Jeg lever på gamle minner

Denne helgen har jeg lest historien fra 4. mosebok 13 og 14, om de tolv speiderne som fikk i oppdrag å speide ut landet som israelittene skulle innta. Ti kom tilbake, redde og usikre, og spredde rykter om hvor farlige folket som bodde i landet var. De konkluderte med at de måtte velge en ny leder og vende tilbake til Egypt. Kaleb og Josva så annerledes på saken. De anbefalte å innta landet, og var villige til å ta risiko.

Jeg har levd et liv hvor jeg har tatt flere risikofylte avgjørelser. Ofte har jeg tatt sjanser som enkelte vil kategorisere som ufornuftig eller dumme. Men likevel har jeg gjort det. Jeg har reist i ukjente farvann, tatt på meg oppgaver som er for store for meg, lovet ting jeg ikke har visst om jeg kunne holde… Alt fordi jeg har kjent Gud har ledet meg til det, basert på indre tro og overbevisning.

Etterhvert som vi blir eldre, skjer det noe i vår måte å operere på. Mens vi i tenårene og ofte utover i tyveårene baserer valg på idealisme, blir vi etter hvert som tiden går mer og mer realistisk. Slik møtes ideene og realismen. Det kan være en krevende prosess å oppdage at verden ikke er sort-hvitt, slik vi en gang trodde. Det som tidligere gav enkle svar på kompliserte spørsmål, stemmer likevel ikke helt. I denne prosessen ser vi at bildet og livet er større enn vi tidligere trodde. Det er lett å bli kynisk og kalkulerende når idealismen og realismen møtes, og vi begynner å basere livene våre på realisme istedenfor idealisme.

Da jeg leste historien om Kaleb og Josva, tenkte jeg på hvordan jeg ville vært. Hva om jeg var en av de tolv speiderne? Da jeg var yngre, ville jeg helt sikkert vært som Kaleb og Josva, villig til å gå for det umulige. Dersom jeg i dag skulle speidet landet, ville jeg vært blant de ti? De som brukte realisme, kynisme og kalkulerende innsikt som basis for sin konklusjon? Har jeg blitt preget av realismen mer enn idealismen, og latt mine erfaringer være fundament for konklusjonene? Jeg håper ikke.

Etter at jeg har lest historien om Kaleb og Josva, har jeg evaluert historiene jeg ofte forteller yngre mennesker. Hvor gamle er disse historiene? Svaret slo meg med tyngde… historiene om miraklene jeg har opplevd stammer hovedsakelig fra noen år tilbake. Jeg måtte spørre meg selv: Når tok jeg sist risiko? Når var siste gang jeg tok valg som gjorde at jeg var avhengig av at Gud grep inn?

Mine tidligere risikoer er for i går. Jeg kan ikke leve på disse i dag. Da jeg leste historien måtte jeg omvende meg til Gud og overgi meg på nytt til å gjøre alt han ber meg om for å nå nasjonene med evangeliet. En av heltene mine i Bibelen er nettopp Kaleb. Nå trenger jeg nye historier å fortelle. Jeg vil være som Kaleb. Jeg vil ikke slutte å ta risiko. Jeg vil ikke leve på gamle lydighetshandlinger. Jeg vil gjøre det jeg kan for de som lider og ikke kjenner Jesus.

Kaleb var godt oppe i årene. Det er ikke jeg. Men likevel erklærte Kaleb at «min styrke er som den var før, gi meg nå dette fjellet!» Han speidet ut landet og kom tilbake med gode rapporter. Han fulgte oppdraget han mente Gud hadde gitt ham. Alle sine krefter skulle bli brukt for å innta det lovede land som Gud hadde talt om. Han trodde Gud, på tross av kjempene som bodde der.

Det er fire ting som jeg lærte fra å lese denne historien på nytt:

  1. Kaleb hørte fra Gud og gikk helhjertet for det han trodde på
  2. Kaleb fikk mer enn han ba om
  3. Kaleb ble ikke lovet et enkelt liv
  4. Kaleb baserte ikke sin beslutning på menneskelige modeller eller strategier

 

Hva er min neste historie? Jeg ber Gud om å få lov til å ta nye risikoer som kan bli ferske erfaringer om lydighet og tro til Gud. Og så vil jeg at min livserfaring ikke skal føre til at mitt liv blir basert på realisme alene, men på at jeg skal være et menneske som hører fra Gud og handler på det, selv om det kan virke umulig.