For 17 år siden traff jeg Øivind for første gang. Møtet varte i ti sekunder. Det var da jeg for første gang opplevde et mirakel. På søndag møtte jeg Øivind for andre gang.
I helgen var jeg på Sørlandet og snakket om misjon i Søgne Misjonskirke. Møtelederen het Øivind, og da vi hilste, visste jeg med en gang at vi hadde sett hverandre før. For det første lignet han sin bror Tormod, som jeg jobbet med i Ungdom i Oppdrag på nittitallet. Men jeg husker godt den gangen vi utvekslet noen ord i mai 1995, på Rema 1000 i Søgne.
Jeg hadde avsluttet min DTS noen måneder i forveien, og min første arbeidsplass i Ungdom i Oppdrag var på et evangeliseringsteam, som Tormod og Margritt Bakkevold ledet. Vår base var i Søgne. Nå skulle jeg lede et sommerteam alene til Romania, og derfor trengte jeg å reise til Romania i forkant, for å planlegge oppholdet senere på sommeren.
Jeg hadde booket flybillett til den nette sum av 1900 kroner. Dette var billig, men problemet var at jeg ikke hadde noen penger til å betale flybilletten. Og jeg trengte et økonomisk mirakel for å kunne gå i banken og betale giroen jeg hadde fått i posten.
Samme kveld som jeg hadde fått betalingsgiroen, var det noen på teamet mitt som gav meg 1000 kroner. Dagen etter ringte mamma og sa hun hadde funnet 700 kroner i dressjakka mi. (Den trengte jeg nemlig i Romania, og hadde bedt henne sende den til Søgne. Jeg måtte jo prøve å være litt presentabel i møte med rumenerne:-)). Nå manglet jeg bare 200 kroner for å kunne gå i banken og betale giroen.
Dagene gikk, og betalingsfristen nærmet seg. Jeg hadde ikke fortalt til noen at jeg manglet penger, men inni meg ble jeg mer og mer stresset. Tenk om jeg ikke fikk tak i pengene?
Kvelden før betalingsfristen gikk ut, stakk jeg innom Rema 1000. Inne på butikken kom det en fyr bort til meg, og sa han het Øivind. Han spurte om jeg jobbet med Tormod, og sa at de var brødre. Så stakk han en 200-lapp i hånden min og sa jeg skulle kjøpe meg noe godt. Møtet på Rema tok ti sekunder. Men for meg ble det ti avgjørende sekunder.
Gud hadde sett meg, og han hadde på ulike måter forsørget pengene jeg trengte for å reise til Romania for å planlegge teamoppholdet. Dagen etter stakk jeg i banken, betalte giroen, og et par dager senere hadde jeg billetten i hånden.
Etter møtet på søndag spurte jeg Øivind om han husket å ha truffet meg før. Han ristet på hodet. Da fortalte jeg historien. Han husket heller ikke å ha gitt 200 kroner til en fyr på Rema for 17 år siden. Men jeg husket det. Og det betydde svært mye for meg og min vandring med Gud. Senere har jeg fått oppleve flere økonomiske mirakler, både større og mindre. Men dette første ble det mest sjelsettende.