Det var vel ikke meg du mente, Herre?

En gang jeg var 20 år, kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Jeg så den lange pekefingeren oppe i luften, og jeg gikk ut av rekken og bort til ham.

Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni den falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemmer ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem hadde jeg besøkt, hva hadde jeg gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg stod. Jeg tenkte det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå.

Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop.  Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med besk stemme. Gud er ingen toller. Gud er ingen krigsgeneral. Gud er heller ingen despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg.

Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far? Hva om vi tenker om oss selv som arvinger av vår Fars rike, og om Guds rike som en familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «kom og bli med meg i familiebedriften min!».

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med.

En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» spurte teksten som stod under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer, enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham.

Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «kom!»?

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring.

Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du stod på fjellet og sa «gå!».

 

Lederartikkel i Mot Målet #4 2013

Den lille byen som velsignet verden

Churchill sa en gang at man evner å se like langt inn i fremtiden som man evner å se bakover i tid. Jeg tror Churchill har rett. Her kommer en historie om en liten by i Tyskland som har velsignet verden.

– Se hva moravianerne har fått til! Kan ikke vi følge deres eksempel, og i lydighet til vår himmelske herre gå ut i hele verden og forkynne evangeliet til hedningene?

Med disse ordene kastet den tretti år gamle britiske skomakeren, William Carey, en bunke tidsskrifter på bordet til sine baptistvenner. Han hadde akkurat produsert Englands første misjonærblad og gav rapporter om hva moravianer-misjonærer utrettet over hele verden. Senere dro William Carey selv til India, og ble med det en av de mest innflytelsesrike misjonsledere siden reformasjonen.

Hvem var disse moravianerne Carey snakket om, som hadde påvirket hans forståelse av misjon? Den moravianske bevegelse er en av de viktigste bevegelsene som har formet vår protestantiske bevegelse, og den begynte i en avkrok i Tyskland, i byen Herrnhut, hvor en vekkelse brøt ut i 1727.

Grev Nicolaus Ludwig Zinzendorf ble født i 1700 og gjorde unna skoleårene sine på kostskole i Halle, hvor han også ble kristen. Sammen med noen skolekamerater startet han som tenåring en forening som etter hvert ble en hemmelig orden ved navnet ”Sennepsfrøordenen”. Etter utdannelsen flyttet han som ung greve et slott i Sachsen. Visjonen bak foreningen han startet på kostskolen døde ikke, men den fortsatte å vokse, hvor flere medlemmer fra hele verden etter hvert ble tatt opp som medlemmer. Senere, da denne gruppen var vokst seg stor og offentlig kjent, viste det seg at flere fremtredende personer verden over var medlemmer. Blant dem var Kongen av Danmark, Innenriksministeren i Skottland, Den katolske biskopen av Paris og til og med en eldre indianerhøvding ved navn Tomo-chi-chi. For å bli medlem i denne ordenen måtte de sverge troskap til dens formål. De gikk alle med en gullring med inskripsjonen ”Ingen lever for seg selv”. Formålet for bevegelsen var definert i tre enkle punkt: Leve sant for Kristus, være vennlig mot alle mennesker og bringe evangeliet til alle nasjoner.

Vekkelsen og misjonsbevegelsen hadde sitt utspring i et viktig valg Zinzendorf gjorde fem år før vekkelsen brøt ut i Herrnhut. I 1722 ønsket den da 22 år gamle Grev Zinzendorf en gruppe flyktninger fra Böhmen og Moravia velkommen til sitt område. De tilhørte en protestantisk brødrebevegelse med røtter i vekkelsene rundt Jan Hus, og hadde flyktet på grunn av sterk forfølgelse. Sammen med disse flyktingene etablerte greven byen Herrnhut. Den 13. august 1727 brøt det ut vekkelse i denne lille byen. I kjølevannet av vekkelsen startet et bønnemøte som varte i 100 år, og i 1732 reiste de første misjonærene til de vestindiske øyer. I løpet av en generasjon sendte de ut flere misjonærer enn hele den protestantiske bevegelsen hadde gjort fra reformasjonen til vekkelsen startet i 1727. Herrnhuterne sendte misjonærer til Grønland, til indianere i Amerika, urfolk i Australia, Stillehavsøyer og flere andre avsidesliggende steder i verden.

Det fortelles blant annet en historie om et møte på amerikabåten mellom brødrene Wesley og misjonærer fra Herrnhut, hvor moravianerne fikk lede John Wesley inn i personlig forståelse av frelsen som ble avgjørende for hans senere forkynnervirksomhet. John Wesley ble senere leder av metodistvekkelsen som begynte i England, og resultatet av denne vekkelsen reddet muligens England fra en blodig borgerkrig, slik man opplevde under revolusjonen i Frankrike.

Herrnhut er i dag Tysklands minste by, med offisielt 2700 innbyggere. Men arven fra disse misjonærpionerene lever videre. På et høydedrag over byen, ligger ”Gottesacker”, gravstedet hvor hundrevis av de første moravianerne ligger gravlagt, og blant dem Grev Zinzendorf. På flere gravsteiner kan vi lese fødestedene til de avdøde, og mange eksotiske steder er nevnt. Disse var barn av de første misjonærene som dro ut i ukjent farvann for å dele evangeliet om Jesus. Mange av misjonærene vendte aldri tilbake til Herrnhut og ligger begravd rundt om i verden.

Historien om Zinzendorf inspirerer fortsatt mennesker over hele verden til å sluttføre oppgaven den unge greven brukte sitt liv på.