I går skrev jeg noen linjer om kristen enhet. Her kommer flere tanker.
Enighet: Først av alt har jeg lyst til å si noe om hva enhet ikke er, nemlig enighet. Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Det trengs nemlig et visst nivå av enighet for at man kan ha kristen enhet. Det kan være krevende å definere tydelig hvor grensen for enighet går, men jeg bruker ofte å skille mellom perifere sannheter og sentrale sannheter i kristen tro. Vi kan være uenige i perifere sannheter, mens vi trenger å ha enighet om sentrale sannheter, for å ha åndelig enhet. Hva som er perifert og hva som er sentralt, vil det nok herske ulike syn rundt, men jeg tenker at sentrale grunnsannheter inkluderer blant annet Guds karakter og natur, treenigheten, Guds evige frelsesplan, troen på Bibelens autoritet, misjonens imperativ, Jesu eksklusivitet etc. Perifere sannheter kan for eksempel handle om nattverdssyn, tradisjon, spiritualitet, dåp, ulik forståelse av Jesu gjenkomst etc.
Symfoni: Jesus sier i Matteus 18:19 at Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. Ordet for enige som her er brukt, er det greske ordet symfonia. Et symfoniorkester består av ulike instrumenter som er laget av ulike materialer. De har alle ulik klang, lyd og funksjon. I tillegg spilles de på av mennesker med ulik personlighet og temperament. Det er disse ulikhetene som gir grunn for de fantastiske klangene vi kan høre når et stort symfoniorkester spiller sammen. Tenk hvor kjedelig det ville vært å lytte til 50 førstefiolinister som spilte samme stemme av Bryllupet på Troldhaugen av Edvard Grieg? Det er nettopp ulikhetene i orkesteret som skaper dynamikk og spenning i musikken.
Uniformisme: På samme måte er det i Guds rike. Det er ulikheten mellom mennesker og kristne som gjør at vi kan være ett. Dersom vi alle var like, både i personlighet, kultur, tradisjon og meninger, ville vi ikke kunne snakket om enhet. Da ville vi heller hatt uniformisme. Der det er uniformisme, trengs ingen enhet.
Backe opp: Samtidig er det viktig å snakke om en slags form for emosjonell enhet. Dette er at kristne fra ulike sammenhenger og tradisjoner kan stå sammen og backe hverandre opp, selv om man har ulike kall, fokus og visjoner. Når kristne velsigner hverandre og ber for hverandre, uten at man har direkte fordel av dette selv, forløses Guds velsignelse over den som velsigner.
Guds familie: Men når alt kommer til alt, handler kristen enhet om en dyp åndelig enhet, som har sin grunn i Jesu forsoningsverk på korset. I hans frelsesverk, er vi alle kristne gjort til ett med ham, og blitt del av samme familie, kirke, og vi skal sammen tilbringe evigheten med Jesus.
Omfavne: Armando Benner, en jødisk venn av meg, sier ofte at Bibelen ikke snakker om å integrere ulikheter. Derimot er vi kallt til å omfavne ulikheter. Det tror jeg er sant. Bare slik kan vi demonstrere enhet i mangfold.