Besøk i Kosovo

I forrige uke besøkte jeg for første gang Kosovo. Det ble en flott tur, og jeg reiste hjem med hode fullt av ideer.

 

Kosovo, dette lille landet, som har krevd sin selvstendighet fra Serbia, ligger sammenklemt helt sør i det gamle Jugoslavia, nord for Albania. Landet har i følge Wikipedia 1,8 millioner innbyggere, hvor kosovoalbanere er den desidert største etniske gruppen i landet.

Reborn står det på bokstavene, midt i sentrum av Pristina. Her er Andreas og Christoffer fra Grimerud, sammen med Nesha, som leder UIO Kosovo

Landet har en brokete historie, noe som preger kosovoalbanernes identitet. Av landets befolkning er omkring 2500 evangeliske kristne. 500 av disse bor i hovedstaden Pristina, en by med ca. 400.000 innbyggere. Kirkene vokser, dog i sakte  tempo, hvor primært unge mennesker kommer til tro på Jesus.

Ungdom i Oppdrag Internasjonalt har siden tidlig på nittitallet hatt medarbeidere som har jobbet i Kosovo, uten at man har lykkes med å etablere et bærekraftig arbeid. I dag ledes arbeidet av Nesha, en kosovoalbansk jente i begynnelsen av tyveårene. Hun har muslimsk bakgrunn, men kom til tro på Jesus for flere år siden, sammen med sin familie. Hun overtok som leder for et år siden, og bygger nå et team av kosovoalbanere som har en visjon om å etablere Ungdom i Oppdrag Kosovo.

I forrige uke reiste jeg, sammen med senterleder på Grimerud, Andreas Karstad, og DTS-leder på Grimerud, Christoffer Elstrøm, på en tre-dagers tur til Pristina. Vi møtte mange mennesker, både studenter, lokale ungdommer, kirkeledere og selvfølgelig det lille UIO-teamet i landet. Vi reiste hjem, veldig imponert over det lille teamet, og troen og visjonen de hadde for landet, kirkene og Ungdom i Oppdrag.

På Grimerud vurder vi nå om det er tid for å engasjere seg langsiktig i Kosovo, og hjelpe til med oppstart av UIO i landet. Ideene er mange, og vår største utfordring er nok helst å begrense oss. Nå skal vi bruke det kommende året på å vurdere ulike muligheter, reise på et par besøk til, for å bygge flere kontakter og bli bedre kjent med landet. Veien blir jo som kjent til mens vi går, så også i dette tilfellet. Mulighetene er store.

Hva skjer med Europa

«Det mest typiske europeiske byggverket er en katedral.» Ordene tilhører forfatter Karsten Alnæs, og er en del av forordet til et av bindene i praktverket om Europas historie.

Det er den kristne tro som mer enn noe annet har preget Europas identitet, sjel, historie og form. Men da EU for noen år siden vedtok at det ikke skulle være en direkte henvisning til det kristne fundament i grunnloven som da ble vedtatt, var det mange som mente at dette var spikeren i kista til Europa som et kristent kontinent. På en konferanse i regi av Ungdom i Oppdrag København i forrige uke, ble det sagt at Folkekirken i Danmark nå skal selge 16 av sine kirkebygg i København. De står nemlig mer eller mindre tomme. Det samme hører vi skjer i flere byer i Europa. Vi hører om avkristning og muslimsk fremvekst.

Man trenger ikke være sosiolog eller sosialantropolog for å se at Europa befinner seg i et vakuum, både religiøst, økonomisk og kulturelt. Midt i dette vakuumet jobber mennesker på ulike nivåer med å redefinere «Europas sjel». Hvordan vil fremtidens Europa se ut? Et vakuum vil nemlig alltid fylles. Her er fire ulike scenarier:

Noen hevder Europa vil sekulariseres i enda større grad, og at ateisme/humanisme vil prege det religiøse bildet i vårt århundre. Jeg tror ikke dette er en realistisk mulighet. Mennesker er iboende religiøst, og i lengden vil ikke majoriteten av et folk bekjenne seg til et slikt verdensbilde.

Andre hevder islam vil bli den dominerende faktor i Europa. Jeg tror heller ikke dette er særlig realistisk. For det første sekulariseres muslimene i Europa i større grad enn før, for det andre er det svært få europeere som konverterer til Islam, for det tredje synker fødselstallene hos muslimske familier, og for det fjerde kommer det nå flere innvandrere til Europa fra kristne bakgrunner enn muslimske bakgrunner.

Fra et menneskelig ståsted er det mest sannsynlige at Europa går tilbake til sine førkristne røtter. Det er bare å bla i hvilket som helst glossy ukeblad på tannlegekontoret. De er fulle av nyreligiøsitet, åndetro, englemaning, reinkarnasjon og astrologi.  Ukebladene speiler dagens folketro, hvor mennesker skaper sine egne gudsbilder, shopper litt her og der i ulike retninger, hvor resultatet er en blanding av ulike tradisjoner, religioner og personlige erfaringer. Det vi kaller nyreligiøsitet, er egentlig alt annet enn nyreligiøst. Det er i realiteten gammelreligiøst. Det var jo dette europeerne trodde på i førkristen tid, før man skulle vende seg mot øst og be til Kristus.

Kan folket i Europa igjen vende seg til Gud? Ja, jeg tror det. Hvor sannsynlig var det da kommunistene overtok Kina i 1947 at det femti år senere skulle være nærmere 10 % aktive kristne i landet? Hvor sannsynlig var det for 100 år siden at kanskje så mange som 30 % av Sør-Koreas befolkning skulle være bekjennende kristne? Eller hva med Brasil, Filipinene eller Mongolia?

Misjon er under forandring. Kanskje den største endringen er at misjonsstrømmen har snudd. Den går nå fra Sør og Øst til Nord og Vest. Tall fra Kirkens Innvandringstjeneste i Danmark forteller at det ukentlig går 17.000 innvandrere til kirke, mens det ukentlig er 10.000 muslimer som går i moskeen. I Danmark er det plantet 212 innvandrermenigheter. Tall fra Oslo forteller oss lignende historier.

Jeg tror de kristne innvandrerne kan representere noe som Gud gjør, og dette kan føre til at Europa igjen om 100 år vil definere seg som et kristent kontinent.

Innlegg publisert i Dagen 23. mai 2012

Bokomtale: «Endelig mandag»

Arne Skagen er en person jeg ser opp til: Han er fra Bergen, han lever det han preker og hver gang jeg prater med ham, inspirerer han meg. Nå har han skrevet boken Endelig Mandag.

Jeg har vært så heldig å få lese manuskriptet til Endelig Mandag. Boken kommer i butikkene i juni, men allerede nå vil jeg anbefale deg å feste sikkerhetsbeltet og gjøre deg klar! Denne boken vil nemlig utfordre deg langt inn i ryggmargen. Av og til når jeg leser bøker om evangelisering får jeg dårlig samvittighet. Boken til Arne Skagen gir meg ikke dårlig samvittighet. Den gir meg tro, håp og inspirasjon.

Bestill Endelig Mandag nå, og få den portofritt tilsendt

Arne er en mann som lever det han preker. Derfor skriver han med autoritet. Det vet jeg, fordi jeg kjenner ham.  Boken er full av historier fra hverdagslivet. Boken bekrefter det Jesus sier til disiplene i Johannes 4, nemlig at høsten ikke er om fire måneder, men den er nå. I enkelte kristne kretser er vi mer opptatt av å vente på vekkelse, og mens vi venter, sperrer vi oss inne i kirkebyggene våre og venter på at mennesker skal komme til oss. Selvsagt tror jeg på vekkelse, og selvsagt håper jeg kirkebyggene skal bli fulle av folk. Men mønsteret Arne tegner for oss, handler ikke om å sitte i kirkebenken og passivt vente. Hans hovedtese er at fordi høsten er klar, trenger vi  å lære «høstspråket», og «høste inn» mennesker som er klare til å gi sine liv til Jesus.

Jeg tror en av hovedgrunnene til at vi ikke ser flere mennesker ta imot Jesus i dag, er at vi egentlig ikke har tro på budskapet vårt. Vi tror ikke mennesker er interessert. Samtidig er vi litt forlegne på vegne av vår tro. Med sine historier avliver Arne alt dette. Hans historier gir meg tro, og Arne skammer seg ikke over evangeliet. Dette smitter over på meg.

Men best av alt, Arne Skagen gjør evangelisering til noe naturlig, noe som alle kan være med på, uten at vi trenger å være supermennesker. Jeg håper alle kristne i Norge kan lese denne boken. Den er lettlest, full av historier, og gir deg tro på at nordmenn i Norge – uten kristen bakgrunn – blir frelst.

Dersom du bestiller den nå, får du den portofritt tilsendt: http://www.proklamedia.no/index.php?main_page=product_info&cPath=22_30&products_id=442