Misjonale menigheter

Foto: FlyingSinger på Flickr – cc by

Å være misjonal menighet er blitt en merkelapp som flere og flere kirker etter hvert setter på seg selv. Dette er forsamlinger som har et sterkt fokus på å nå mennesker i sitt nærmiljø med evangeliet, og som også kan fokusere på å plante nye menigheter. De består gjerne av yngre mennesker, er som regel dyktige til å kommunisere, og bruker gjerne moderne virkemidler for å formidle evangeliet. De har ofte fokus både på å skape en gudstjenesteform hvor kirkefremmede føler seg hjemme, samt at de legger til rette for «intensjonale relasjoner», hvor man oppfordrer til å bruke naturlige møtepunkter i hverdagen til å formidle evangeliet.

Jeg beundrer evangeliseringsfokuset mange av disse har. Men fra noen av de misjonale menighetene hører jeg enkelte si at de først og fremst fokuserer på å gi naboer og venner evangeliet. I praksis betyr dette at man lett kan miste et globalt perspektiv. Selvfølgelig trenger alle menneskene i våre nabolag å høre evangeliet, men kan det bære galt av sted dersom hjemstedet vårt får alt fokus?

Det er flere tusen ulike folkeslag i verden i dag. Ingen kan vel med sikkerhet si hvor mange folkeslag som finnes. Avhengig av hvilke definisjoner som brukes, opereres det med ulike antall, men ofte blir det sagt at det finnes omkring 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk, er det enda flere. Ifølge en oversikt fra Joshua Project er omkring 6500 av folkeslagene i verden i kategorien «unådd». Dette er en betegnelse som brukes om folkeslag som enten har færre enn 2 % evangeliske kristne, eller som ikke har en lokal, stedegen menighet som kan vokse uten hjelp utenfra.

For å kategorisere disse folkeslagene, snakker man gjerne om folkeslag som er «lite nådd» eller «helt unådd». På engelsk brukes gjerne begrepet «unengaged» om folkeslag som er helt uberørt av evangeliet. Dette beskriver folkeslag som ikke har kristne i sin midte, de har ingen Bibeldeler på sitt språk, ingen kirke eller misjonærer.

Med dette som bakteppe, mener jeg at spørsmålet ikke bare må handle om hvor vi kan finne ikke-kristne i våre nabolag. Ikke-kristne mennesker finnes overalt. Å være misjonal bør også inkludere fokus på de folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte.

Av de omkring 6500 unådde folkeslagene, er kanskje så mange som 1500 folkeslag helt uberørt av evangeliet. Med andre ord ingen kirke, ingen Bibel, ingen kristne, ingen som gjør noe for å gi dem evangeliet. Berører dette oss her i Norge? Hvor mange mennesker er det snakk om? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Hvordan kan vi også fokusere på folkeslagene som er «unengaged»?

Av og til kan jeg få inntrykk av at noen sier vi ikke lengre trenger misjonærer fra Vesten. Vi kan heller sende penger, og slik støtte lokale kirker. Dette har jeg for så vidt tro på. Selv jobber vi i Ungdom i Oppdrag i stor grad sammen med lokale, stedegne kirker. Men det finnes en hake ved denne måten å tenke på: Hvis vi tror at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er det et faktum at det i kanskje 1500 folkegrupper ikke finnes noen lokal kirke å sende penger til, ingen kristne å støtte, ingen Bibel å trykke eller misjonærer å be for.

Faktum at så mange er utestengt fra evangeliet burde prege våre bønner, prioriteringer og fokus.


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *