Vi kjørte oppover. Fjellene i Himalaya lå foran oss. Bak oss var den lille byen Kalimpong. Der bodde vi på et lite hotell som en tibetaner eide og drev. Veiene var smale og ikke i den beste forfatning. Mens høydemeterne steg, tenkte jeg på hvordan den tynne asfalten tålte frosten om vinteren. Plutselig stoppet bilen. Sjåføren tok oss med ut og pekte. Mot vest kunne vi se verdens tredje høyeste fjell. Fjellet var i Nepal. Noen kilometer østover kunne vi se fjellene i Butan. Noen mil lengre nord var grensen til Kina. Utsikten var fantastisk. Fjellene i Norge blir i minste laget sammenlignet med det vi så der. Synet minnet meg på hvor kreativ Gud er. Alt vi kunne se var skapt ved hans Ord.
I mars 2005 hadde jeg det privilegium å få reise sammen med 7 rumenske kirkeledere til India. Sammen skulle vi tilbringe 15 dager i den tidligere engelske kolonien. Målet med turen var først og fremst å se, lære og finne ut hvordan rumenske menigheter kan bli involvert i å sende ut misjonærer til unådde områder av India.
I bilen, mens vi kjørte videre oppover, snakket jeg med Edi og Ligia, rumenske misjonærer i byen Kalimpong. De jobber med et research prosjekt på flere av de unådde folkegruppene i regionen. De fortalte meg om de mange unådde folkeslagene i området. Gud, skaper av universet, jorden og naturen har også skapt menneskene, folkeslagene som bor i India. Problemet er at de fleste av disse menneskene aldri har hørt at de er elsket av Gud Skaperen. De vet ikke at Han sendte sin eneste sønn for å dø, slik at de kan komme i en frelsende relasjon til sin himmelske far.
Vi kjørte og kjørte. Himmelen begynte å åpne seg og solen tittet frem. På begge sider av veien var det tett skog. Ingen mennesker. Ingen andre biler. Ingenting. Plutselig stoppet vi igjen. Vi fikk igjen beskjed om å gå ut, og begynte å gå nedover dalen. På veien passerte vi flere små hus, laget av hjemmelagede mursteiner av leire og jord. Det var rent, pent og luften var veldig god å puste inn. Menneskene vi passerte hadde vennlige ansikter. De smilte mens de hilste ved å legge håndflatene sammen under haken og bukket. Alle disse tilhørte en liten Buthanesisk stamme som inntil nylig var helt uberørt av evangeliet. Senere hørte vi at denne lille landsbyen hadde rundt 250 innbyggere. Flesteparten bekjente troen på buddhismen.
Bak noen trær kunne vi se noen store hus og høre noen mennesker prate og le. Jeg lurte på hva dette var. Landskapet åpnet seg opp og vi kom inn på en åpen plass med flere hus rundt. En yngre mann stod og smilte. Det var tydelig at vi var ventet. De hvite tennene hans skinte opp i det brune fjeset. De skrå øynene var typisk for menneskene i området, faktisk ganske likt som i Kina. Jeg tippet alderen hans til rundt 20 år. Senere fortalte han at han var 28.
– Velkommen! Velkommen! Stemmen hans var full av glede. Han viste oss rundt, mens han fortalte om landsbyen. Etter et godt måltid med stekt kylling og yoghurt, fortalte han om hvordan han begynte å tro på Jesus. Mannen ble en kristen da han var 14 år gammel. Hans far var en sint kommunist, og godtok ikke at hans eldste sønn var den første i landsbyen til å bli en kristen. Dette var meget skammelig, og derfor ble gutten kastet ut hjemmefra. Alene, bygde han en hytte av tømmer i utkanten av landsbyen, hvor han fra da av bodde alene.
– Selv om jeg var alene, visste jeg at Jesus var der. Han bodde sammen med meg.
Etter hvert som årene gikk, begynte flere mennesker i landsbyen å bekjenne Jesus som Herre, og i dag er mellom 20 og 25 personer medlemmer i den lille landsbykirken.
– Herren har gjort mirakler, sa han. Mange av mitt folk har nå blitt kristne. De var buddhister eller kommunister. I dag tilber de Jesus.
Dette vitnesbyrdet er en fin historie om hvordan Jesus har virket gjennom en ung mann. Slike historier er likevel ikke hverdagskost over hele India. Det finnes hundrevis, ja tusenvis av steder og byer i India uten et eneste vitnesbyrd om hvem Jesus er.
Byen Patna, i staten Bihar er et eksempel på avgudsdyrkelse, fattigdom og håpløshet. Millioner av mennesker her har aldri hørt evangeliet. Mer enn 50 unådde folkeslag bor i denne staten. Dersom du nevner navnet Jesus, vil menneskene enten riste på hodet eller spørre om det er en av de millionene av gudene i hinduismen? Luis Bush har karakterisert dette området som regionen med flest unådde folkeslag i verden. I denne byen er det fire rumenske misjonærer som tjenestegjør i ulike tjenester. Menigheter blir plantet og mennesker kommer til tro. For første gang i historien ser det nå ut som om evangeliet har begynt å slå små røtter.
Byen Varanasi, i staten Uttar Pradesh, er den helligste byen i India. Dette er hvor Buddha forkynte offentlig for første gang, dette er hvor elven Ganges renner. Hinduismen lærer at de som dør i denne byen kommer rett til himmelen. Byen er full av templer. På nesten hvert gatehjørne finner du avguder, et tempel eller et alter til en eller annen gud.
Sammen med de rumenske kirkelederne, fikk vi besøke til disse tre byene i India. Alle forskjellige. Alle med mennesker som er elsket av Gud. Håpet mitt er at alle de rumenske kirkelederne vil reise tilbake til Romania forvandlet av det de har sett i India. Min bønn er at de vil fortsette å motivere rumenske ungdommer til å melde seg til misjonens tjeneste, be for misjonen, gi til misjonen og å sende rumenske misjonærer.
Romania har i dag sendt ut bortimot 100 misjonærer til andre land. Landet har godt over 500.000 evangeliske kristne og representerer et veldig potensial for misjon til unådde folkeslag. Vekkelse og forfølgelse har gått hånd i hånd siden kommunistene tok over landet like etter andre verdenskrig. Etter at Romania fikk sin frihet i desember 1989, har landet opplevd en rivende utvikling. Selv om det fortsatt er mye fattigdom i Romania og mange interne utfordringer, opplever de kristne at tiden er inne for å velsigne nasjonene med det de har fått. Vær med å be for Romanias kirke, at de ikke bare skal plante menigheter i sitt eget land, men at de skal være med å plante menigheter også i områder hvor evangeliet ennå ikke har nådd.