Å lese misjonærbiografier fra Kina tilhører en av mine nerdesider. Jeg har mange slike bøker i bokhyllen hjemme i stua. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje har det med at jeg som barn hørte mange av historiene fra Kina på bedehuset hjemme, hvor jeg satt i timevis og hørte på predikanter fra fjern og nær. Jeg setter veldig pris på disse bøkene, og jeg er overbevist om at vi har mye å lære fra disse trosheltene som forlot alt for å følge kallet til «Kinas millioner».

Som barn hadde vi hengende et bilde på veggen hjemme i kjellerstuen. Det var et portrettbilde i sorthvitt av en ung kvinne. Hun var flott å se på, og hadde langt, mørkt hår som var rullet sammen i en bylt på hodet. Bildet hadde min far fått i gave fra sin mor, som hadde arvet det fra sin mor. Denne kvinnen het Amanda Engesland og kom fra Vatnestrøm i Iveland kommune i Aust-Agder, en times kjøring nord for Kristiansand.

Amanda Engesland var bestevenninne med min oldemor, og hun reiste til Kina som misjonær som 24-åring. Etter seks år i Kina døde hun av tuberkolose på en kinesisk elvebåt, etter lengre tids sykeleie. I biografien Rosetreet fra 2002, av Erik Kjebekk, utgitt på Lunde Forlag, fortelles hennes historie. Kildematerialet er ikke veldig bredt, og baseres stort sett på brev hun sendte hjem, samt noen artikler hun skrev i Kineseren, bladet til Kinamisjonen. Biografien er likevel lesverdig og spennende, og gir et godt inntrykk av hva som fikk unge mennesker til å forlate alt det kjente og reise til fjerne himmelstrøk.

Amanda lærer seg språket, og får så vidt begynt tjenesten sin før hun blir syk. Sykdomsperioden hennes var tøff og vanskelig. Gjennom brevene og det hun skrev, kan vi forstå noe av hva hun tenkte etter at hun ble syk. Likevel, man kan undre seg hva denne unge kvinnen følte, etterhvert som hun forstod at hun ikke kom til å overleve. Hun hadde ofret det kjente og kjære hjemme, og reist ut i det ukjente, inn i det som hun opplevde var Guds kall for hennes liv.

På sykesengen skrev Amanda en novelle som hun gav navnet rosetreet. Novellen viser oss at Amanda var dyktig og stilsikker i sin skriving. Denne historien forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt eget liv, sin relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. I brev hun skrev hjem til Norge, ser vi at hun ofte snakker om rosen, og bruker dette som en metafor på Jesus. Kanskje var hun inspirert av julesalmen Det hev ei rosa sprunge, som bruker samme metafor om Gudesønnen som fødes menneskesønn?

I denne novellen er hun derimot selv rosetreet, og gartneren er Jesus:

Det var bare et alminnelig rosetre – grønne blader, kvasse torner og røde roser hadde det – just som andre tre. Men det hadde sin egen historie. Det fortalte den bare en gang. Det var da det hadde nådd sitt livs mål: å stå med duftende roser i en sykestue – og hviske trøsteord til en trett der inne. – Det var ikke så lett å få den syke i tale; men det lukkes til slutt, og så kom historien.

– Jeg var ikke alltid et vakkert rosetre som nå. – En gang stod jeg i hard stenet jordbunn. Ingen la merke til meg. Jeg var så bitte liten og stygg. Jeg bar ingen roser. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke. Når det regnet, fikk jeg vann, og i godvær fikk jeg sol, men roser? Nei, de var og ble borte. Jeg hadde det vondt. Jeg led. Jeg så andre rosetre stå blomstrende og glade. Når menneskene gikk forbi, så smilte de ved å se alle rosene deres, men hvis de så meg, ble de redde og snudde seg vekk. Jeg var så tornet og tørr. Å, Gud, hvorfor? sukket jeg ofte. Jeg er jo et rosetre, jeg også. – Hvorfor har jeg ingen roser? Er bare torner min lodd? Skal det bli slik alltid? Tårene dryppet.

En dag kom gartneren. Han stod og så på meg. – Å, sa han, du trenger nok kniven du! Han flyttet meg lenger inn i hagen og en ny tid begynte. – Mon ikke rosene nå vil komme? tenkte jeg. Nye håp fikk makt. Men så kom gartneren med kniven. – Å, som han skar! Ikke en kvist her og der bare. Det var som alt gikk. Jeg syntes jeg var bare sår. Natten som før hadde vært min hvile, ble nå min største lidelse. Da fikk tankene fritt råderom, og sårene verket og brant. Jeg sukket, bar og gråt – ikke tårer, men blod. Gartneren så nok til meg imellom og sa stundom et trøstens ord om at rosene ville komme. Men hvordan kunne det bli roser nå, nå da alle krefter gikk med til å lide? La meg heller dø, var min bønn – la min smerte få ende.

Jeg døde ikke. Å leve og blomstra var jo min oppgave.

Dagen gikk, nettene med. Jeg begynte å lære noe som jeg aldri hadde lært før – å bøyes og å vente.

Hadde jeg bare lært denne kunsten hurtig, hadde det ikke vært så hårdt, men jeg lærte litt en dag og måtte begynne på nytt neste dag. På den måten gikk det. – Jeg var ofte fortvilelsen nær.

Så var det en morgen etter en lang trøstesløs natt. Jeg orket ikke å lukke øynene opp og se meg om, men jeg følte at det var sang og liv overalt. Jeg kjente solens varme hånd, hørte de andre trær våkne og skyndte seg å få sine doggdråper tørket i solen. Jo, de var i full stas, de, da gartneren kom! Han ville smile til dem og være så glad for de skjønne roser. Jo, de gav han noe igjen for strevet, de! Men jeg? Gud hvor livet er tungt: Nå skal jeg kanskje bli kastet ut med tornene etter alt!

Så kom gartneren. Jeg ventet på min dom, men hva var det han sa? Var det meg han talte til? ”Hallo, lille venn, ikke våken nok til å se din første roseknopp, hva?” Jeg kastet et stjålent blikk nedover, og vet du hva? Der jeg hadde fått det dypeste stikk av kniven, hang en yndig liten knopp. Mitt hjerte hamret. Min lykkedag var kommet. – Jeg har roser. Mitt blikk møtte gartnerens. Jeg vet ikke hvem av oss som strålte mest. Men jeg takket for kniven. Etter den dagen ble sårene hurtig legt. En knipp sprang ut her og en der, og snart stod jeg full av roser.

Så ble jeg satt hit. Jeg var glad ved å komme- – Mine roser de er for deg. Det er min lykke å få gi deg dem, og når du nå har hørt min historie, vil du gledes enda mer over rosene.

Så vet du det vil gå med deg også. Når gartneren er ferdig, vil sårene leges, og du vil blomstre. Det er ikke slik som du har tenkt før, at tornene skal blomstre for deg. Du skal helt fram til livets rikeste liv: å tåle den kvasse kniven på tornene dine, og la de andre få rosene. Da stråler lysglansen fra de evige høyder over livet. – Du ønsker ikke å dø da. – Selv om det er hardt stundom . Du vil leve, leve så lenge der fins livskraft i deg til å bære roser. Ja, livet vil nok gå. Det vil fortæres. Ikke av tornestikk eller sår av kniven – men ved å bære roser.