, er modeller som både organisasjoner og munkefellesskap har brukt.

Disse to sporene har til enkelte tider dessverre stått i konflikt med hverandre, men begge sporene er like mye del av Jesu universelle kirke og Guds Rike, og begge er nødvendig for at misjonsbefalingen skal kunne oppfylles.

Mitt innlegg på “Reach 2012”

Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for “offentlig publisering”, men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

Misjon 2012

Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

 

Bølger misjon

I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

 

Hva med den fjerde bølgen?

Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

 

Nedgang i norsk misjon?

Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

 

Hvor mange folkeslag er det i verden?

Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

 

Gud mangler en ting

Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

 

Misjon for meg

Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.