Har du sluttet å slå kona di?

Denne artikkelen er skrevet som en respons til direktør i Areopagos, Raag Rolfsen, etter et innlegg på Verdidebatt.no Artikkelen kan leses her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread405849/#post_405849

 

 

Først, takk til Raag Rolfsen for utfordrende lesning! Artikkelen inneholder flere interessante poenger, og særlig er drøftingen om Kirkens selvforståelse som misjonal spennende. Misjonal er et av disse «moteordene» som flere og flere lokale kirker benytter som merkelapp på seg selv. Jeg tror det er hensiktsmessig å enes om en definisjon. Personlig liker jeg den Alan Hirsch, forfatter av bl.a. The Forgotten Ways, bruker: «En misjonal kirke er et fellesskap av Guds folk som både forstår seg selv og organiserer sin virksomhet rundt det å være agenter for Guds hensikt på jorden».

Rolfsen drøfter også begrepet missio Dei. Dette begrepet ble på mange måter introdusert i moderne tid av Karl Barth, da han diskuterte dette på misjonskonferansen i Willingen i 1952. Til misjonskonferansen i Brandenburg (1932) skrev han følgende: «… konseptet «missio» var i oldkirken hentet fra trenighetslæren, hvor det beskriver Guds sendelse av hans selv, nemlig sendelsen av Sønnen og Ånden til verden.» Barth refererer her til Augustins bruk av missio Dei som betydde «the sentness of God (the Son) by the Father». David Bosch drøfter dette begrepet videre i Transforming Mission, og sier at Barths tenkning endret kirkens selvforståelse – fra subjekt til objekt – fra sender til å være den sendte.

Falske motsetninger

En av utfordringene jeg ser ved Rolfsens artikkel er den tilsynelatende motsetningen mellom å være og å gjøre. I semittisk tradisjon tenkes det ikke dikotomisk slik vi gjerne gjør i Vesten. I vår verden setter vi ofte opp motsetninger mellom ulike teologiske begrep, hvor målet er å skape mest mulig i balanse mellom disse begrepene. Eksempler på slike tilsynelatende motsetninger kan være balansen mellom Jerusalem og verdens ende (Apgj 1,8), Guds hellighet og Guds godhet eller Jesu to naturer. Slik balansekunst vil sjeldent være til god hjelp. Derfor gjør vi lurt i å avvise dikotomien mellom Jerusalem og verdens ende, og Jesus som menneskesønn og gudesønn. De komplementerer hverandre. På samme vis trenger vi å avvise motsetningen mellom å være og å gjøre. Hva med heller å omfavne begge deler, hvor vi definerer vår selvforståelse som både å være og å gjøre, hvor disse to sidene gjensidig komplementerer hverandre?

Utvanning av begrep

Dersom jeg forstår Rolfsen korrekt, mener jeg å hevde at han i realiteten utvanner begrepet missio Dei. Det er riktig at kirken er sendt (jmf. Joh 20,21), men missio Dei er ikke bare Guds sendelse av kirken. For at begrepet skal ha mening, må det også inkludere at Kirken er utsendt i Guds misjon. Guds misjon er å forsone menneskeheten og gjenopprette alt som er skapt, noe som også inkluderer «å nå de som er uberørt av evangeliet», som Rolfsen selv uttrykker det.

Men det er nettopp her problemet oppstår. For hvis misjon skal være alt kirken driver med, slik Rolfsen hevder, da står vi i fare for at det ikke betyr noe som helst. Hvis alt kirken driver med defineres som misjon, vil det for eksempel sette Egede og Careys virksomhet i et annet lys, hvor de med sin misjonsvirksomhet ikke brakte en ny dimensjon over protestantisk kirkeliv. Hvorfor skal vi utvanne begrepet misjon til å bety alt (eller ingenting)? Dersom all virksomhet kirken bedriver er misjon, så trenger vi å etablere et nytt begrep som beskriver den «grensekryssende aktiviteten» som kirken i mer eller mindre 2000 år har bedrevet.

Fra Det nye testamentet ser vi konturene av to ulike strukturer. Vi har Apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) som begge går som to parallelle spor gjennom kirkehistorien. Engelskmannen Patrick Johnstone beskriver i boken The Church is Bigger Than You Think, Kirken i tre ulike strukturer, nemlig den lokale kirken, misjonsorganisasjonene og utdanningsinstitusjonene. Vi ser historisk at når en av disse tre har manglet, så har Guds misjon alltid stagnert.

Intet nytt under solen

Det er vanskelig å være uenig med Rolfsen i at kirkens kall er å være misjonal. Men samtidig beskriver han på denne måten bare én side av kirkens kall. Derfor er jeg både uenig og enig med ham. Bildet må nemlig komplimenteres, og ikke bare beskrive «modality», men også eksplisitt inkludere «sodality», for at det skal bli helhetlig.

Kirkemøtets vedtak fra i fjor bringer intet nytt på torget. De aller fleste evangelikale misjonsorganisasjoner har i mange år forstått seg selv på denne måten. Cape Town-konferansen understreket dette kanskje tydeligere enn noen gang i evangelikal misjonshistorie.

Jeg mener vi ikke kan bruke begrepet misjonal, hvis det ikke impliserer at enkeltmennesker er villige til å gå ut for å krysse grenser, enten geografisk eller kulturelt. Dersom våre kirker kun er attraksjonale, vil de ikke bevege seg utenfor sine definerte områder, hverken geografiske, kulturelle, etniske eller utover sin samfunnssfære. Dersom vi ikke krysser grenser, hverken utfører eller er vi Guds misjon.

Om «alle» og «alt» i misjonsbefalingen

I Det nye testamentet finner vi fem misjonsbefalinger. De to mest siterte er Matteus 28,18-20 og Markus 16,15. De uttrykker begge en kvantitativ målsetting, men har forskjellige metoder og fokus.

Misjonsbefalingen i Matteus har disippelgjøring som imperativ, mens objektet er folkeslagene. Den kvantitative målsettingen er å gjøre alle folkeslag til disipler. Metoden er dåp og kristen undervisning. Misjonsbefalingen i Markus har fokus på evangelieformidling. Objektet for budskapet er alt som Gud har skapt, og målet er den frelsende troen på Jesus. Metoden er forkynnelse. Ved å sammenstille disse to misjonsbefalingene ser vi hvordan de komplementerer hverandre. Det handler om disippelskap og evangelisering – av alle folkeslag og alt Gud har skapt. Alle folkeslag skal disippelgjøres, og hvert enkelt menneske skal evangeliseres. Dette er misjonsbefalingens «alle» og «alt».

Hvordan kan et folkeslag disippelgjøres? Metoden er dåp og kristen undervisning. Det greske ordet for dåp – baptizō finner vi for eksempel brukt i gamle greske matoppskrifter hvor du kan «sprinkle» olje over en salat. Men det er også brukt om å sylte agurker. Man kan gjennombløte en agurk i eddik, salt og andre ingredienser, og dette fører til at agurkens form, smak og størrelse endres til en sylteagurk. Når en nasjon blir «badet» i prinsipper fra Guds ord, vil den på sikt endres. Dette gjøres ved at vi lærer mennesker å leve etter alt det Jesus har befalt oss gjøre. Dette gjelder ikke bare spørsmålet om frelse, men det omhandler alle livets områder, alt fra familie, forretningsliv, utdanning, politikk, kunst og underholdning, samt kirkene våre.

Misjonsbefalingen i Markus forteller at alle enkeltmennesker på jorden må høre evangeliet. For at oppdraget skal ferdiggjøres, må denne misjonsbefalingen utføres i løpet av en generasjon. Siden antall mennesker på jorden øker, utvider størrelsen på denne misjonsbefalingen seg, etter hvert som om antall mennesker stiger. Dette formidler at evangeliet har hast. Misjonsbefalingen i Matteus preges mer av strategi enn av hast. For at alle folkeslag skal disippelgjøres, fordrer dette en tilnærming som fokuserer på flere generasjoner, i motsetning til Markus, som har én generasjon for øyet. Evangelisering har evangeliet om korset som fokus. Disippelgjøring av nasjoner har evangeliet om Guds rike som fokus.

I 2017 vil vi feire 500 års jubileet for reformasjonen. Jeg vet ikke hva Luther tenkte da han spikret sine teser opp på kirkedøren i Wittenberg, men jeg tviler på at han forstod implikasjonene av sine handlinger. I etterkant av reformasjonen gikk ikke landene i Nord-Europa bare gjennom en religiøs reformasjon, men dette ble grunnlaget som etter hvert forvandlet hele samfunnet. Basisen for denne transformasjonen var at Bibelen ble tilgjengelig for folk flest. Uten Gutenbergs oppfinnelse av trykkekunsten, ville nok ikke reformasjonen fått fotfeste. Gutenbergs oppfinnelse gjorde at Bibelen ble distribuert til folket. 200 år senere distribuerte for eksempel Hans Nielsen Hauge 250.000 bøker til en befolkning i Norge på 800.000 innbyggere. På bakgrunn av reformasjonen og Hauge-vekkelsen, ble Norge sakte men sikkert endret. Ut av dette kom den industrielle revolusjon, sykehus og skoler ble bygget. Gjennom disse prosessene ble de nordeuropeiske land «gjennombløtt» av bibelske verdier.

Misjonsbefalingene i Matteus og Markus komplementerer hverandre. Evangelisering av enkeltmennesker må gå hånd i hånd med disippelskap av nasjoner. Ved å løfte frem begge perspektiver får vi en helhetlig tilnærming til misjonens imperativ. Dette er misjonsbefalingens «alt» og «alle».

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 12. juni 2013