Problemer med å velge?

Har du problemer med å velge bibeloversettelse? Da er du blant de privilegerte.

I flere år har jeg vært stor fan av organisasjonen Wycliffe Bibletranslators. De er en av verdens mest dynamiske kristne organisasjoner, og de gjør et utrolig viktig arbeid. Organisasjonen jobber med å inspirere til bibeloversettelse, SIL – deres utdanningsinstitusjon, utdanner dyktige bibeloversettere, samt at de oversetter Bibelen over hele verden.

Ungdom i Oppdrag og Wycliffe samarbeider i flere ulike regioner, og vi som organisasjon har ofte dratt nytte av deres kompetanse i form av undervisning.

For noen år siden initierte Wycliffe en kampanje, hvor målet er at alle verdens språk skal ha et påbegynt bibeloversettelseprosjekt, der det er behov, innen 2025. I følge de siste oversiktene jeg hørte om, ligger de litt etter oppsatt skjema. Men om man måtte vente et par år ekstra… ja, så er det likevel helt utrolig når dette vil bli realitet.

Når alt dette sies, ble jeg for et par dager siden rystet av å lese et blogginnlegg om nettopp bibeloversettelse. Den er skrevet av Nathan Creitz, og du finner den her: http://nathancreitz.net/bible-translation-problems/ Les, bli berørt og gjør noe med saken!

Hvis du vil lese en annen blogg som ofte omtaler bibeloversettelse og misjon, kan jeg anbefale min venn Eddie Arthurs blogg. Han er leder for Wycliffe England, og du finner den her: http://www.kouya.net/

Håp

Dette er lederartikkelen min fra Mot Målet som i disse dager sendes i posten:
Frodo: I Ringenes Herre fikk Frodo et oppdrag. Han skulle ødelegge ringen ved å kaste den i ilden, og slik bryte forbannelsen. Dette var en byrde som var svært tung, men Frodo valgte bokstavelig talt å gå hele veien, til tross for at dette nesten kostet ham livet.
På veien sier Frodo til sin venn og veileder Gandalf, at han skulle ønske han kunne levd i en annen tid. Gandalf svarer at det er ikke opp til oss å velge tiden vi lever. Derimot er det opp til oss hva vi gjør med tiden vi er gitt til å leve i.
Politikere: Vi lever i en urolig tid. Europa har forlatt sin kristne arv. Dette ser vi både av lovgivning, men også ved at mennesker forlater kirken i et historisk høyt tempo. Dette skaper et vakuum. Et vakuum er et tomrom, og et vakuum vil før eller senere fylles. Spørsmålet er hva som skal fylle dette vakuumet.
Vi kan gjerne klage på grunnlovsendring, vi kan klage på generell avkristning og vi kan beklage at kirker og bedehus mange steder står tomme. Å klage hjelper ikke. Jeg tror ikke det er politikerne som er skyld i problemene vi opplever.
TV: Jeg tror det er vi kristne som er problemet. I forsøk på å være relevante og tidsriktige, har vi kristne tilpasset oss verdens verdier og holdninger. Det har ikke resultert i at flere mennesker vender seg til Gud. Jesus snakker om saltet som mister sin kraft. Jeg tror dette gjelder oss.
Jeg tror en åndelig oppvåkning er det som vil redde oss. Derfor tror jeg det er tid for å kalle kirken til omvendelse. Det er vi som har syndet mot Gud, og derfor er det vi som må gå til Gud og be om nåde for oss selv og vårt land. Det er vi som bruker mer tid foran TV-en, enn i Bibelen. Det er vi som bruker mer tid på fritidsaktiviteter, enn i bønn. Det er vi som bruker penger på unødvendig luksus, istedenfor å gi til de fattige. Det er vi som elsker oss selv mer enn Gud og vår neste.
Lysestake: Mon tro om vi er lik menigheten i Laodikea? Jesus sier gjennom sin gode venn Johannes: Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. (Joh. åp. 3:17). Bak alle våre pene fasader, er det slik vår åndelige tilstand egentlig er?
Situasjonen til menigheten i byen Efesus var kanskje ikke mye bedre. Der gir Jesus menigheten tid til å omvende seg, « …ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort.» (Joh. åp. 2:5b). «Lysestaken» i vårt land er ikke flyttet bort. Men den lyser svakere enn før. Hvor lenge vil den lyse?
Lutret gull: Jesus gir menigheten i Laodikea håp: Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. (Joh. åp. 3:18). Dette er vårt håp, nemlig Guds nåde. Men for å få nåde, trenger vi å omvende oss. Vi har ikke råd til å skikke oss lik denne verden. Nå er det tid for å omvende oss fra døde gjerninger, og søke først Guds rike, og hans rettferdighet. Da skal Gud høre oss fra himmelen, tilgi oss syndene og lege landet. (2. Krøn 7:14).
Redning: Istedenfor å forbanne tiden vi lever i, la oss heller vende oss mot Gud, og legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr. 11:1-2). Avkristningen er vårt ansvar. Det er også vårt ansvar å omvende oss fra likegyldighet, overforbruk, etnosentrisme, egoisme og lunkenhet. Bare slik kan Gud møte oss, for det er bare Gud som kan redde vårt land og vårt kontinent.

Finnes den perfekte organisasjon?

I dag fikk jeg en artikkel fra min gode venn Jim Orred. Han er en av seniorlederne i Ungdom i Oppdrag Internasjonalt, og bor til daglig på Hawaii. Han skriver om organisasjonsliv, på en måte som er lett gjenkjennbar for meg som har jobbet i en kristen organisasjon i snart 20 år.

Les og nyt:

My friend was venting via text message to me (would that be ‘vexting’?) at his great disappointment in some of my fellow leaders. He even challenged my performance. I had a feeling he was about to bail. I could really identify with his feelings, though I have not often expressed them verbally.
Much of my life I have dreamed about finding the ultimate organization, working with the most amazing and perfect leaders, finding the best friends.
That search has now ended.
Magazine editors search for the best hotels, burgers, coffee, or city. Which are America’s best universities?
Top-ten lists abound. People find marketing hard to resist.
The ultimate perfection is not found in glossy magazines.  Photoshop does not work in real life.
My earlier years were spent dreaming that one day I would find the best group of people to join. Disappointment abounded. Optimism faded. That sort of organization did not exist. The people I met were all on a journey, looking for glory, most also looking for beauty and the ultimate job, home, family, or group to belong to.
Of course, as geographical or historical distance grew, the more amazing the person or group appeared.
Surely, there is something magical when a visionary leader casts a picture of a better world, where diverse people join their efforts to bring change.
Humility can clothe relationships, and perseverance when added, combines with faith to form something new and beautiful. I have seen that many times.
It happens when the ugly gets kissed by a prince, and she becomes beautiful.
But too many people are waiting for that kiss, instead of being that kiss.
Those organizations that look so slick in the PR materials, are actually filled with normal people with struggles, disappointment, and dysfunctional leadership. Bad breath happens.  And worse.
There is no perfect org chart. No perfect group. If such a group existed, as the saying goes, “it would cease being perfect the moment you joined it.“
In the year of our Lord, 2012, I got happy with my group. I really think that the Ultimate Leader with all wisdom, love, and power has led me to a group of people. My tribe. A very imperfect tribe, but one that has become like family to me.
Every family has both glory and shame.  (a quote from my wife.)
“I am again in travail until Christ is formed in you (plural).” This was a leader’s goal for one of his communities. It is God’s goal for your community. Our planet will be filled with the knowledge of amazing-ness, a glory we have yet to see in fullness, but we all yearn for.
Some never find rest. They wander, looking, seeking…because they know the ultimate community is out there somewhere. But inheritance only comes via one’s tribe, as Israel discovered when they settled in the land of Canaan.  No clan; no land.
This burning desire is put in our hearts to cause us to journey towards it. Our collective history began in a garden.  But it will culminate in a city, ‘prepared as a bride beautifully dressed for her husband.  They will be His people and He will be with them. He will make all things new.”  He commits to us now without reservation.  How can you and I not do the same to some very real people in our circles of relationships?
I find that God really likes me to have some irregular people in my life. Some of them are quirky, all are human.  Some probably find me quirky, too.
I like this statement: be vulnerable enough so people can connect with you,
and strong enough so they respect you. That reminds me of Jesus, whose mix of the divine and human was amazing. ‘Bear with one another’ has new meaning. It is a good command. I need to hear that daily.
His mother and brothers came to do an intervention, to take him out of his ministry.  They failed.  They didn’t get him.  He bore with them, graciously.
When you and I commit to serve those around us, something amazing happens! The whole thing gets better. Beauty emerges. Something about commitment brings out the best in people. It is contagious. Change happens. Perfection doesn’t. But the goal is not to be slick. It is to connect, serve, love, and walk together so the world becomes a better place in our corner.
Joy is not found in the relentless search for the best. It is found in being it.

To spor i kirkehistorien

I hele kirkehistorien ser vi hvordan to ulike spor preger både kirken og misjonsarbeidet.

Det ene sporet handler om den lokale kirken, organisert gjennom de ortodokse Kirkene, Den katolske kirke, og etter hvert også gjennom ulike protestantiske kirker. Disse har hatt et tydelig hierarki, med en geografisk basert struktur og organisasjon. Disse kirkene har til visse tider fungert godt, men i andre tider vært preget av korrupsjon og maktmisbruk. Dette gjelder også de protestantiske kirkene. For eksempel ser vi at revolusjonen i Frankrike, som begynte i 1789, var i stor grad en reaksjon mot Den katolske kirken, som gikk hånd i hånd med kongen, og gav kongen legitimitet gjennom sin tro på kongens enevelde og dermed hans ufeilbarlighet, siden han var innsatt av Gud. Dermed var opplysningstiden og mange av deres antikristne filosofer, en forståelig reaksjon på kirkelig maktmisbruk og overgrep, selv mange av de franske revolusjonære gikk langt over streken med sin terror og drap av uskyldige. I nyere tid, ser vi at den pinsekarismatiske vekkelsen, som er den hurtigst voksende retning innenfor kristendommen, også er organisert i kirker, og da gjerne med et stort fokus på lokale kirker og deres, i positiv forstand, uavhengighet.

Det andre sporet i kirkehistorien handler om de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene. Disse er alle en del av den universelle kirke, men som strukturelt opererer de ofte uavhengig av kirkens hierarki. I vår tid er misjonsorganisasjonene et eksempel på disse, slik som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NMS, men også kristne utdanningsinstitusjoner faller inn i samme kategori. Slike organisasjoner er ikke av ny dato. I den protestantiske historien finner man disse helt tilbake til 1700-tallet, hvor William Carey kanskje står som opphavsmann til de første. I De ortodokse kirkene og Den katolske kirkene, er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på dette. Man kan på mange måter si at disse organisasjonene er del av kirken, men i ulik grad ikke opererer under den lokale kirkes autoritet. Den gamle generalen i Kinamisjonen, Ludvig Hope, sa «I kirken, men ikke under kirken».

Disse to sporene har ofte fungert uavhengig av hverandre, men likevel vært avhengige av hverandre og komplementert hverandre i oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mens kirken ofte har hatt et lokalt fokus, med forkynnelse, opplæring, diakoni og samfunnsansvar, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer. Dette andre sporet har ofte vært kraften som har fungert som et korrektiv til kirken, og jobbet med å utbre kirken. Den har av og til også vært i opposisjon til kirken.

For eksempel er bevegelsen som oppstod rundt de såkalte ørkenfedrene i det tredje århundre, et slikt eksempel. Ørkenfedrene[1] var hellige menn som flyttet bort fra sitt hjemsted, vekk fra sine lokale menigheter, og ut i ødemarken for å kunne søke stillhet og et dypere, åndelig liv. De mente strukturene og livet i menighetene ikke gav tilstrekkelig rom for dette, og mange ønsket også et annet rammeverk for sitt åndelige liv. Etter hvert fikk disse ørkenfedrene etterfølgere, og det ble etablert kommuniteter rundt deres virke. Disse la da grunnlaget for munkevesenet, hvor mennesker fikk et annet rammeverk for en åndelig dybde, struktur og misjonsinnsats enn menighetene kunne gi.

Det er viktig å understreke at jeg mener begge disse sporene har bibelsk legitimitet. Kirken er innstiftet av Jesus selv (Matt. 16,18). Selve begrepet kirke brukes nesten ikke av Jesus, selv om det er dette begrepet han bruker da han innsatte Peter som kirkens leder. I grunnteksten brukes det greske ordet ekklesia, som betyr å være kalt ut. Dette begrepet brukes også i Apostlenes gjerninger og i brevlitteraturen. Et synonymt begrep er gjerne koinonia, som betyr fellesskap, og her underforstått fellesskapet av de kristne. Ellers snakker Jesus stort sett om Guds Rike.

Det andre sporet har sin legitimitet gjennom for eksempel Paulus’ tjeneste. Vi ser at lokalmenigheten gjenkjente Paulus’ kall, og sendte ham ut på misjonsreiser. Men vi kan likevel ikke se at han stod i en autoritetslinje under menigheten i Antiokia. Han opererte fritt, men rapporterte likevel tilbake til menigheten i Antiokia. I tillegg ser vi også at han rapporterte direkte til apostlene i Jerusalem. Hans måte å operere i kirkeplantingsteam og kommuniteter, er modeller som både organisasjoner og munkefellesskap har brukt.

Disse to sporene har til enkelte tider dessverre stått i konflikt med hverandre, men begge sporene er like mye del av Jesu universelle kirke og Guds Rike, og begge er nødvendig for at misjonsbefalingen skal kunne oppfylles.