Månedlige arkiver: oktober 2011

Verdens viktigste bok

Publisert av
3

Foto: Pål Berge på Flickr - cc by

19. oktober lanserte Bibelselskapet en ny norsk oversettelse av Bibelen. Denne utgaven har blitt trykket i 100.000 eksemplarer, og et eller annet sted leste jeg at oversettelsesarbeidet kostet over 30 millioner kroner. Først av alt vil jeg gratulere Bibelselskapet med det som ser ut til å være en svært god oversettelse, ja, kanskje den beste noensinne på norsk.

Når man skal oversette Bibelen er det mange hensyn å ta. Først av alt har man med en grunntekst å gjøre som til en viss grad er flertydig. Det er ulike nivåer av forståelse. Derfor kan man ikke bare oversette «ord-for-ord», slik man ofte hører det bli forlangt. I tillegg skal man ivareta det vakre, det poetiske i teksten. Hva betydde teksten for den som skrev og hva betydde den for de som først mottok den? De eldgamle tekstene skal også kommunisere godt til dagens mennesker. Den hevder om seg selv å ha religiøs autoritet, ja faktisk gir den seg ut for å være Guds Ord til alle mennesker til alle tider. I tillegg er det svært mange som har et personlig forhold til tekstene. Man har gjerne memorert vers og kapitler, og når kjente og kjære ord og vendinger da endres, kan det føles vanskelig. Det er altså mange hensyn som skal ivaretas i en oversettelse.

Jeg har ennå ikke lest gjennom hele den nye bibeloversettelsen. Men jeg gleder meg til å lese den, fra perm til perm, fra bok til bok. Kanskje blir jeg irritert over ulike vendinger. Kanskje blir jeg overrasket. Mest sannsynlig blir jeg glad over tekstens kvalitet.

Mer enn noen annen bok er Bibelen kanskje den som har preget oss som nasjon mest. Vårt språk, verdensbilde, kultur og selvforståelse har i stor grad sitt opphav i denne boken. Menneskerettighetene som (delvis uriktig omtales som universelle) har også dype røtter i denne boken. Med dette som bakteppe forundres jeg over det jeg opplever som ignoranse fra deler av media, «kultureliten» og mange politikere i deres omtale og relasjon til Bibelen. Det er beklagelig at halvnakne kjendiser og lavkarbo synes viktigere for VG og Dagbladet enn denne historiske hendelsen vi opplevde med lanseringen av den nye oversettelsen 19. oktober. Dagbladets anmeldelse, og journalistens kommentarer i kommentarfeltet under, er på mange måter et eksempel på denne ignoransen, kunnskapsløsheten og arrogansen.

Jeg synes min gode venn, pastor Ole Petter Erlandsen i Oslo Vineyard, beskriver Bibelens rolle i vårt samfunn på en god måte på sin blogg. Denne kan du lese her.

Om katolikker og protestanter

Publisert av
2

Foto: Lendog64 på Flickr - cc by-nd

Som barn kjente jeg ingen aktive, katolske kristne. Av en eller annen grunn hadde jeg fordommer mot katolikker. Disse vokste seg større etter hvert som jeg ble aktiv i Ungdom i Oppdrag. På misjonsturer var katolikkene gjerne objekter for frelse. Jeg trodde katolikkene var avgudsdyrkere og i min arroganse stemplet jeg deres liturgi med karakteristikker jeg i dag ikke er videre stolt av.

For snart ti år siden deltok jeg på en medarbeidersamling for Ungdom i Oppdrag Sentral-Europa. En gruppe ungdommer fra Slovakia ledet lovsangen. Jeg husker hvor bra jeg synes det var, at lovsangerne brukte sanger som de selv hadde skrevet, og ikke bare lovsanger fra Hillsong. Jeg var rett og slett begeistret! Overraskelsen var temmelig stor da jeg fant ut at bandet bestod utelukkende av katolikker. Dette stemte ikke med mitt bilde av katolikker.

Siden den gang har jeg blitt kjent med mange katolikker. Helst i land som Polen, Østerrike og Slovakia, men også i Norge. For et par år siden leste jeg boken Jesus, av Pave Benedict. Jeg har prøvd å bli kjent med historien til de mange katolske helgenene. Dette har inspirert meg. Jeg har også lest i dokumentene fra Vatikan II. Hva har jeg lært? Jo, for det første at Paven ikke er Antikrist 🙂 For det andre at det finnes millioner av kristne brødre og søstre innenfor den katolske kirke. For det tredje at den katolske kirke i Europa i større grad enn den protestantiske kirke forsvarer kirkens tradisjonelle syn i mange etiske spørsmål. For det fjerde, femte, sjette…

Ungdom i Oppdrag har i alle år jobbet for større grad av enhet mellom kristne. I dag opplever vi stor grad av enhet mellom de protestantiske retningene. På mange måter har protestantene i Norge lykkes med å bygge ned murer, misforståelser og mistenksomhet seg i mellom. Heldigvis.

Men ennå gjenstår områder av enhetsarbeid mellom kristne. Den neste barrieren som skal brytes står i dag mellom katolikker og protestanter. Noen vil hevde at læremessige forskjeller er for store til at man kan ha reell enhet. Jeg tror ikke det. I Vatikan II har jeg lest mye god «reformert» teologi. Pavens bok, Jesus, forkynner mye god «reformert» teologi. Mine katolske venner står for mye god «reformert» teologi. «Reformert» teologi? La oss heller kalle det bibelsk teologi.

Vil vi i årene som kommer se en tilnærming mellom katolikker og protestanter? Jeg håper det. Jeg tror det. Dette betyr ikke at katolikkene skal bli som oss. Eller at vi skal bli som dem. Jeg tror på mangfold, ulikhet og til en viss grad uenighet. Dette er nemlig forutsetningen for enhet. Enhet uten mangfold blir uniformisme.

For 50 år siden var det kanskje utenkelig at lutheranere og pinsevenner kunne feire nattverd sammen. Hvor mange år tar det før katolikker og protestanter feirer nattverd sammen? Mindre enn 50 år, tror jeg.

Hvert femte minutt blir en kristen drept for sin tro

Publisert av
1

Foto: Paullew på Flickr - cc by-nc-nd

Jeg har hørt det sagt at det aldri har blitt drept flere for sin kristne tro, enn hva som er tilfellet i dag. For et par dager siden kom jeg over en kronikk i Svenska Dagbladet som tok opp dette temaet.

Jeg kjenner ikke denne avisen i særlig grad, og vet ikke hvor avisen plasseres politisk. Likevel fant jeg artikkelen svært interessant, og vil gjerne dele den med flere. Du finner den ved å trykke på denne linken.

Det er flere tanker som slår meg etter å ha lest artikkelen: Hvorfor skrives det ikke mer i norsk dagspresse om disse martyrene?
–          Er det empiriske bakgrunnsmaterialet for dårlig til at aviser i Norge velger å skrive om slike hendelser?
–          Er kristne ikke flinke nok til å kommunisere hva som skjer?
–          Skrives det ikke om dette fordi det eksisterer en slags form for antikristelig holdning hos mange journalister, og at de derfor ikke finner det nødvendig å skrive om dette?
–          Dersom tallene er korrekte, så står vi overfor et kjempestort brudd på menneskerettighetene i mange, mange land. Er det fordi dette rokker med norsk dagspresses paradigme om at kirken historisk har vært på parti med «overgriperen», og at det av denne årsak ikke er noen i dagspressen som tar det opp?

Jeg håper de to siste punktene er feil.

Denne saken har aktualitet akkurat nå, siden den iranske pastoren og tobarnsfaren Youcef Nadarkhani er dømt til døden i Iran. Avisene Vårt Land og Dagen har skrevet om ham, men jeg har ikke registrert at andre aviser har gjort dette. Dagen skrev i går at åtte personer ble henrettet 3. oktober.

Dette minner oss om hvor takknemlige vi trenger å være for demokrati og frihet.

Den lille byen som velsignet verden

Publisert av
Svar

Churchill sa en gang at man evner å se like langt inn i fremtiden som man evner å se bakover i tid. Jeg tror Churchill har rett. Her kommer en historie om en liten by i Tyskland som har velsignet verden.

– Se hva moravianerne har fått til! Kan ikke vi følge deres eksempel, og i lydighet til vår himmelske herre gå ut i hele verden og forkynne evangeliet til hedningene?

Med disse ordene kastet den tretti år gamle britiske skomakeren, William Carey, en bunke tidsskrifter på bordet til sine baptistvenner. Han hadde akkurat produsert Englands første misjonærblad og gav rapporter om hva moravianer-misjonærer utrettet over hele verden. Senere dro William Carey selv til India, og ble med det en av de mest innflytelsesrike misjonsledere siden reformasjonen.

Hvem var disse moravianerne Carey snakket om, som hadde påvirket hans forståelse av misjon? Den moravianske bevegelse er en av de viktigste bevegelsene som har formet vår protestantiske bevegelse, og den begynte i en avkrok i Tyskland, i byen Herrnhut, hvor en vekkelse brøt ut i 1727.

Grev Nicolaus Ludwig Zinzendorf ble født i 1700 og gjorde unna skoleårene sine på kostskole i Halle, hvor han også ble kristen. Sammen med noen skolekamerater startet han som tenåring en forening som etter hvert ble en hemmelig orden ved navnet ”Sennepsfrøordenen”. Etter utdannelsen flyttet han som ung greve et slott i Sachsen. Visjonen bak foreningen han startet på kostskolen døde ikke, men den fortsatte å vokse, hvor flere medlemmer fra hele verden etter hvert ble tatt opp som medlemmer. Senere, da denne gruppen var vokst seg stor og offentlig kjent, viste det seg at flere fremtredende personer verden over var medlemmer. Blant dem var Kongen av Danmark, Innenriksministeren i Skottland, Den katolske biskopen av Paris og til og med en eldre indianerhøvding ved navn Tomo-chi-chi. For å bli medlem i denne ordenen måtte de sverge troskap til dens formål. De gikk alle med en gullring med inskripsjonen ”Ingen lever for seg selv”. Formålet for bevegelsen var definert i tre enkle punkt: Leve sant for Kristus, være vennlig mot alle mennesker og bringe evangeliet til alle nasjoner.

Vekkelsen og misjonsbevegelsen hadde sitt utspring i et viktig valg Zinzendorf gjorde fem år før vekkelsen brøt ut i Herrnhut. I 1722 ønsket den da 22 år gamle Grev Zinzendorf en gruppe flyktninger fra Böhmen og Moravia velkommen til sitt område. De tilhørte en protestantisk brødrebevegelse med røtter i vekkelsene rundt Jan Hus, og hadde flyktet på grunn av sterk forfølgelse. Sammen med disse flyktingene etablerte greven byen Herrnhut. Den 13. august 1727 brøt det ut vekkelse i denne lille byen. I kjølevannet av vekkelsen startet et bønnemøte som varte i 100 år, og i 1732 reiste de første misjonærene til de vestindiske øyer. I løpet av en generasjon sendte de ut flere misjonærer enn hele den protestantiske bevegelsen hadde gjort fra reformasjonen til vekkelsen startet i 1727. Herrnhuterne sendte misjonærer til Grønland, til indianere i Amerika, urfolk i Australia, Stillehavsøyer og flere andre avsidesliggende steder i verden.

Det fortelles blant annet en historie om et møte på amerikabåten mellom brødrene Wesley og misjonærer fra Herrnhut, hvor moravianerne fikk lede John Wesley inn i personlig forståelse av frelsen som ble avgjørende for hans senere forkynnervirksomhet. John Wesley ble senere leder av metodistvekkelsen som begynte i England, og resultatet av denne vekkelsen reddet muligens England fra en blodig borgerkrig, slik man opplevde under revolusjonen i Frankrike.

Herrnhut er i dag Tysklands minste by, med offisielt 2700 innbyggere. Men arven fra disse misjonærpionerene lever videre. På et høydedrag over byen, ligger ”Gottesacker”, gravstedet hvor hundrevis av de første moravianerne ligger gravlagt, og blant dem Grev Zinzendorf. På flere gravsteiner kan vi lese fødestedene til de avdøde, og mange eksotiske steder er nevnt. Disse var barn av de første misjonærene som dro ut i ukjent farvann for å dele evangeliet om Jesus. Mange av misjonærene vendte aldri tilbake til Herrnhut og ligger begravd rundt om i verden.

Historien om Zinzendorf inspirerer fortsatt mennesker over hele verden til å sluttføre oppgaven den unge greven brukte sitt liv på.

Om tilgivelse og tillitt

Publisert av
7

Foto: hang_in_there på Flickr - cc by

Gud glemmer: En venn av meg fortalte meg en historie fra et bedehus på Vestlandet hvor han talte. Etter møtet ble han minnet om å fortelle en eldre dame at Gud gjerne ville tilgi hennes synd, men fordi Gud ikke trenger seg på, måtte hun først komme til Gud. Med usikker stemme fortalte han kvinnen hva han tenkte, og fikk et kort takk til respons. Da han kom hjem om kvelden begynte han å fundere på hvilken synd denne kvinnen hadde gjort, som Gud ville hun skulle omvende seg fra. Plutselig hørte han Guds stemme i hjertet sitt:

– Jeg husker ikke. Jeg har glemt det.

Glemmer Gud synd? Er det ikke slik at Gud vet alt? Bibelen lærer oss at Gud glemmer synd som er tilgitt. En Gud som er allmektig er mektig til også glemme tilgitt synd.

Ikke synonymer: Men siden Gud glemmer tilgitt synd, bør ikke da også menneskene glemme tilgitt synd? Her skilles Guds tilgivelse fra menneskets tilgivelse. Fordi Bibelen ber oss tilgi vår neste, betyr ikke dette at man skal late som om man har glemt urett som er gjort. Tilgivelse er nemlig ikke synonymt med tillit.

Ikke immunitet: I det siste har Den katolske kirke fått negativ oppmerksomhet fordi noen få prester har begått seksuelle overgrep. Flere av overgrepene har skjedd mot barn. Det samme har skjedd også i Norge, både i Den norske kirke, frikirkelige miljøer og kristelige organisasjoner. Illusjonen om at seksuelle krenkelser og overgrep ikke skjer blant kristne er heldigvis knust. Heller ikke kristne ledere er unndratt fristelser eller gitt immunitet, som gjør at man kommer unna med feil.

Talent eller karakter: Når Det nye testamentet peker på hvilke typer mennesker som bør bli gitt tillitsverv, peker ikke Bibelen først og fremst på talenter, karisma eller utrustning. Bibelen ser etter personens personlige integritet. Winston Churchill sa en gang om mennesker han ansatte, at han var opptatt av to faktorer: Han ville ha medarbeidere med både karakter og talenter, men dersom han måtte velge mellom disse to, så valgte han karakter fremfor talent.

Dobbel skuffelse: Også kristne ledere faller. Og når dette skjer, blir ofte skuffelsen dobbel, fordi man som leder i utgangspunktet hadde tillitt. Et lederverv eller en forkynnerolle fordrer tillitt. Det er ikke nok at overgrep som er tilgitt av Gud og mennesker, skal kunne åpne for at forkynnere med alvorlige karakterbrister igjen skal kunne virke som ledere. Tillitt må også gjenvinnes.

Tillit: Vi tror at Guds tilgivelse er absolutt. Tillitt fra mennesker er derimot betinget. For å forkynne, trenger man som alle mennesker, Guds tilgivelse. Men man trenger også tillitt fra mennesker.

Lederartikkel fra Mot Målet nr. 4, 2011

Da statsministeren i Nepal fikk en Bibel

Publisert av
4

Foto: Krish Dulai på Wikimedia Commons - cc by-sa

For 60-70 år siden var det knapt noen kristne i Nepal, dette lille fjellandet med 30 millioner innbyggere.  I dag er situasjonen en annen. Så mange som kanskje 850.000 mennesker er i dag kristne. I går fikk jeg en e-post fra noen venner fra Nepal som bor i Norge. De forteller om landets statsminister som akkurat har besøkt USA:

«I går så vi på nyhetene fra Nepal.  Et av innslagene fortalte historien om vår statsminister Dr. Baburam Battarai og hans barneskolelærer Elanor J. Elkins. Hun er fra USA og arbeidet nesten 29 år i Nepal som barneskolelærer i landsbyen hvor Battarai vokste opp. I dag er Elkins 73 år. Hun hadde opplevd Guds kall til Nepal som lærerinne. Skolen hun arbeidet på har fostret mange mennesker, blant annet vårt lands statsminister. Hun fortalte på nyhetene at Battarai var en veldig disiplinert og fokusert elev. Han var alltid best i klassen, og etter hvert blant de beste studentene i landet.

Statsministeren har akkurat avsluttet et besøk i FNs hovedkvarter i USA. På tross av et travelt reiseprogram, tok han seg tid til å besøke Eleanor J. Elkins, sin gamle lærerinne. I Nepal hadde hun navnet Guru Ama. Navnet betyr lærer eller mor. Møtet mellom de to ble tårevått og emosjonelt, og begge gav hverandre gaver og uttrykte lykkeønskninger. Statsministeren gav typiske gaver fra Nepal, mens den gamle lærerinnen gav ham en Bibel på nepali. Da hun overrakte gaven sa hun: «Gud har utvalgt deg til denne posisjonen for at du kan bringe lys til ditt land!»

Statsminister Battarai, som er kommunist, uttalte følgende da han fikk Bibelen: «Vi tror ikke på noen gud, men for meg så er du Guds engel, du er min andre mor, etter min virkelige mor, og hvis verden fortsetter å produsere personer som deg, vil verden bli et bedre sted. Jeg vil alltid huske hva du lærte oss, at det er bedre å gi enn å få. Du har ofret ditt liv for oss, og jeg ønsker å følge ditt eksempel.»

Mitt mål med å skrive dette er ikke å fokusere på statsministeren, men å gi ære til denne kvinnen som har gitt sitt liv i tjeneste for Gud. Dette symboliserte hun ved å gi en Bibel til vår statsminister. Hun gjorde det som hun opplevde var hennes ansvar, og med sitt liv er hun en modell for mange, særlig for Statsminister Battarai av Nepal.

Det er spennende at en kommunistisk statsminister i et hinduistisk land mottar Bibelen. Battarai sa selv at Bibelen er en nyttig bok, og at han leser den. La oss be om at Gud åpenbarer seg for ham, og at han kan være en som kan gi lys og håp til vår nasjon. Vårt folk lengter etter en god leder. La oss be om at Battarai kan være denne gode lederen.»