Det var i begynnelsen på mai, 2003. Jeg stod og trippet utålmodig på togstasjonen i Constanta, Romania. En amerikaner skulle komme og jobbe sammen med oss i fire måneder. Nå stod jeg på perrongen og ventet på Bill.
Jeg skulle lede en School of Frontier Missions, et kurs på tre måneder som skulle utruste en håndfull rumenere til misjon. Vi trengte en skolestab, og via noen felles kjente, hadde Bill tilbudt seg å komme og hjelpe til på kurset.
Med en gang Bill kom ut av toget, skjønte jeg at det var han jeg ventet på. Jeg kastet navnelappen i søpla, og gikk bort og introduserte meg. Bill viste seg å være en energisk type, som av utseende gjerne kunne være 20 år yngre enn de nesten 60 han hadde levd. I bilen på vei til UIO-senteret, snakket han som en foss. Jeg tenkte raskt at vi kunne bli gode venner. Bill gjorde en kjempejobb i forkant av kurset. Skolen begynte godt, og vi var glade for de flotte studentene våre. Bill ble også godt kjent med både Jarle fra Norge og Helga fra Tyskland, som også var skolestab.
Det vi ikke visste, var at Bill hadde kjent på smerter i hjertet før han kom til Romania. Legen hans hadde sagt at det ikke burde by på problemer å reise til Romania, siden han var i så god, fysisk form. På grunn av legens tilbakemelding, var Bill selv ikke bekymret, og tenkte ikke det var nødvendig å gi beskjed til oss om dette.
Et par uker etter skolestart, ringer telefonen min om natten. Det er et ukjent nummer fra Norge, og jeg velger å ikke svare. Men telefonen ringer flere ganger, jeg sjekker nummeret, og finner ut at det er Jarle. Jeg ringer tilbake, og får beskjed om at han er på legevakten, sammen med Helga. Bill har sannsynligvis fått hjerteinfarkt, og svever mellom liv og død. I to uker sitter vi døgnkontinuerlig vakt.
Da Bill var 22, jobbet han som flyger i Vietnamkrigen. Senere forteller han at ukene på sykehuset ikke kunne sammenlignes med noe han hadde opplevd tidligere i livet av personlige traumer. I et fremmed land, fremmed språk, og personer han bare har kjent i noen uker… Legene gjør en kjempejobb. Bill overlever. Etter noen uker flyr han hjem til USA, og ved ankomst blir han fraktet rett til sykehuset med nye hjerteproblemer. Men også denne gangen lurer Bill døden. Siden den gang har vi ikke snakket sammen, og bare hatt sporadisk kontakt på mail.
I forrige uke satt vi på kafeen på UIO-senteret her på Kona, Hawaii. Vi er her på ferie med hele familien i seks uker, og er innom senteret flere ganger i uken for å spise lunsj. Nede i veien synes jeg at jeg ser en mann jeg kjenner. Åsne, kona mi, snur seg og bekrefter det jeg tenker. Det må være Bill. Jeg roper på mannen, og han kommer gående mot oss. Vi har ikke sett hverandre på ni år, og jeg er ikke helt sikker på at det er ham. Bill bruker også et par sekunder på å plassere oss på riktig sted i hjernen sin. Han er mildt sagt overrasket over å se oss, og vi er minst like overrumplet. Han forteller at han har jobbet på Kona som DTS-stab siden 2008. Vi sitter og snakker i et par timer, og oppdaterer hverandre på hva som har skjedd siden sommeren 2003.
I kveld har vi igjen vært sammen, og han har spandert fantastiske, fettdryppende, amerikanske hamburgere på hele familien. Igjen har vi pratet om ukene vi hadde sammen i Romania, og på ny er jeg fylt med takknemlighet over at jeg får ha venner over hele verden, av Guds godhet og at jeg får lov til å jobbe med det jeg gjør.