Månedlige arkiver: august 2013

Når du møter Hassan

Publisert av
Svar

Når jeg hilser på en muslim som presenterer seg som Hassan, svarer jeg ofte noe slikt som: «Hassan, du er oppkalt etter profetens barnebarn! Hvilken ære!»

 

Hassans ansikt lyser som regel opp når de hører at jeg vet hvem de er oppkalt etter. Deretter kan samtalen fortsette på denne måten:

«Kjenner du min tro?»

«Ja, jeg har studert litt Islam og lest litt i Koranen», svarer jeg.

«Hvorfor det?»

Det er ikke ofte de møter nordmenn som kjenner deres religion.

«Vel, jeg liker muslimer, finner arabisk kultur interessant og har flere muslimske venner», svarer jeg. Og dermed er samtalen i gang.

Har du noen ganger snakket om tro med en muslim? Det er ikke vanskelig. De fleste muslimer er åpne for å lytte til deg og din tro, så lenge du kan lytte til hva de har å si. For en muslim tilhører ikke troen den private sfære, og derfor er det naturlig for de fleste muslimer å snakke om tro.

I de aller fleste muslimske hjem finnes det en innskrift på arabisk, kunstnerisk utført som henger i ramme på veggen, ofte godt synlig, gjerne over inngangsdøren. Denne innskriften er som regel et av Allahs 99 navn eller den første sura fra Koranen. Dette skal fungere som en påminnelse om hvem Allah er og som beskyttelse for huset og familien. Når jeg kommer inn i en butikk eller et hus med et slikt bilde, kan jeg gjerne si: «Jeg ser dere er religiøse siden dere har Allahs navn på veggen.»

De aller fleste muslimer blir overrasket når jeg kommenterer bildet. De fleste er ikke vant til at nordmenn vet noe særlig om deres tro og tradisjoner. Videre sier jeg ofte at siden jeg ikke kan arabisk, ønsker jeg å vite hvilket av Allahs 99 navn som står skrevet. Ofte samsvarer navnet med et av Bibelens navn på Gud. Da forteller jeg at dette også et av navnene på den Bibelske Gud. Dersom det er den første sura som henger på veggen, ber jeg de fortelle meg hva denne sura betyr for deres tro. Og dermed er samtalen i gang.

Vennskap og relasjoner er viktige verdier for mange muslimer. Mange muslimer tror at nesten alle nordmenn er kristne, og de fleste er opplært fra barnsben av om hvordan kristne er. Filmer, musikk og bøker som kommer fra det ”kristne” Vesten preges ofte av tilfeldig sex, alkohol og vold. Muslimer tenker gjerne at Madonna er kristen siden hun bærer Jesu mors navn. Dette viser muslimer hvor umoralske kristne er. Russefeiring og julebordsesongen i Norge bekrefter disse forestillingene.

Det kan ta litt tid å vinne en muslims tillit, men jeg har sett at når muslimer skjønner at aktive kristne også lever – etter deres forståelse – i tråd med moralske prinsipper, da vinner du respekt. Slik blir tillitsforhold bygd. Slik kan du vise våre nye landsmenn hvem Jesus er.

Neste gang du hilser på Hassan, Abdullah (profetens far), Ali (profetens svigersønn), Fatima (profetens datter) eller Aisha (profetens favorittkone), vet du hvordan du kan begynne en samtale.

Bønn for Egypt

Publisert av
Svar

Vårt Land forteller i dag om de kristnes situasjon i Egypt. NTB melder om 26 kirker  som har blitt påtent. På Twitter hevder enkelte at tallet er 52. To av Bibelselskapets utsalg har også blitt ødelagt. I dag tidlig fikk jeg en mail fra en venn, som har kontakt med Broder Michael, en kristen leder i Egypt, som også nylig har besøkt Norge. Han ber om forbønn. Her er hva han skriver:

A long list has been circulated this morning in the Egyptian media as well as on social networks, of some of the names and/or numbers of churches, monasteries, Christian schools and bookshops/ shops, pharmacies and houses of Christians that have been attacked, looted, destroyed and eventually many of them were burnt down yesterday by Muslim Brotherhood supporters. These attacks took place in Fayoum, Bani Suwief, Minya, Assiut, Sohag, Qena, Luxor, Giza and Cairo in revenge for the early yesterday morning forceful evacuation of the two main MB demonstration camps based in Cairo and Giza. 14 of Egypt’s 28 governorates have been put under night curfew starting from last night after the spread out of chaotic attacks.

Fanatic Muslim supporters of Muslim Brotherhood, armed with all sorts of weapons from machine guns to Molotov bottles have found attacking the peaceful Christians and burning down their churches, shops and houses as an easy way not only to show their dominion on ground, but also to punish Multitudes of Christians for standing against the policies of former president Morsi and his fallen regime.

In Minya, groups of armed MB supporters landed into a village street and spent the entire evening setting up fire in a Christian shop/ house after the other until they were done. No police or army forces were present; no one was there to offer help or provide protection.

I called a friend of mine in Minya and he told me that in one village, MB have openly warned Christian women from walking in the streets otherwise, if caught they would be killed. Some Muslim veiled women are helping their Christian women neighbors by buying the grocery they need so they may not take the risk of going out! In one company, Muslim women colleagues had to bring in some “veils” to cover up their Christian friends to smuggle them back home! In another village as a Christian man was defending his church, he was killed by the attackers. I can’t express in words how he was killed in cold blood and what was done with his body afterwards!

In another village, attackers managed to break down the crosses of the church and feasted with their mates on the act of setting them on fire!

There are several facts that we need to consider now:

1-      The attack against the Christians of Egypt is nothing less than a furious satanic attack that aims at terrorizing Christians; imprisoning them at their homes helplessly with no guarantee of protection so their love, peace, hope and testimony may be neutralized.

2-      We, Christians of Egypt, are facing a severe time of persecution and suffering that we may have not witnessed since the Roman times!

3-      We, Christians of Egypt, need to stay focused and follow the model of our Master, Lord Jesus Christ, who when beaten and slashed did not show any hatred for His persecutors. He only showed love and asked for forgiveness for them. It sounds to heavenly and far away from human reach, yet, God promised that in times of persecution He would give us strength and comfort our hearts.

4-      We, Christians of Egypt, more than any time before, need to show love.

A Christian I know of, who happens to live near one of the two locations where Muslim Brotherhood have been camping and demonstrating over the last 45 days told me about an experience he had yesterday. After the Muslim brotherhood crowds were forced to leave their location, he went back to check on his apartment that he had deserted 45 days ago. Walking through the neighborhood, he saw many confused and miss-lead men and women who were talking about the assumed victory of the Muslim Brotherhood over the “enemy” and among themselves, they were praising their leadership. He said: “I tried hard to hate them. They are, at the end, burning my entire country down with ignorant and brainwashed minds. But, I found myself moved a divine power to go into the shop owned by a Muslim brotherhood man, located at my building; buy several boxes of water bottles and falling in tears as I moved from one man to another; one woman to another handing out free bottles of water to everyone who came in my way. They are people who need the love of Christ after all.»

Please pray for boldness, perseverance and protection for the Christians and for peace to come back to Egypt.

Vekkelse som frukt eller mål?

Publisert av
Svar

I mange år har jeg vært opptatt av vekkelse. Jeg har lest endel litteratur om dette, og forsøkt å finne ut av hva som forutsetter at vekkelse skjer. For en tid tilbake snakket jeg med min gode venn Haavard Berger om dette. Jeg hadde nok (som vanlig) vært litt unyansert i mine uttalelser, og Haavard ville gi meg en tilbakemelding. Jeg tenkte at flere burde lese det Haavard skrev.

PS. Dette er ikke skrevet med tanke på publisering, men en privat E-post:

 

«Én ting jeg bare ønsket å nevne for deg, Andreas – jeg håper ikke dette oppleves som unødvendig flisespikkeri – men det gjaldt denne samtalen vi hadde om «vekkelse som mål» vs. «vekkelse som frukt/ resultat». Jeg vet ikke om du mente alvor med at du skulle skrive en artikkel om det, men HVIS du gjør det, så ønsker jeg bare å si en ting – med hjerte for diverse lesere av artikkelen, og for kirken i Norge.

Det ble nevnt i den samtalen at resultat/ frukt er det samme. Ja og nei. Slik jeg ser det, kan resultat også oppfattes som et mål som man kan jobbe fram mot. I en menighet kan man f.eks ha som mål å øke medlemsmassen 10% ila. to år – og «vekkelse som resultat» kan således oppfattes som et resultat av lederes treffende visjoner, og den påfølgende utrettelige innsatsen for å se det skje. Dette er flott, vel og bra – men jeg tror det finnes en dypere og mer frigjørende vei i Guds (relasjonelle) rike.

Frukt kan ikke fremprovoseres, frukt er frukt. FRUKT er et organisk og relasjonelt ord, og er hjelpeløst avhengig av noe annet enn egen innsats. Man kan legge forhold til rette for vekst, men kun GUD kan gi det. Derfor er frukt et ord som lener seg tungt inn i relasjonen til Gud – det handler om å våge å slippe Han som er Livet til. Resultat kan derimot oppfattes som noe vi mennesker kan «klare». Frukt er relasjonelt, resultat er mer teknisk, bortimot økonomisk. I det relasjonelle Guds rike, tror jeg det ligger mer visdom i å snakke om frukt enn resultat.

Ettersom jeg har vokst opp i en tydelig vekkelses-lengtende og bejaende menighet, har jeg måttet tygge mye på dette de siste årene, og mange har virkelig stått på for å se «vekkelsen» komme… Jeg tror det ligger visdom i å si til slike tapre, håpende mennesker at «vekkelse er ikke primært mål for liv, det er frukt av liv».. – og i min verden betyr det altså: Frukt av at det åpnes opp for Gud, og at han således «slipper til» med seg og sitt – han som ER livet. Jeg har sett endeløse eksempler på mennesker som vil krige fram vekkelse, men som mangler reell, landet nærhet til Gud. Vel.. det kan knekkes og brekkes og brytes i åndeverdenen når man står på – men når det kommer til stykket, tror jeg «highway to revival» må være det å være hele og sanne mennesker som er åpen for og fylt av Gud.. Og at vi med lave skuldre og varme øyne kan få glede oss over at mennesker rundt oss vokser i/ med Ham.

Du får gjøre hva du vil med disse tankene, Andreas – det er mulig det bare er jeg som ser det fra én vinkel her..

Jeg kjente iallefall bare på å skrive det til deg – du er gitt en inngang i manges liv, og jeg tenker det ligger en frigjørende visdom i disse tingene. Vi kan ikke presse fram vekkelse, men gjennom et sant, åpent liv i Gud og med hverandre – kan det fort bli vekkelse (i de som er) rundt oss. Og det er jo alltid der sann, sunn vekkelse må begynne, er det ikke….?»

 

Når Gud er stille

Publisert av
Svar

Av og til er Gud stille. Det oppleves som om han har trukket seg unna. For noen oppleves dette når vi trenger ham som mest. Hvorfor? Jeg vet ikke helt.

Bibelen gir oss noen svar, men den besvarer på langt nær alle spørsmål. Vi skal ikke være som Jobs venner, de som gav svar på vanskelige spørsmål som Bibelen selv ikke gir. Mennesket er ikke gitt det privilegium å forstå alt. Da måtte vi i så fall selv ha blitt som Gud. Men bare Gud er Gud. Og vi er mennesker.

Jeg tror vi trenger å tegne et gudsbilde som tåler livets realiteter og som overlever døden. Dessverre har mange opplevd at da vanskelighetene kom, stemte ikke gudsbildet og livets realiteter med hverandre. Avstanden ble for stor.

Samfunnet forholder seg gjerne til det litt overfladiske i livet. Vi feirer det lette og det glade, mens vi har vanskeligere for å ta innover oss sorgen og tristheten som mange bærer på. Noe av denne overfladiskheten har også fått innpass i våre menigheter, der vi så lett erstatter sant håp med menneskelig optimisme.

Endel kristen forkynnelse er ladet med framtidstro. I noen sammenhenger er det viktig å drømme stort og forvente det beste. Selv om dette kan være viktig og rett, opplever noen at dette gjør troen vanskeligere. Som ledere og forkynnere er det lett å skape urealistiske forventninger som gjør sorg, ulykker og sykdom tyngre å bære.

Mange mennesker jeg har møtt, forteller om sorgen over det i livet som ikke ble slik de hadde trodd. I noen karismatiske sammenhenger har man måttet leve med de negative effektene av den såkalte herlighetsteologien, mens i noen lutherske kirker har man måtte kjempe med en elendighetsteologi som har fratatt mennesker håp og drømmer.

Jeg tror Jesus kan sette mennesket virkelig fri. Han kan gi oss en himmel over livene våre som bærer gjennom. For at dette skal kunne skje, trenger vi å tegne et sant gudsbilde, et gudsbilde som er tro først og fremst mot Skriften, uten at det annullerer livets realiteter.

Bibelen utfordrer oss til å se det store bildet. Når kunstneren lager et mosaikkbilde – bit for bit – må han ofte ta flere steg tilbake for å se. Slik trenger vi også å ta noen steg tilbake. Ved å studere enkeltbiter i mosaikkbildet, kan vi slås av de vakre fargene, men det er bare ved å trå tilbake og betrakte helheten, vi kan se mer av hvem Gud er. Enkeltbiter kan være meningsløse, ja faktisk stygge. Men satt sammen med en helhet, kan de gi mening.

Jeg har snakket med mennesker som har møtt en taus Gud. Noen av disse har enten mistet troen, eller aktivt forlatt troen. Noen har beholdt troen, men gudsbildet forblir ullent og uklart. Andre har opplevd at troen har blitt sterkere i møte med Gud som er stille. I møte med Gud som er blitt borte, tror jeg vår reaksjon preges av vårt gudsbilde. Derfor trenger vi å fremelske og utvikle et gudsbilde som tåler smerten som livet kan påføre oss. Dette gudsbildet tegnes i Bibelen, og der ser vi at Gud ikke er borte. Han er til stede og han er ikke stille.

Lederartikkel i Mot Målet #3 2013