Frans av Assisi (1182 – 1226) er en av kirkehistoriens største helter. Som sønn av en rik italiensk handelsmann, havnet han i fengsel etter å ha kjempet i en krig. Der ble han syk og i sin rekonvalesensperiode opplevde han Gud tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette resulterte i at den unge Frans solgte alt han eide og ga det bort til fattige. Helt til vår tid har mennesker fulgt i tiggermunkens fotspor og tatt seg av de syke og fattige rundt seg.
Det er ikke mange sitater eller overleverte skriftlige kilder som stammer fra Frans selv. Det kanskje mest kjente sitatet er «Forkynn evangeliet. Om nødvendig bruk ord!». Dette har blitt sitert i utallige prekener og henger i ramme i hus over hele verden, som et motto for kristen livsførsel. Mer enn forkynnelsen, fremhever sitatet kristelige gjerninger, diakoni og tilstedeværelse.
Selv om mye fint kan sies om dette sitatet, kan anvendelsen i mange tilfeller bære galt av sted. For det første er det lite historisk grunnlag for å hevde at dette sitatet faktisk stemmer fra Frans selv. For det andre er jeg ikke sikker på om Frans ville stått inne for den polariseringen sitatet fører til mellom gjerning og tilstedeværelse på den ene siden og forkynnelse på den andre siden.
Hvordan anvender vi sitatet? Dessverre blir det indirekte brukt som et argument mot evangelisering og forkynnelse. Dette knyttes gjerne opp til misjonsbefalingen i Apgj 1,8, som sier at vi skal være Jesu vitner i både Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender. I denne misjonsbefalingen pekes det ofte på at vi skal være. Dermed tenker man at tydelig kristen tilstedeværelse og gode gjerninger skal være nok for at mennesker skal få se Jesus og komme til tro. Dessverre er ikke dette tilstrekkelig.
Jo, vi skal være. Men hva skal vi være? Lukas sier vi skal være vitner. Hva er et vitne? Det greske ordet som blir brukt er martys. Dette begrepet ble blant annet benyttet i juridiske sammenhenger, gjerne i en rettsak, hvor noen skulle vitne om noe som hadde skjedd. Dersom jeg skulle vitne i en rettsak, ville det være en smule naivt å tro at mitt blotte nærvær i rettsalen skulle tale til anklagedes fordel. Det er nok riktig at min fremtoning i en rettsak vil kunne gi vitnesbyrdet troverdighet, men det vil i utgangspunktet bare underbygge mitt vitnesbyrd, ikke i seg selv tale den anklagedes sak. Å være et vitne knyttes dermed direkte til bruk av ord.
De som drepes for sin tros skyld kalles nettopp martyrer, som er det samme ordet på gresk som vitne. I Apgj. 6 og 7 beskrives mordet på Stefanus, den første martyren. I denne beretningen ser vi tydelig at Stefanus drepes for ordene han fremfører for den frådende folkemassen. Det var ikke livsførselen eller tilstedeværelsen som først og fremst provoserte jødene. Det var ordene Stefanus tok i sin munn som gjorde dem rasende. Utsagnet om at Stefanus så Jesus stå ved Faderens side i himmelen fikk de første steinene til å suse gjennom luften.
Forkynnelse kan i sitt vesen ikke løsrives fra ord. Det er ordene som skaper tro i menneskers liv. Tilstedeværelse og rett livsførsel gir troverdighet til ordene vi forkynner, men dette kan aldri erstatte verbal formidling av Guds ord. Dersom vi tenker det, øver vi vold på Frans av Assisis visjon om å gjenoppbygge Guds menighet.
Ved å polarisere bruken av ord i forkynnelsen med tilstedeværelse og diakonia på den andre siden, kommer vi galt ut. Begge deler er nødvendig for å formidle Kristus. Arven fra Frans av Assisi viser oss nettopp dette.
Publisert i Dagen, 11. desember 2013