Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

Europas lidelse

Kurt: Jeg husker fremdeles da en kompis fortalte meg at Kurt Cobain, vokalisten i Nirvana, hadde skutt seg. Kurt Cobain var en av mine helter. Med kroppen full av narkotika, spilte han i Oslo, sommeren 1993. Jeg var ikke der selv, men mange av vennene mine var. De fortalte at han så ut som et lik – tynn, nervøs og sliten. Ni måneder senere fikk jeg nyheten om at han var død. I sitt avskjedsbrev skrev han tre ord: «Guilty Beyond Words». Cobain var egentlig bare en vanlig, ung mann på 27 år som begikk selvmord – en fyr som hadde oppnådd det meste, men som ikke maktet å finne mening med livet.

Markus: Der Spiegel skrev for noen år siden at det finnes et trettitalls tyske diskusjonsgrupper på nettet hvor unge mennesker snakker om hvordan man kan ta livet sitt. Der Spiegel refererte til «Rizzo» som stilte følgende spørsmål på et nettsted: «Hei folkens, jeg har kjøpt en syv meter lang ledning. Kan noen fortelle meg hvordan jeg må feste den for å kunne dø skikkelig?»

Markus B. svarte følgende: «Når du holder en pistol i hånden tenker du annerledes om døden. Hvis du tror det er noe heltemodig med å drepe deg, så bruk pistol!»

Tre dager senere ble Markus funnet død av sine foreldre, med Let it Be av Beatles spillende på repeat.

Lidelse: En undersøkelse forteller at 10 % av tenåringsjenter i England driver med selvskading. Den indre smerten trenger nemlig et fysisk utløp. Selvmord blant unge menn og selvskading og spiseforstyrrelser blant jenter i Europa, viser at dagens unge europeere er en såret og lidende generasjon. På tross av vår velferd, luksus og teknologi, lengter unge mennesker etter det som materialismen ikke makter å gi.

Hvor finner Europas unge håp? Kan vi høre ekkoet fra himmelen? «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri. Og rope ut et nådens år fra Herren». (Luk 4,18-19)

Noe må endres: I en verden oppslukt av kjendissex, velger Jesus fremdeles ut de spedalske – de uvise i denne verden, de som ingen ting er – til å bringe håp. I møte med Jesus blir den stygge gjort til en brud og de redde til helter som vil endre historien. Forvandling, eller revolusjon om du vil, begynner aldri i maktens korridorer. Den begynner på gatene, blant de få, hos minoriteten. Bare tenk på urkirken, den franske revolusjonen, bolsjevikrevolusjonen og Amerikas kamp for frihet. Eller William Booth og Frelsesarmeen.

Noe kan endres. Er Kirken en del av forandringen Europas unge lengter etter? Dessverre finner de Kirken irrelevant. Hver søndag forlater tusenvis av europeere Kirken, samtidig som Europa forlater fundamentet som har skapt Europa. Det som la grunnlaget for vår sivilisasjon, troen på Jesus og Bibelens prinsipper, er ikke lenger det mennesker flest i Europa setter sin lit til.

Historiker J. Edwin Orr, beskriver en lignende situasjon i Amerika på slutten av det attende århundre: «Den episkopale biskopen i New York sluttet som prest og fant ny jobb, fordi han ikke hadde ungdommer å konfirmere, og fant ut at det ikke lengre var bruk for han. Justisminister John Marshall skrev til biskopen i Virginia at kirken «was too far gone ever to be redeemed».

Men ting endret seg: På begynnelsen av 1790-tallet ble fundamentet lagt for vekkelsen som senere fikk navnet «The second great awakening». Forvandlingen begynte med en håndfull studenter i bønn. Fra denne vekkelsen startet den moderne misjonsbevegelsen, forbud mot slavehandel ble innført i 1834 og prinsippet om utdannelse for alle ble innført. Søndagsskoler, bibelselskap og mange sosiale tiltak så dagens lys i etterdønningene av disse vekkelsene.

Ja: Kan det skje igjen? Dyp håpløshet har tidligere blitt vendt til fornyelse og gjenopprettelse. Mer enn noen gang trenger Europa evangeliet.

 

Denne artikkelen er publisert i Dagen, 18.09.2013

Mange av tankene i denne artikkelen er hentet fra boken Red Moon Rising, av Pete Greig

Misjonærtørke?

Misjonærtørke?

På LINK-konferansen denne uken, presenteres den årlige misjonsstatistikken i regi av NORME. Årets oversikt forteller at det i 2012 var utsendt 575 misjonærer fra Norge. Ikke siden 2007 har tallet vært høyere.

Fredag skrev Vårt Land om vekst i antall misjonærer fra Norge. På tross av årets vekst, har vi i flere år fått høre at antall misjonærer fra Norge er synkende. Fredagens artikkel i Vårt Land underbygger dette inntrykket, når den også hevder at det i 1990 var hele 1600 misjonærer fra Norge. Dette betyr i så fall en nedgang på over 1000 misjonærer på 22 år – en svært dramatisk situasjon for norsk misjon.

Annen tellemåte: Tallene fra 1990 i fredagens Vårt Land gir ikke et riktig bilde av situasjonen. Det vil si, Norsk Misjonsråds medlemsorganisasjoner hadde registrert 1566 misjonærer i 1990. Men fordi tellemåten i 1990 var helt annerledes enn dagens, er det umulig å sammenligne 1990-statistikk med tall fra 2012. Beregninger viser at med dagens tellemåte ville det i 1990 vært mellom 940 og 980 misjonærer fra Norge.

I tillegg vet vi at flere norske internatskoler er blitt nedlagt siden 1990. Bakgrunnstall viser at lærere og medarbeidere på disse skolene representerte omkring 100 misjonærer. Dette vil gi en ytterligere nedskriving av antall misjonærer. Slik ender vi opp med en reell nedgang på mellom 250-300 misjonærer i perioden 1990 til 2012, ikke en nedgang på over 1000 som fredagens Vårt Land kunne gi inntrykk av.

Likevel stor nedgang: Nedgangen i antall misjonærer de siste 22 årene må likevel betegnes som relativt stor, og det er lett å skylde på synkende misjonsengasjement som årsaken. Jeg tror ikke dette er tilfelle, og det ville være en alt for lettvint konklusjon. Jeg mener nedgangen først og fremst skyldes at norsk misjon ser annerledes ut i dag enn i 1990, og at dette forklarer den reelle nedgangen i antall misjonærer mellom 1990 og 2012. Hva er forskjellene?

Misjon i endring: Flere og flere er blitt såkalte «pendlende misjonærer». På grunn av ny organisering, økt mobilitet og digital kommunikasjon er det billigere og enklere for noen å bo i Norge, mens de jobber i utlandet. Flere av organisasjonene har i løpet av de siste årene faset ut arbeid på tidligere misjonsfelt. Når man så har etablert nybrottsarbeid på nye felter, har man organisert dette arbeidet på en annen måte enn før, uten behov for det samme antall norske misjonærer som tidligere. Vi ser også at menigheter og forsamlinger ønsker større nærhet til misjonsprosjekter enn tidligere. Dette gjør at man i større grad enn tidligere sender ut egne misjonærer direkte, uten at dette går via norske misjonsorganisasjoner. Flere har også adoptert «Aril Edvardsen-modellen», hvor man ikke sender ut norske misjonærer, men støtter lokale misjonærer direkte. Til slutt må vi ikke glemme at tjenestetiden for norske misjonærer har gått ned siden 1990. Dette betyr at man trenger å rekruttere flere nye misjonærer for å opprettholde antallet ute. Kanskje er nyrekrutteringen av misjonærer like høy i dag som for 22 år siden?

Fortsatt behov: Nedgangen kan med andre ord ikke tolkes dithen at norsk misjon er i krise. Likevel vil jeg understreke at dette ikke gjør at vi kan slå oss til ro. Så lenge det finnes tusenvis av unådde folkeslag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge og andre land. Vi trenger å åpne flere nye misjonsfelt blant unådde folkeslag og vi må fortsette å forkynne misjon til unge mennesker.

Denne artikkelen er på trykk i dagens Vårt Land og Dagen