“Med hele hjertet”:

Flott bok om hjerter i brann

For noen uker siden besøkte jeg min gode venn Arne Christian Konradsen på hans kontor i Oslo. Han jobber som forlagsredaktør i Luther Forlag. Han kjenner min litt nerdete side – min forkjærlighet for misjonsbiografier, gjerne av den eldre typen, og gjerne fra Kina. I flere måneder hadde han snakket om en ny bok som skulle komme ut på Luther Forlag. Denne boken forteller historien til tre generasjoner misjonærer fra Frikirken. “Med hele hjertet – En families kjærlighet til det kinesiske folk 1928 – 2011” er ført i pennen av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke. Endelig fikk jeg boken jeg hadde gledet meg til å lese.

Før jeg skriver om denne boken, ønsker jeg å gi cred til Arne Christian i Luther, som våger å utgi bøker om Norges misjonshelter. Han har i løpet av de siste årene initiert flere slike biografier.

I går formiddag åpnet jeg boken for første gang. I natt lukket jeg den, etter å ha pløyet meg gjennom 335 sider, mellom bleieskift, oppvask, Skal vi Danse på TV2 og kjøring/henting av barn. Selv om jeg stuptrøtt ikke la hodet ned på puten før ut i de sene nattetimer, fikk jeg ikke sove. Tankene mine var i Kina og Taiwan. De surret rundt Tidemann og Margaret Johansen, bokens hovedpersoner i første del. De reiste til Kina som misjonærer i 1928, og kom hjem i 1949. Deretter bar turen til Taiwan, hvor de jobbet frem til åttitallet. Deres sønn og svigerdatter, Johan og Kari Johansen er hovedpersoner i bokens andre del. De tjenestegjorde også på Taiwan, mens historien til Nora og Per-Gunnar Gimse er viet mest plass i bokens siste del. Nora er barnebarn til Tidemann Johansen. I senga lå jeg og tenkte på ulike hendelser, bokens persongalleri og kallet jeg selv har til misjon, mens jeg ba om at Høstens Herre måtte fortsette å drive ut høstarbeidere fra Norge til sin verdensvide høst.

Per Eriksen har skrevet en god biografi. Den rørte meg. Den inspirerte meg. Den gjorde meg igjen stolt av norsk misjonsinnsats. Den minnet meg om å gi misjonskallet videre til unge mennesker i Norge. Boken er lettlest. Språket er drivende, og Per Eriksen unngår å havne i klisjeenes vold. Den er i stor grad skrevet i samme tradisjon som mange andre misjonærbiografier jeg har lest.

Den himmelske mann, Broder Yun, har uttalt at 25 % av Kinas kristne kan spore sine røtter tilbake til norsk misjonsinnsats. Dette tallet kan selvsagt ikke etterprøves, og jeg antar at tallet baseres på mer eller mindre (u)kvalifisert gjetting. Om bare tiendedelen av Broder Yuns tall er riktig, altså 2,5 %, snakker vi likevel om et par millioner mennesker, halvparten av Norges befolkning. Disse menneskene som reiste til Kina som misjonærer i perioden 1875 til 1947, har etterlatt seg en fantastisk arv. De var bevisste sitt kall, og ofret mye. Mange manglet formell, teologisk utdannelse, men de var svært dyktige. De var unge, gjerne helt ned i 22 år. De kom ofte fra fattige kår, og reiste gjerne til fattigere kår. Særlig de første årene reiste de med en forståelse om at de muligens kom til å dø i løpet av kort tid av tropiske sykdommer det ikke fantes medisiner mot.

De tre generasjonene som er omtalt i Per Eriksens bok, står i denne rike tradisjonen av norsk misjon. Hvis jeg likevel har noe å utsette på Eriksens bok, synes jeg det blir for mye kronologisk oppramsing av virket til hovedpersonene. Dette gjelder kanskje særlig i bokens første del. Det blir litt for mye av denne typen: “Så reiste de dit. Så reiste de hit. Der ble 13 personer døpt. Neste vår ble 11 personer døpt. Så reiste de tilbake dit.” Fordi jeg er mer enn gjennomsnittet interessert, blir slike ting spennende for meg, men kanskje kan det hende andre faller av i svingene. Jeg sitter også med inntrykket av at jeg ikke blir skikkelig kjent med personene Tidemann og Margaret. Eriksen har hatt god tilgang til personlige dagboknotater. Jeg skulle gjerne visst mer hva de tenkte, hva de følte, hvordan de opplevde utfordringene de sto i. Særlig gjelder dette dødsfallet til deres første datter, da hun var 10 uker. Vi blir bedre kjent med hans sønn og svigerdatter, Johan og Kari, men heller ikke her kommer jeg skikkelig under huden deres. Også her blir det for mye oppramsing av hendelser. Som de fleste misjonærer opplevde nok også disse kamper, tvil og konflikter. Det blir rett og slett litt for rosenrødt. Kallstanken fremheves på forbilledlig vis, men hva tenkte disse egentlig rundt prisen for kallet, særlig i perioden Tidemann Johansen reiste alene til Taiwan, mens kona og barna var i Norge?

Den andre jeg savner i boken er å vite mer om bakgrunnen for de strategiske valgene misjonærene tok. I hvilken grad var de preget av Hudson Taylors tanker omkring kontekstualisering? Hva tenkte de om misjonsteologi? Kulturtilpasning? Til dette vies ingen plass for refleksjon. Dette siste er for meg kanskje bokens største svakhet.

På tross av mine to innvendinger; dette er en svært god og detaljrik misjonsbiografi som jeg håper mange vil ta seg til å lese. Oppfordringen er herved gitt: Løp og kjøp!


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *