Månedlige arkiver: oktober 2013

Helhetlig kallsforkynnelse

Publisert av
1

Forkynnelse av det personlige kallet til misjon har stått sentralt i norsk misjonstradisjon. Slik har enkeltmennesker erfart en tiltale fra Gud som kaller til å flytte til fjerne himmelstrøk for å formidle evangeliet til mennesker som ellers aldri vil ha hatt muligheten til å høre om Jesus.

Denne kallstradisjonen har også vært viktig i forhold til andre yrker. Både prester, leger, lærere, og sykepleiere har for mange kristne tradisjonelt vært typiske «kallsyrker». Jeg tror mye av den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har hatt noen slagsider.

Som utgangspunkt for kallet, tror jeg vi trenger å erkjenne at kristne mennesker tjener mange kall. Bibelen tegner nemlig et helhetlig bilde av vårt ansvar som kristne mennesker. Å kjenne Gud er kanskje vårt fremste kall, og at gjennom dette, skal livene våre ære Skaperen. Når vi snakker om kall, kommer vi ikke utenom kallet vi finner i kulturmandatet i 1. Mos 1,28. Her gir Gud oss et ansvar til både familien, samt å forvalte jordens ressurser. I tillegg er vi kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes bare til å gjelde yrkesvalg, men trenger å innebefatte hele livet og vår neste.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater til å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være marionetter eller brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne har vært å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier. Jeg har selv formidlet en slik kallstenkning. Selvsagt er det noe rett ved en slik tanke. Men samtidig bærer denne måten å tenke kall på, mange svakheter med seg.

Hva om vi heller kunne tenke om kallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Når vi erkjenner at Gud allerede er aktivt til stede i alle verdens nasjoner, at han allerede har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter, kan vi tenke oss kallet som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!».

Vi trenger å forstå misjon som Guds misjon. Når vi tenker om misjon på denne måten, blir kirkens oppgave å bli med på det Gud allerede gjør. Slik er ikke misjon først og fremst et offer, men et privilegium, hvor vi får lov til å være samarbeidspartnere med vår himmelske far, og arvinger i hans familiebedrift. Målet med denne familiebedriften er at alle mennesker skal få muligheten til å høre om Jesu forsoningsverk og tilbe ham. Gud er allerede aktivt involvert i denne tjenesten, og nå kaller han oss til å bli med.

Samtidig er det slik at skal misjonsbefalingen oppfylles, fordrer dette at mennesker krysser grenser – og da primært kulturelle og etniske grenser – for at evangeliet skal inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer. Dette er selvsagt et offer. Men samtidig er privilegiet så mye større. Jeg tror vi skal forkynne det personlige kall. Erfaringen viser at når vi som misjonærer møter problemer og utfordringer, er det ofte den personlige bevisstheten om at Gud har kalt oss, det som kan bære oss igjennom. Dersom vi anser misjonstjenesten som et yrke på linje med andre, vil vi ha en annen tilnærming til misjonstjenesten, en tilnærming som kanskje ikke hjelper oss gjennom når stormen raser.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Guds selv, og innholdet i kallet gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til misjonstjenesten.

På trykk i papirutgaven av gårsdagens Dagen

Dialog, identitet og misjon

Publisert av
Svar

Identitetsendring: Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe, og dermed definert tydelige grenser mellom mennesker (Europa er for kristne, og Europa er kristent).

På grunn av globaliseringen, ser vi i dag at denne tretvinnede tråden holder på å løses opp. Dette fører til at mennesker er mer usikker på sine omgivelser enn for bare 30 år siden. I dette ligger en sterk erkjennelse av at disse tre elementene som definerer identitet, har en sterk påvirkning på vår kultur.

Ydmykhet: Denne identitetsforandringen vi i dag erfarer i Europa, sammenfaller med postmodernismen. I dialog må det eksistere en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Missiologen David Bosch kaller dette for «a bold humility». Vi hører jo i dag oftere og oftere om muslimske teologer som heller vil ha dialog med evangeliske kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekularister. I nettopp denne virkeligheten er derfor Bosch’s «bold humility» et viktig konsept i vår postmoderne tid.

Paul Knitters relativitetsforståelse handler om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har ofte ligget til grunn for bruk av dialog i misjon. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir målet med dialog på tvers av religioner.

I dagens overgang fra modernismen til et postmodernistisk verdensbilde, tror jeg dette mer og mer blir avleggs. I dag ser vi blant unge mennesker at eksklusiv tro i mindre og mindre grad blir sett på som uønsket. Istedenfor er det relativistene som ofte blir avvist, siden de fornærmer alle troende med å undertvinge hver eneste religion innunder sin egen «grande teori» (som for eksempel Richard Dawkins).

Hva er en «kristen»?: Modernismen leter alltid etter «regelen» eller «the common factor» som kan sammenfatte alt (for eksempel religion) inn under samme tak. Vi lever i dag i en postmoderne verden, hvor gårsdagens definisjoner ikke alltid lengre gir relevans. Vår utfordring er å stille spørsmål som er relevante, og dermed definere mål og virkemiddel ut fra dette.

Det store missiologiske spørsmålet vi møter i dag, handler kanskje dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen» i dag? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med det vi forstår som en bibelsk tanke.

Konvertering: I dette møter vi flere spørsmål. Kanskje det viktigste handler om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering? Lewis Rambo lister fem ulike typer for konvertering: “tradition transition”, “institutional transition”, “affiliation”, “intensification (within a tradition)”, og “apostasy”. For mange misjonsvenner i Norge er “apostasy” det eneste konverteringsparadigme som finnes.

Dialog som verktøy: For oss er dialog misjon. Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie, for så ikles en ny sosiokulturell identitet (apostasy), er vårt mål med misjon transformasjon av et kulturelt/religiøst system, hvor individer kan bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dette mener vi med bakgrunn av at Jesus er den eneste veien til Gud.

Målet er at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider velger å følge Kristus, tenker vi at dialog som misjon kan gjøre at kommuniteten møter de nye Jesustroende menneskene med aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at de nye Jesusetterfølgerne også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

 

Mye av innholdet i denne artikkelen er hentet fra samtaler med min gode venn Jens Barnett på Ungdom i Oppdrags misjonskontor

Misjon som hindrer misjon

Publisert av
Svar

En gang ble jeg invitert til å preke i en by, sentralt i Romania, hvor jeg før ikke hadde vært. Allerede fem hundre meter fra kirken, la jeg merke til hvor flott den var. Bygningen var stor, hvit og hadde form som en typisk langformet norsk statskirke, bygd for 150 år siden. Inne var det sitteplasser til 400 mennesker, en nydelig altertavle, et meget godt lydanlegg og en flott talerstol av pleksiglass. Veggene var dekket av fliser og marmor, mens det på gulvet var tykk parkett. Her var det ikke spart på noe.

«Takk til våre norske brødre!» Pastoren var tydelig veldig stolt over både å ha en nordmann på besøk og av sitt eget bygg som var bygd med norske midler. Han smilte fra øre til øre, mens han gjentok hvor glad han var for pengene fra Norge som hadde finansiert dette bygget.

I Romania ble det i perioden 1990-2000 plantet i gjennomsnitt en ny evangelisk menighet hver uke. Antall evangeliske kristne steg i samme tiår med 100.000. Etter år 2000 flatet denne veksten ut, og i dag er kirkeveksten i Romania liten. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var årsaken til denne veksten på nittitallet. Istedenfor å peke på årsaker til vekst, nevner jeg av og til faktorer som gjør at veksten flatet ut. I den forbindelse forteller jeg ofte historien om denne vakre kirken jeg besøkte. Jeg tror nemlig slike prosjekter på sikt kanskje kan hindre evangeliets framgang.

Hva skjedde med menigheten i denne byen, etter at bygningen var ferdig? Realiteten er at menigheten sluttet å plante nye menigheter. Hvorfor? Fordi at fra nå av, skulle alle nye kirkebygg ha samme standard. Terskelen til å begynne et nytt prosjekt ble så alt for høy. Fordi de selv ikke har muligheter til å bygge nye kirkebygg av samme standard, var terskelen nå mye høyere for nye kirkeplantinger i andre landsbyer og bydeler. Istedenfor ble de sittende i kirken sin og vente på de snille onklene fra vesten som skulle komme med penger. Dette er en historie som er typisk for mange misjonsland. Våre penger kan føre til passive kirkeledere og pastorer. Som vestlige misjonærer har vi lett for å bygge strukturer som hindrer multiplisering av nye menigheter.

Misjonær bør så langt det er mulig benytte metoder som lokale kan kopiere. Hvis ikke, vil arbeidet være avhengig av meg og mine økonomiske midler. Alt jeg gjør, må derfor kunne modelleres til andre som igjen kan være modeller for andre. Dersom jeg gjør ting som andre ikke kan lære videre, har jeg mislykkes som misjonær. Veldig ofte er dette relatert til penger.

Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania. Mange kirker har opprettet en struktur som er avhengig av midler fra utlandet for å kunne fungere. Da er systemet i seg selv et hinder for ekspansjon.

Derfor tror jeg at veksten av rumenske menigheter i Romania kunne vært høyere, dersom vi utlendinger hadde vært litt mer forsiktige. I større grad kunne vi puffet rumenerne til å gi selv, selv å bygge sine egne bygg etter en standard som er vanlig i Romania. Ganske sikkert ville ikke vekstkurven vært så bratt som tidlig på nittitallet, men jeg er ganske sikker på at vi på lang sikt kunne hente ut et potensial som langt overgår dagens nivå.

Penger fra vesten kan fungere som sukker. Når ungene mine er trøtte, og jeg må holde de våkne, gir jeg ham av og til sukker. De får energisjokk, løper rundt som en strikkmotor i en halvtime, før de slokner helt. Dessverre har penger i en del situasjoner fungert som sukker. Det fungerer fint og godt, mennesker blir glade og det gir resultater. Gjerne kjappe resultater som er kjekke å skrive om i brev og magasiner. Dessverre kan dette hindre langsiktig vekst.

Paulus skriver til sin disippel Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. 2. Tim 2:2 Slik må vi skape en struktur hvor multiplikasjon er en del av kirkeplantingsbevegelsens DNA.

Dette er en artikkel jeg skrev for noen år siden, som en refleksjon på kirkeplanting i Romania, og ble først publisert i Dagen.

Når vi ikke forstår Gud

Publisert av
Svar

I flere uker har jeg lest Jobs bok. Her er noen uferdige tanker jeg har tenkt om bokens første kapittel. Enjoy!

Jobs bok er en av Bibelens mest innholdsmettede bøker. Scenene i boken skifter fra samtaler mellom Gud og Djevelen i himmelen, og det som skjer på jorden med Job. Som lesere ser vi både det som skjer i det synlig og det som skjer «bak scenen» i samtalene mellom Gud og Satan. Dette gir oss bakgrunnskunnskap som Job selv ikke har, bokens hovedperson. Job visste ikke at han var en brikke i et maktspill mellom Gud og Satan.

Jobs bok gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor lidelse skjer. Derimot formidler den et håp om at vi en dag skal forstå hvorfor lidelse skjer. Den bekrefter det ondes problem, og dermed et av livets store spørsmål, nemlig lidelsen som tilsynelatende ikke lar seg forklare.

Jeg har hørt det er sagt at lidelsen Job gjennomgikk var med å gjøre ham fullkommen. Dette er galt. Boken forteller jo at Job var fullkommen allerede før han selv erfarte den dypeste smerte.

Historien om Job bærer med seg både naturlige og overnaturlige forutsetninger. De naturlige forutsetningene ser vi i det som skjer med Job, møtet med hans venner, hvordan han takler lidelsen og hans respons til Gud. Den overnaturlige forutsetningen er det som Bibelen åpenbarer bak scenen, det som vår forstand ikke har forutsetninger til å vite noe om, så lenge det ikke er åpenbart for oss. Bokens første kapittel forteller om dette, og integrerer på denne måten det naturlige og overnaturlige. Dette forklarer bakgrunnen for Jobs lidelser, selv om mange vil si at dette ikke rettferdiggjør lidelsene Job måtte gjennomgå.

Djevelen har siden skapelsen vært i konstant strid med Gud om herredømmet over menneskene. I bokens første kapitel siteres samtalen mellom Gud og Satan. Satans egentlige anklage handler om at menneskene ikke elsker Gud for hans egen skyld. Satan mener at dette aldri har skjedd og at mennesker aldri kommer til å gjøre dette. Som et bevis for sin påstand, trekker han frem Job som et eksempel på en mann som Satan mener elsker Gud fordi han er velsignet av Gud. Guds velsignelser vises gjennom materiell velstand, fremgang, familie og helse. Satan hevder at straks Gud vil legge hånd på hans eiendom, så vil Job vende seg bort fra Gud.

Hva tenkte Job om Gud? Tekstene viser oss at han trodde at Gud hadde velsignet ham, og at Jobs rikdom hadde sin kilde i Gud. Jobs enkle konklusjon var at så lenge et menneske stolte på Gud og levde i rettferdighet, så ville Gud belønne og velsigne i form av materiell velstand.

Når ulykken så rammer, smadres Jobs gudsbilde. Det som Job hadde trodd om Gud, blir bevist som løgn, da han på tross av sin egen rettferdighet og moralske livsførsel likevel mister alt han eier.

Dette gudsbilde er vanlig også i dag. Jeg møter mennesker som indirekte, men også noen som direkte, hevder at deres rikdom skyldes Guds inngripen. Når krisen så rammer, rokker dette dermed deres gudsbilde. Når dette skjer, forlater noen troen, mens andre ikke klarer å tro på Guds godhet og allmakt, selv om de ønsker det. Mennesker som har forstått at det finnes en tydelig «lidelsesteologi» i Bibelen, vil lettere erfare at deres gudsrelasjon vil gå dypere i møte med lidelse.

Gud handler med oss mennesker på måter vi ikke uten videre kan forklare. Omstendighetene rundt våre liv preger gjerne vårt gudsbilde. Dette er naturlig. Jeg tror dette skjer gjerne mer nå enn før, da den postmodernistiske tanke gjerne har en mer emosjonell tilnærming til sannhet, enn hva man hadde i tidligere tider.

I Norge opplever folk flest en materiell velstand og velferd som er enestående i verdenshistorien. Men kan det være slik at dette vanskeliggjør det for oss å fatte det bibelske menneskesyn og bibelske verdensbilde? Både Bibelen og summen av menneskenes erfaring i verden og i historien, viser oss nemlig at menneskelivet i grunnen er tragisk. Denne spenningen spissformuleres i Jobs bok. Job sier for eksempel at Han vil drepe meg, jeg har intet håp, likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt. (Job 13,15) Dette utsagnet viser oss en mann som mange vil karakterisere som i ubalanse. Hvordan kan en mann som tror at Gud vil drepe ham, likevel kunne forsvare ham? Hvilken person med vettet i behold, forsvarer sin bøddel? Dette viser oss at selv om Job har mistet «forstanden», har han ikke mistet taket på Gud. Det som egentlig har skjedd, er at Jobs erfaring endret hans gudsbilde. Det som han før trodde om Gud, har beviselig vært feil.

Utfordringen fra Jobs bok nærmest roper til oss: Er vi villige til å stole på gudsåpenbaringen vi har i Jesus, også når alt vi opplever, blankt avviser det vi tror på?

Uten å ha spurt Job om tillatelse, gjøres denne mannens liv til en arena hvor Gud og Satan måler krefter. I denne kampen holder Gud seg skjult. Han er stille. Sjansene for at Gud skulle beseire Satan var små, og underveis i historien ser det ut som om Satan skal få rett. Men i bokens siste del ser vi at det motsatte skjer. Job holder fast på sin tro, og Satan lider et fullstendig nederlag. Job klarer nemlig å stole på Gud, selv gjennom de verste lidelser.

Historien om Job er krevende. Var det rett av Gud å handle på denne måten? Det er lett å tenke at Gud handlet galt. Hvordan kunne Gud, som åpenbarer seg som vår gode far, behandle sitt barn på denne måten, hvor han gjøres til en sentral brikke i en åndelig kamp som foregår utenfor tid og rom? Job var jo rettskaffen og rettferdig. Hvorfor ble han utpekt? Hva med barna til Job som måtte bøte med livet? Spørsmålene er mange.